Vi ankom Faial akkurat i tide til å kunne tilbringe 17. mai på land. Øya er en av Azorenes 9 øyer, midt ute i Atlanterhavet. Havnebyen Horta, hvor vi ligger i marinaen, er en kjent havn for seilere som krysser Atlanteren, med sin fargerike kai som har flere tusen malte logoer fra ulike seilbåter som er innom havnen. Azorene er en vulkansk øygruppe, hvor Faial blir kalt «den blå øya», på grunn av alle de blå hortensiahekkene som vokser på øya. Faial er en veldig frodig og vakker øy med mange turmuligheter.
Vi tok oss en tur på Peters sammen med Elise og Jakob fra båten Nemo. Kapteinen testet ut Peters GT – stemplet godkjent!
17.mai med barnetog og korpsmusikk ble i år- for første gang, byttet ut med korpsmusikk på høytaleren, Steinar ble heiset opp i riggen for å fikse vantene, slik at disse skulle få den spenningen vi ønsket at de skulle ha. Eneste som ble litt som vi var vant til på 17. mai var at vi selvfølgelig måtte få i oss en is.
Etter både kryssing og 17. maifeiring var det godt å bruke beina litt igjen,så vi tok oss en gåtur til Monte da Guia, en liten topp med fantastisk utsikt i nærheten av Horta.
For å oppleve litt mere av øya enn bare havna og Peters Sport Cafe, leide vi oss en bil 19.mai, og tok oss en biltur rundt på øya. Turen understrekte bare hvor flott denne øya var, med fantastisk landskap og mange perler man kunne oppsøke. Vi var ikke superheldige med været, og dagen startet med ganske så tykk tåke og yr i luften – ikke optimale forhold for oss som skulle opp til Caldeira – et stort vulkankrater med frodig vegetasjon. Vi kan avsløre at utsikten ble «så der».
Men, vi lar oss ikke knekke av litt tåke og regn, så vi dro videre til Capelinhos besøkssenter, et senter som er delvis bygget under bakken for å passe inn i landskapet.
Besøkssenteret er laget i tilknytning til fyret ved Ponta dos Capelinhos som ligger på vestspissen av Faial. Her lærte vi om hvordan Capelinhos-utbruddet 1957-1958 preget øya og samfunnet, hvordan fyret ble delvis begravet, hvordan øya fikk ca 2,4 km2 større areal. Det blåste godt denne dagen, så vi fikk oss en god sandblåsing når vi skulle prøve å gå opp til høyeste punktet.
Fra vulkansk aktivitet og månelandskap dro vi videre til Reserva Florestal Natural do Parque do Capelo, en fredelig park som bød på påfugler, dåhjort, flotte oppbygde piknikplasser og flott natur. En lavagrotte fant vi jaggu også her!
Som et siste stopp på turen dro vi til Fábrica da Baleia de Porto Pim – en gammel fabrikk hvor de bearbeidet hval (primært spermhval)i tidsrommet 1942 – 1974. Hvalfangsten var en viktig, men også kontroversiell del av Azorenes historie. Her ble hele dyret utnyttet; spekket ble kokt til olje, kjøtt, bein og blod ble brukt til dyrefor og andre industriprodukter. Det er estimert at ca 2000 dyr ble bearbeidet i de ca 30 årene fabrikken var i drift.
I Horta møtte vi en gjeng på kaia, som hørte til en båt vi dro kjensel på. Sorgenfri er en av de mest kjente langturseilbåtene, en 33 fots Hero 101. Det var fire unge nordmenn som kjøpte båten og dro på jordomseiling i 1990-1994. Guttene reiste ca 60 000 nautiske mil og besøkte noen av verdens mest avsidesliggende områder. Etter turen skrev Johan J. Petersen og Peder O. Krogh boken Sorgenfri – en bok veldig mange langturseilere har et forhold til. Det viste seg at Johan og et par kompiser seilte båten hjem til Norge nå, etter at datteren hans hadde avsluttet sin seilas litt tidligere enn planlagt. En hyggelig prat og en signert bok senere ønsket vi dem god tur videre når den tid kom.
Langs kaia finnes som tidligere nevnt, tusenvis av båtlogoer, noe som er veldig artig å rusle rundt å se på. Vi har sett flere logoer fra båter vi kjenner igjen, både de vi har møtt og andre vi har hørt om. Før vi reiste videre til neste øy måtte vi finne en plass hvor vi kunne male vår logo også, pluss at Trym fikk i oppdrag av Raymond å male Ursa Majors logo, en oppgave som ble løst på godt vis, og til og med belønnet med en sjokoladeplate.
Vi fikk da satt vårt merke på Horta vi også.
Sail What 
Legg igjen en kommentar