Forfatter: ingeborgsand7e7291054b

Ankeret ble løftet på morgenkvisten – en litt annerledes følelse denne gangen, for neste plass ankeret skal slippes er i Norge, nærmere bestemt: Huibukta. For å være litt tøysete ble AIS slått av, for å se om vi kunne komme oss til hjemlige trakter uten at noen fikk det med seg, men vi ble raskt avslørt av Bjørn Thomas, som rakk å se oss i bevegelse før vi rakk å slå av. Vi fikk en fin seilas, reiseradioen på høytaleren, vind i seilene og Norges grenser innen rekkevidde. Vi feiret med litt godis i det vi krysset grensen, og alle var enige om at dette var godt og rart.

Vi hadde ligget ca 10 minutter i ro med båten da en isbåt kom kjørende. Snakk om perfekt velkomst til Norge, tror aldri en Sandwich har smakt så fortreffelig før! Etter Isen ble det selvsagt litt bading. Ungene var flinke til å sikk-sakke seg gjennom manetene, og klarte seg uten å bli truffet.

Lørdagen kom med torden og regn. Dette ble en skikkelig innedag med film og lørdagsgrøt. Det er godt vi har et telt og gjemme oss under på slike dager. Den yngste matrosen fikk testet ut en motor han hadde kjøpt i Smögen, jaggu fikk båten fremdrift!

På søndag var det overskyet og mye vind. Vi tok jolla en tur bort til Lindholmen, en uvant opplevelse å legge til her som eneste båt! Vi fikk godt med vind i luggen der vi for første gang på et år kunne springe rundt på norske svaberg igjen!

Det er godt å kunne løpe rundt og få ut litt spenninger og energi, for i morgen kl 12 skal vi være hjemme!

Etter en luftig og litt sur tur på Lindholmen startet vi litt med forberedelser før dagen i morgen. Vi pakket mye av det som skulle være med ut av båten vårt ferdig, slik at vi kunne bruke minst mulig tid på sånt i morgen, samt at alle flagg som skulle brukes lå klare og ferdig tilpasset masta. Det er en underlig følelse å knyte alle gjesteflaggene sammen (dog er det noen vi ikke har også), se hvor langt denne kjølen og disse seilene har tatt oss. Det blir også første gangen båten vår blir pyntet med storflagging, så det er stas.

Det kjære norske flagget vårt skal også endelig byttes ut når vi kommer til Solnes. Det har i lang tid sett veldig trist ut, da det har fått mye medfart i løpet av eventyret. Vi burde sikkert ha byttet dette ut tidligere(Vi hadde tross alt pakket med oss et nytt flagg), men vi synes det var noe litt fint ved at flagget skulle få være med hele veien til mål.

Fire spente kropper våknet tidlig på mandag morgen. Nå er dagen her! Vi fikk i oss litt frokost, fikk hengt opp gjesteflaggene fra første saling på begge sider og tok opp ankeret for siste gang på denne turen. Nå gjensto en bitteliten time inn til Tenvik hvor alle signalflaggene skulle heises, før de siste minuttene inn til Solnes. Alle kjente på kilingen i magen, nå var vi så nær!

I det vi rundet Gåsø kunne vi skimte noen mennesker på kaia, og allerede her fikk rederinnen klump i halsen. Vi rundet Gåsøkalven, fendere og fortøyninnger var klargjort, og vi entret havna. Jo nærmere vi kom, jo flere tårer måtte tørkes, og -var ikke den sangen de spiller litt artig? Det var jo voldsomt spesifikt med en sang om en seilefamilie? Joda, noen kreative sjeler hadde laget sang til oss, en skikkelig velkomstsang! Altså- den gjengen på kaia. ❤

Vi ble ønsket velkommen med flagg, sang og alle de klemmene vi hadde savnet og gledet oss til! Det var ordnet mat, bobler å skåle med, norske jordbær og vafler! Det ble et overveldende og fantastiskt gjensyn med alle vi har savnet!

Nå venter en fantastisk kveld med god mat og gode folk oppe på Tinghaug, og vi takker for følget på dette eventyret.

Hvem vet, kanskje det legges til små eventyr her ved en senere anledning?

Alt godt (Fair winds and following seas til de somm trenger det)

Vi reiste fra Anholt på morgenkvisten den 12. juli, i retning Sverige.

