På morgenen 27. april våknet vi med litt sommerfugler i magen. Vi bestemte oss for å ta et siste bad i Karibien, før vi skulle kaste loss. Det er rart å tenke på, dette blir siste bad med disse helt ekstreme badetemperaturene, litt vemodig samtidig som vi gleder oss til å komme hjemover.
Vi fikk på oss klær og vester, og fikk heist opp ankeret. På vei ut av ankringen ble vi heiet avgårde og ønsket godt tur av gjengen i katamaranen Ithaca, som skal kaste loss et par dager etter oss. I tillegg fikk vi følge et lite stykke ut av ankringsfeltet av Miss U i sin jolle, noe som var veldig hyggelig. Med tåkelurer og vinking ble vi ønsket god tur. Utenfor ankringsfeltet startet jobben med å få av ankeret, slik at vi slipper å krysse med det hengende foran. Det ble en veldig grei prosess, og etter å ha fått stroppet ankeret fast under dekk ved masta kunne kursen endelig settes.
Det føles både godt og rart å endelig være på vei, etter noen måneder i Karibien.
De første par dagene går alltid med til å finne rytmen. Ungene lander som regel godt i rytmen tidlig, og er veldig selvgående når vi er utpå over flere dager. For oss voksne tar det litt tid å finne seilmodusen, kanskje spesielt med tanke på nattevakter, og det å klare å skru av og sove når man går av vakt.
I Sint Maarten kjøpte vi med oss en del engelske bøker som ungene har gledet seg veldig til å lese. Endelig var vi på vei, og bøkene kunne hentes frem etter å ha fristet lenge. Båten til Trym er også med på turen, den heter Popcorn og seiler godt i kjølvannet vårt.
Utsikten utpå varier, selv om alt er hav rundt oss kan både farger, lys og vær gi mange ulike bilder.
På døgn 4 badet vi alle sammen – på 6000 meters dyp. Det kilte litt ekstra i magen.
Vi har fått beskjed om at en båt i Doriansgruppa trenger hjelp, de har ikke nok vann og vi har sagt at vi kan bistå. Derfor er planen at vi skal ligge å drive til i morgen, for at de skal kunne ta oss igjen og deretter få overlevert drikkevann.
1. mai tok Heartbeat 2 oss igjen, og arbeidet med å få flyttet vann over fra oss til dem kunne starte. Det ble en ganske grei løsning, vi sendte kanner over i tau og med en fender, slik at de kunne heise kannene over til seg, fylle og sende tilbake. Etter ca 100 liter vinket vi adjø, og veien videre kunne endelig gjenopptas.
Jo lenger utpå vi kommer, jo flere Portugisiske krigsskip ser vi. Dette er en manet som er stilig å se på, men veldig grei å ikke stifte nærmere bekjentskap med, da det skal gjøre veldig vondt å bli brent. Vi fikk også plukket opp en rest av et fiskegarn som det var greit å ikke få i propellen. Det er tidvis veldig lite vind, så det er hele tiden et avveiingsspørsmål om man skal starte motor eller ei. Det er langt til Faial, og det er begrenset med diesel ombord. Vi benytter anledningen og det flate havet til å fylle diesel.
Nå, etter en uke utpå merker vi at den karibiske varmen har avtatt, og shorts og t-skjorte har blitt byttet ut med bukse, genser og jakke. Selv ull har vi funnet frem fra vakuumposene. Dagen har vært litt grå, så vi håper på litt mer varme i morgen.
I dag fikk vi litt varme igjen. Den yngste i gjengen har mistet en tann, og det er mulig Neptun finner en løsning på hvordan tannfeen kan finne oss her ute. Med godt vær kunne vi også få unna klesvask, slik at den kunne tørke i sola. En litt kreativ vaskemaskin på denne båten: vanntettpose som rulles og tråkkes på gjør susen!
Vi har nå skikkelig kjent at rytmen har satt seg, og dagene går av seg selv. Vi spiser god mat, lager en og annen eplepai, nyter at nattevaktene byr på litt måneskinn og slapper av mellom slagene.
