Azorene – Pico

Tidlig på morgen 23. mai tok vi turen over til Pico med ferje. Pico er naboøya til Faial, en spennende øy hvor du til og med kan gå topptur på Pico (ja, fjellet heter det samme som øya), Portugals høyeste fjelltopp! Pico er Azorenes nest største øy, kjent for sitt vulkanske landskap og unike vintradisjon.

Vel over på ny øy var første stopp bilutleiefirma. Vi leide bil for å enkelt kunne komme oss rundt- med vår egen timeplan og i vårt eget tempo.

Planen var først å besøke Gruta das Torres, europas lengste lavatunnel. Dette ble en bomtur, da et ras i starten av tunnelen gjorde at tunnelen inntil videre var stengt. Helt bom ble det allikevel ikke, det er et spesielt landskap her, og bare det å kjøre rundt er ganske så hyggelig, det er grønt og frodig, kuer som gresser (og rusler seg en tur på veien) og utallige meter med vulkanske steingjerder.

Pico er kjent for sin særegne vinproduksjon der vinrankene dyrkes i små, steinmurte felter (currais)som er bygget opp av svart lavastein. Murene beskytter plantene mot vind og salt fra havet. Dette stedstypiske kulturlandskapet ble innlemmet på UNESCOs verdensarvliste i 2004.

Fra UNESCO området dro vi videre til en vinmuseum (Museu do Pico Polo do Museu do Vinho).Museet ligger i Madalena og formidler historien om Picos vinproduksjon og viser frem tradisjonelle redskaper, vinkjellere og historiske druesorter.

Tenk det, hvis man stiller alle disse steinmurene på Pico etter hverandre, ville man hatt en steinmur som rekker to ganger rundt ekvator(!).

Vi dro videre opp og innover på øya, helt til vi kom til Lagoa do Capitão, en høytliggende innsjø omgitt av grønt landskap, beitende kuer og en flokk ender. Det var skikkelig idyllisk her oppe, og sterke kontraster til de lavere områdene på øye som hovedsakelig er preget av lavastein. Fra denne innsjøen og området rund kan man se over til São Jorge på klare dager, samt at fjellet Pico ligger i bakgrunnen på motsatt side.

Langs veien er det en rekke utsiktspunkter(Miraduoro), faktisk så mange at vi bare rekker noen få. Et av disse stedene vi stoppet var Cachorro, et kystområde med imponerende lavaformasjoner.

Vi ruslet en liten runde i Lajido de Santa Luzia, et historisk vinområde med lavamarker, steingjerder og tradisjonelle vinmarker. Her viste de frem hvordan lokalbefolkningen tilpasset jordbruket til det vulkanske landskapet.

Vi stoppet så vidt ved Miradouro São Miguel Arcanjo, hvor vi hadde utsikt til bukten i São Roque do Pico og over til São Jorge.

Miradouro da Pontinha er et sjarmerende utsiktspunkt i kystlandsbyen Pontinha. Her har man panoramautsikt over Atlanterhavet.

På vei tilbake til Ferjekaia og bilutleieren svingte vi nedom en koselig liten by som het Lajes for å spise litt.

Det ble en lang dag full av inntrykk, og vi satte oss ned for å ta noe å drikke mens vi ventet på ferjen. Det gjorde også Elise og Jakob fra Nemo, de hadde vært på topptur på Pico og var strålende fornøyde. Det ble en rolig kveld, vi rakk akkurat å lande litt etter ferjeturen før kvelden kom sigende for store og (ikke lenger så)små.