Planen var å seile så langt vi kom opp mot Gøteborg før det ble for sent. Vi bestemte oss etterhvert for å gå inn mot Bua. I det vi skal sette kursen litt nærmere land oppdager vi mengder med vann inne på det aktre badet. Det viser seg at vi hadde glemt å lukke avløpet til vasken, og med litt mye vann som presset mot endte det med å komme opp av vasken og inn på badet. Det alene er nå en ting, men vi skulle i samme moment starte motoren for å manøvrere oss inn mot havn, da vi oppdaget at motoren var helt død. Det luktet også litt snodig nede, og etter litt feilsøking og leting ble lukta lokalisert. Startbatteriet kokte. Vi nærmet oss nå havnen og fikk tak i Sjöräddningssällskapet på telefonen. Flaks i uflaksen – de holdt jo til i Bua, i den havnen vi skulle inn i. De hjalp oss inn i havnen, og vel fortøyd kunne jakten på nytt batteri starte. Det ble en litt vel hektisk start på oppholdet i Sverige, men alt i alt gikk jo ting bra.

Tidlig neste morgen dro Steinar avgårde med bussen for å få tak i nytt startbatteri. Mens Steinar skrudde på plass nytt batteri vasket Alma, Trym og jeg båten utvendig, og etter påfyll av diesel kunne vi, klokken 12 kaste loss og sette baugen mot neste ankringsplass.

Vi endte opp på ankringen Styrsö söndre. Styrsö er et tettsted og en øy i Gøteborg kommune.

Vi fikk ganske raskt besøk av en måke som holdt seg veldig nært båten vår lenge. Etter en liten stund dukket også ungene hennes opp, og vi hadde besøk av alle tre veldig lenge.

På den lille ankringsplassen lå vi rolig og fint, og etterhvert dukket det også opp et par båter til. Etter en god natts søvn dro vi videre til en ny ankringsplass – Räbbevik.

Det ble en veldig rolig seilas til Räbbevik den 14. juli. Vi lirket båten inn mellom noen svaberg og endte opp inne i et flott «basseng», med utsikt ut til åpen sjø. Skikkelig sommeridyll på sitt beste.

Mens vi lå her inne og nøt den svenske sommerperlen fikk vi alle fire et skikkelig stikk av hjemlengsel – vi er nå så nærme hjemme, og det føles så rart! Vi skal om ikke lenge se igjen alle vi er så glade i, og nå når det er så nært forestående kiler det litt ekstra i magen på samtlige.

Den 15. juli dro vi videre til Smøgen. Vi har kanskje ikke sett delfiner eller skilpadder på en stund, men seler(!) er det mange av her langs kysten. De er så fine der de ligger som grå ostepopper på svabergene.

Vel fremme og fortøyd langs bryggene i Smøgen, fant vi ut at vi ut at vi hadde funnet en prima plass, to skritt unna iskiosken!

Å rusle gatelangs i Smögen har vi gjort før, og det var like hyggelig denne gangen. Smögen er et idyllisk sted på Sveriges vestkyst. Stedet er kjent for sine fargerike trehus, og selvfølgelig den populære Smögenbryggan. Dette er vår første gang inne på selve brygga med båten, da vi ved tidligere besøk har vært ankret opp på utsiden eller vært på ferie på land. Vi ankom tidlig på dagen, i 11 tiden, noe som gjorde at vi kom midt i utskiftningen på bryggene – hvilken flaks! Kapteinen har fablet om «räkmacka» i Smögen nå i et halvt år, og endelig fikk han innfridd ønsket sitt. I sin tur har ungene endelig fått hamstret litt godis, noe som også har stått på ønskelisten en god stund.

Etter et døgn på Smögenbryggan var det på tide å ta turen ut og gjennom Sotekanalen. Det er en kunstig kanal på vestkysten, nær Hunnebostrand og Smögen. Kanalen ble bygget på 1930-tallet for å tilby et alternativ for for det værutsatte Soten-området, for at båtene skulle ha en tryggere sjøvei forbi dette området. Kanalen er i dag en populær turistattraksjon, omgitt av vakker skjærgård og svaberg.

Sotekanalen er en hyggelig tur, ikke så lang, men ikke mindre fin av den grunn.

Ute av kanalen var det veldig rolig sjø, og vinden hadde på ingen måte tatt seg opp. Vi kunne derfor åpne for bading på flat sjø, noe som alltid er litt spennende og gøy.