Vi begynner for alvor å se at vi nærmer oss en halvveismarkering, og det er god stemning om bord. Litt regn fikk vi på det 10. døgnet, men det får være greit etter mye solskinn. I dag så vi en annen seilbåt! Alltid gøy når man får øye på en annen båt her ute, for det kan være ganske lange perioder uten å se noen i nærmeste omkrets.
I dag er vi halvveis til Faial! Vi har hatt en aldri så liten halvveis fest – som seg hør og bør.
På kvelden ble vi plutselig fanget i et skikkelig tordenvær, som ikke var meldt på værmeldingene våre. All småelektronikk ble lagt inn i stekovnen og kapteinen sto stødig ved roret. Vi hadde en annen Fransk – Svensk seilbåt og et cargoskip i nærheten, og sammen med dem manøvrerte vi oss ut av været etter gode 5 timer med konstant lysshow/blinking rundt og over oss. Den andre seilbåten og vi fikk hjelp av cargoskipet som lå foran oss i løypa, med informasjon om retningen været tok, for det var såpass stort at det var vanskelig å se hvor det gikk hen. Enden på visa ble å kjøre motor så fort vi kunne ut i retningen cargoskipet informerte om. Vel ute kunne kapteinen endelig puste litt ut, og endelig få hvile litt.
Noen, eller alle dager er bedre med nystekte lapper. Det spiller faktisk ingen rolle om man er på land eller til havs – vi lover!
Etter mange måneder på tur er en ting helt sikkert: delfiner (og andre dyr i havet forøvrig) blir man aldri lei av! Det er stort sett besøk rundt eller under båten hver dag, og det er alltid hyggelig. Dybdemåleren hjelper også med å sladre på gjester under båten.
På et tidspunkt i dag fikk vi besøk av en stor flokk med delfiner. De var med oss ganske lenge, på alle kanter av båten. Ellers har dagen vært rolig – mannskapet ligger å slapper av når de kan, og vi begynner å glede oss skikkelig til å kjenne landjord under føttene igjen!
I dag oppdaget vi at D2 på babord side var litt slakkere enn vi ønsker, så Steinar ble heist opp for å inspisere. Det ble en litt ugrei opplevelse, med en del svell ble han kastet litt rundt der opp mellom mast og wirer. Etter en inspiseringen konkluderte vi med at ikke var svikt eller deformasjon som hadde forårsaket slakken, men litt liten spenning på D2 etter tuningen i St. Maartin. Så vi vurderer det dit henn at det var greit å seile videre med revet storseil for å minske litt av belastningen på riggen. Så – ny oppgave å løse på Faial!
Pizzasnurrer er dagens happening! Vi nærmer oss Portugisisk farevann, noe som betyr at krigsskipene møter oss på rekke og rad. Man rekker nesten ikke telle til 10 før neste kommer flytende forbi.
Whale – ohoy! Endelig fikk vi besøk av hval på litt kortere hold enn tidligere. Vi så noen pust i det fjerne – noe som i seg selv er ganske spennende. Vi satt å spiste eplepai som ungene hadde laget og kikket, hadde skikkelig hvalsafari fra cockpiten, da vannoverflaten ved siden av båten plutselig ble brutt, og en hval svømte rolig forbi. Det var skikkelig moro, og man fikk en påminnelse om hvor utrolig store disse hvalene er. Man kan kanskje føle seg litt alene her ute, men vi er definitivt ikke de eneste som cruiser rundt på blåmyra.
Vi nærmer oss nå Flores – den første øya vi møter på Azorene. Vi skal ikke gå i land på Flores, da havna er under ombygging og eneste grunn til å få lov til å legge til her er hvis man er i nød – og det kan vi absolutt ikke påberope oss. Vi nøyer oss med å se Flores fra båten – og gleder oss over å se land for første gang siden vi dro fra karibien.
Faial! Vi er fremme! På døgn 19, etter 2431 nautiske mil kan vi slenge ut ankeret i en ankringssone utenfor en smekkfull havn på Horta! Det kan endelig skåles i bobler – både for store og små, Vi har nådd Azorene, og nå kan vi endelig gå litt på land igjen.
Nå venter innsjekk og en tur på Peter Cafe Sport – en legendarisk pub for seilere, pluss at vi selvfølgelig skal male logoen vår i havnen på Horta.
Sail What 
Legg igjen en kommentar