Vi hadde kurs mot Gliskilen utenfor Grebbestad, en lun bukt hvor vi hadde kort jollevei inn til Grebbestad sentrum. Vind og fart er gøy i seilbåt, men det er ikke så verst med rolige turer heller, hvor man kan nyte utsikten og slappe av.

Vi var en tur inne i Grebbestad for å handle litt mat og rusle litt å se oss omkring. Her har vi vært tidligere, men denne gangen gikk vi opp trappene fra sentrum og opp til den lille utsiktstoppen «Utsiktsplats Grebbestad».

Etter en handletur og litt is ble jolla snudd og vi kjørte tilbake til båten. Den lå like rolig som den gjorde da vi forlot, og Trym benyttet sjansen til å slappe av litt på dekk med lydbok på øret og en utsikt som roper sommer og sjø. Vi ble for det meste i båten denne ettermiddgen, men Trym fikk pumpet opp en SUP, padlet seg en tur, og gikk i land for å utforske den nærmeste øya. Selv kapteinen fikk seg en padletur rundt den nærmeste øya, og rett før han nådde båten gikk han jammen i vannet. Nedtellingen er som kjent i gang, og Trym har til og med en egen avkryssing – nå er det ikke lenge igjen!

Dette er siste stopp, siste natt før vi er tilbake i Norge! Vi er klare for en helg på svai før vi legger ut på siste lille bit inn til Solnes.

Seilasen fra Kiel til Marstal var av den raske sorten. Vi hadde godt driv og en behagelig tur. Vi fant oss en plass i Marstal havn, og rakk til og med en tur på land for å kikke oss litt rundt første dagen. For en Idyllisk plass! Det er skikkelig koselige gater med lave hus og stokkroser i alle nyanser overalt.

Etter mange nautiske mil er det godt å bevege litt på kroppen igjen. Fotballen ble funnet frem, og skuddfoten testet. Det er ganske deilig å kjenne gress under føttene etter å ha levd på båt snart et år.

Etter to nydelige døgn på Ærø dro vi videre til Nyborg. Her ble vi liggende og vente ut litt vær i to netter. Det ble en ventedag med mye vind og regn.

8. juni dro vi til Anholt. Det var et strekk på ca 103 nautiske, så vi kom frem sent på kvelden og la oss på anker på venteplassen innenfor moloen til havna. Tidlig neste morgen fikk vi plass inne i marinaen, og vi ble liggende her i to døgn.

Anholt blir beskrevet som en liten karibisk øy midt i Kattegat – og det er ikke uten grunn. Det er vårt andre besøk til denne øya, og den er minst like fin som sist, kanskje ennå bedre uten kraftig vind som vi hadde ved forrige besøk. Denne gangen kunne man jo dra på stranda uten å bli sandblåst. Anholt er en isolert dansk øy, kjent for sin urørte natur, vakre sandstrender og Nord-Europas største ørken. Det er per nå 131 fastboende på øya.

Vi tok oss en tur på stranden som ligger rett ved siden av marinaen. Krystallklart vann og superlang sandstrand.

10. juli leide vi oss sykler og syklet rundt på øya. Det rakk vi ikke forrige gang vi var her, så det var fint å få til denne gangen.

I 1981 ble det opprettet et selreservat på østspissen av Anholt. Her holder den danske bestanden av steinkobbe til. Dessverre har denne bestanden vært utsatt for to voldsomme epidemier som førte til at 22000 seler døde i 1988 og 32000 døde i 2002.

I havnen er det anlagt en spise/grillplass som alle kan benytte seg av. Dette var helt topp, det er flere store gassgriller man kan bruke, pluss at det er mange bord hvor man kan spise maten sin. Det var ganske travelt der rundt middagstider, og sjeldent noe ledig bord hvis man var litt treg på labben. Men, skikkelig smart tiltak!

Nå er det på tide å vende snuten mot Sverige, siste land før vi skal inn i Norge igjen. Det er nå så nærme at det kiler litt ekstra i magen når vi tenker på at vi snart skal få se og klemme på alle vi har savnet dette året.

Seilasen til Cuxhaven var på ca 210 nautiske mil, så det tvang seg frem en nattseilas. Turen gikk gikk for det meste veldig greit, bortsett fra en slange på saltvannssiden på kjølevannskretsen som sprakk og måtte byttes underveis. Heldigvis er Kapteinen av den fremsynte typen, så reservedeler har vi mye av ombord, og denne slangen var heldigvis ikke noe unntak. Så, mens undertegnede tok roret sørget kapteinen for at slangen ble byttet men vi fremdeles va under seil og alt kunne gå tilbake til det normale.

Vi siktet oss inn på marinaen i Cuxhaven, slik at vi kunne starte på Kiel kanalen tidlig om morgenen.

Vi ankom Cuxhaven forholdsvis tidlig på dagen, så vi fikk tuslet inn til sentrum og handlet, ikke minst sett på byen. Cuxhaven er en havneby på kysten av Nordsjøen ved utløpet av elven Elben. Byen er et av Tysklands største og mest populære feriesteder ved havet.

Byen hadde en veldig rolig og god atmosfære, og det var veldig hyggelig å tusle gatelangs et par timer.

I dag er dagen, vi skal inn i Kielkanalen.

Kielkanalen (Nord-Ostsee-Kanal) er en kanal som forbinder Østersjøen ved Kiel med Elben ved Brunsbüttel. Dette er verdens travleste kunstige vannvei målt i antall skipspasseringer. Kanalen er 53,3 nautiske mil lang(98,7 kilometer ).

For å time avgangen med tidevann og strøm kastet vi loss 1. juli i 10 tiden. Vi var heldig og komme rett inn i slusa, uten noe særlig ventetid. I slusa lå det et stort cargoskip på den ene siden, og en full rekke med seilbåter på andre siden. Vi skulle da klemme oss mellom seilbåtene og skipet for å danne rekke nummer to, noe som føltes i overkant spennende ut. Men vi klarte å snike skuta vår inn og lå utenpå et hyggelig par fra Tyskland som skulle på sommerferie.

I Rendsburg spanderte vi på oss en overnatting før siste sluse ut til Kiel. Dette viste seg å være en nydelig og rolig plass, noe som passet godt etter en lang dag i kanalen.

2. juli kom vi oss gjennom siste sluse, og startet å kikke etter en havn å legge oss inn i, da vi tenkte det var hyggelig å se Kiel, nå når vi endelig hadde kommet oss hit. Vi fikk plass i en liten havn og ble liggende her i 2 netter.

Ungene og Steinar tok seg en tur på et lite akvarium i nærheten av havna.

Litt senere på dagen gikk vi oss en tur langs brygga og fikk øye på en flott båt som Steinar drømte seg bort i.

3. juli ble en dag for sightseeing i Kiel. Vi leide oss bysykler og syklet inn til byen. Derfra gikk vi egentlig litt på måfå i retning av havna, og stoppet der vi fant det for godt på veien.

Nå venter neste etappe, som er til Marstal på øya Ærø i Danmark.

Fra Dunkerque kastet vi loss 04.30, omtrent samtidig som den andre norske katamaranen. Vi ble raskt innhentet av regnvær, men slapp heldigvis unna lyn og torden, selv om vi så været bak oss. Dagen var preget av tidvis lite vind med påfølgende mye motor. Vi kom frem til Kadzand-Bad ganske tidlig på dagen, og rakk en tur på land for å kikke. Kadzand-Bad er Nederlands sørligste badeby, kjent for sine brede og rene sandstrender. Vi ble her en natt før vi dro videre til Scheveningen i 06-tiden 24. juni.

På vei fra Kadzand-Bad til Scheveningen fikk vi besøk av flere seler. Det var mye sel langs kysten av Nederland, og to av dem kosa seg med å surfe rundt i hekkbølgen vår en stund.

Scheveningen er en av åtte bydeler i Haag i Nederland, og ligger ut mot Den engelske kanal. Scheveningen har sin egen havn, sandstrand og pir. Piren fikk vi ikke vært på, men vi så den godt fra sjøen når vi seilte forbi, der den lå med sine 380 meter og stort pariserhjul ytterst.

Vi ble i Scheveningen i 3 netter, artig nok mens det var hetebølge i landet. Det skulle egentlig være en musikkfestival i nærheten, men denne ble avlyst grunnet varmen. Vi søkte «tilflukt» på Nederlands største kjøpesenter, Westfield Mall of the Netherlands.

Det var et smart trekk, både for å komme seg litt unna varmen, men også at vi endelig fikk kjøpt inn litt klær. «Underlig nok» er det ikke så mange av klærne vi pakket med oss som passer ungene lenger, og mye av tøyet ombord bærer preg av å ha vært utsatt for sjø og sol over lengre tid. Greit å få byttet ut en del.

Fra Scheveningen var planen å gå til Den Helder. Etappen ble plutselig mye kortere, da vi ble innhentet av mye lyn og torden. Så, etter ca 26 nautiske mil søkte vi tilflukt i Ijmuiden.

Dette var en stor industriell havneby i Nord-Holland, men i marinaen der vi lå og omegn bar området litt preg av å være litt nedlagt og forlatt. Vi så for oss at dette tidligere har vært en typisk badeby, sikkert en populær en sådan. Etter en liten rusletur og litt klesvask roet vi det helt ned i båten.

Vi ankom Dunkerque tidlig ettermiddag 21. juni. I marinaen møtte vi en norsk katamaran med et ektepar som skulle seile hjem fra Middelhavet etter å ha vært der en stund. i Tillegg møtte vi et hyggelig svensk-finsk pensjonistpar som bodde heltid i båten. Mange hyggelige folk man møter når man er ute på tur!

Dunkerque er en historisk industri- og havneby i Nord-Frankrike som ligger ca 20 km fra den belgiske grensen. Byen er spesielt kjent for den massive militære evakueringen under andre verdenskrig i 1940, kjent som Operation Dynamo. Vi rakk å ta en tur innom Port Museum of Dunkerque, som forteller om byens utvikling som en av Frankrikes største havnebyer.

Planen nå er å seile fra Dunkerque til Kadzand-Bad i Nederland. På veien kommer vi til å seile forbi Belgia, men vi kommer ikke til å stoppe innom. Så, Frankrike ble et kort, men hyggelig stopp.

Etter noen døgn utpå er det godt å ligge litt i ro. Vi har brukt 4 dager på å slappe av, få unna prosjekter som har oppstått underveis på kryssingen, pluss at vi skal kose oss litt. Det er ikke til å legge skjul på at alle fire nå begynner å kjenne litt på at vi gleder oss veldig til å se alle hjemme, og at behovet for å ligge lenge på hver plass og være innom alle mulige steder er litt lavt.

Falmouth er en koselig havneby på sørkysten av Cornwall i England. Når vi kom til Falmouth var den årlige Falmouth International Sea Shanty Festival akkurat avsluttet, så denne rakk vi dessverre ikke. Dette er Europas største gratis maritime musikkfestival, som arrangeres årlig. Her er det 80-90 shantykor og sanggrupper fra hele verden som opptrer på scener, puber og kaier over hele byen. Festivalen ble startet for å feire og bevare Falmouths rike maritime arv. Vi gikk som sagt glipp av festivalen, men mye av dekoren hang igjen i gatene.

Steinar utførte riggsjekk- som vanlig etter en seilas. Her oppdaget han en løs kordell i det ene undervantet (D1). Litt fortærende siden alle vaiere ble byttet høsten før vi dro, men lite å gjøre med det. Ved siden av marinaen ligger det et riggverksted, og de sa at dette kunne fikses, og vi endte med et nytt undervant.

Etter noen dager i ro, og diskusjoner frem og tilbake bestemte vi oss for å ta Den engelske kanal i en jafs og sette kursen over til Dunkerque ved Dover. Den engelske kanal er sundet som skiller England fra Frankrike, og er en del av Atlanterhavet og knytter dette til Nordsjøen.

Vi kastet loss 19. juni, og har ca. 300 nautiske mil å seile før vi er fremme i Dunkerque. Det ble en rolig seilas, for det meste godt driv. Nattevaktene minnet oss på at nå er vi ikke på storhavet lenger, det var jo båter overalt!

Det hvite klippene ved Dover er en verdenskjent kalk/krittformasjon som strekker seg langs kysten av Kent i England. På det høyeste rager klippene 110 meter over havet. Dette var punktet hvor vi valgte å krysse kanalen, for her er kanalen på sitt ca. smaleste.

Vi seilte lenge bar et voldsomt tordenvær, og det blinket godt foran oss den siste biten mot Dover og før vi skulle krysse kanalen. Heldigvis klarte vi å holde oss bak, og ikke bli fanget i sånt vær en gang til.

Tiden er inne – vi setter kurs for fastlandseuropa! Det er en snodig følelse. Vi vet vi skal krysse, men det er «bare» ca 1200 nautiske, og det føles litt som småtterier sammenlignet med de to andre kryssingene. Samtidig – det er 1200 nautiske, det er jo et godt stykke. Vi regner med å bruke +/- 10 dager.

Som vanlig tar det litt tid før man faller inn i rutinene og «hverdagen» ombord. Første døgn bød heldigvis på delfiner! Vi fikk også litt følelsen av å være hjemme en høstdag – der vi satt i den friske luften og spiste en småsuppevariant.

På turens andre døgn fikk vi en flott white tuna! Denne tunfisken kan kjennes igjen på de lange brystfinnene. Ungene har hatt litt småvakter på dagtid, og er flinke til å holde kursen.

Det tredje døgnet har vi tatt det rolig, spilt litt spill og slappet av. Det er rart å kjenne på at vi snart er «over på andre siden igjen».

Overskyet, regn og kryss. Vi kjenner at denne turen kjennes litt lang ut, ikke så rart når det stort sett er litt kjipt vær og bankekryss. Det blir lite ro av sånt, mye lyd og bevegelse i båten.

Halvveis i dag! Litt feiring ble det selvsagt, både potetgull og sjokolade gikk ned uten de store protestene. Vi så nesten solen bryte igjennom i dag også – men bare nesten.

Grått og tåkete i dag også – men Alma disket opp med eplepai, så moralen ombord er fortsatt god!

Ikke de helt store krumspringene i dag, men vi fikk fylt diesel nå som sjøen var litt rolig.

Noen dager blir bedre med popkorn! Det ser ut til at vi kanskje er fremme i morgen, og det er veldig stas! Det blåser en del i dag, og for første gang på dette året kjørte vi på med drytec-mat, for å slippe å stå nede og lage mat.

I dag har vi hatt SOL! Det var etterlengtet etter mye gråvær!

Utenfor Isles of Scilly ble vi møtt av mange delfiner som svømte sammen med oss en god stund. Skikkelig hyggelig grensekontroll!

Sent på kvelden, eventuelt tidlig natt (01.15) kom vi inn til havnen i Falmouth. Vi endte med å legge oss utenfor selve havna, da det var såpass grunt at vi kjørte oss fast i mudderet på vei inn. Vel fortøyd sluknet vi på et blunk, før vi tidlig neste morgen ble vist inn på riktig plass inne i marinaen- på høyvann.

En koselig liten marina, deilig etter turens siste lange legg.

Den 27. mai på morgen dro vi fra Horta og Faial, med kurs mot Terceira. Etter en lang dag med seiling fikk vi lagt ut anker i bukta utenfor Angra do Heroísmo sent på kvelden. Både vi og Raymond ble kastet rundt på ankringen, da det var mye swell der. Tidlig neste morgen fikk vi oss plass inne i marinaen, hvor vi lå side om side godt fortøyd, men grunnet svell ble det mye sjekk av fortøyninger.

Terceira er kjent for sitt frodige landskap, vulkanske natur, historiske byer og levende kulturtradisjoner. Dette er øya med størst befolkning på Azorene. Vi ligger i Angra do Heroísmo, den største byen på Terceira og en viktig havn for skip mellom Europa, Afrika og Amerika, historisk sett. Byens Historiske sentrum står på UNESCOs verdensarvliste på grunn av sin godt bevarte renessanse- og barokkarkitektur.

28. juni gikk vi tur til Monte Brazil, en utdødd vulkansk halvøy sør for Angra do Heroísmo. Det er nå et naturreservat med turstier, utsiktspunkter og festningsverket São João Baptista. Der var det også en del dyr vi kunne kikke på.

Vi gikk en tur inn i «den blå kirken», Igreja da Misericórdia for å kikke. Kirken er kjent for sin blå og hvite fasade, den ble oppført på 1700-tallet og var et historisk viktig landemerke for sjøfarende. Kirken er en massiv steinkonstruksjon som det er lett å la seg imponere over.

Det bor to andepar i havna, en i hver ende. Det kan se ut til at det er de ansatte i havnen som tar vare på dem, for er man tidlig oppe står det vannskåler ute til dem, før de tas bort før det blir mye trafikk på bryggene.

Den 30. mai tok vi oss en biltur sammen med Raymond.

Vi startet dagen med en tur til Furnas do enxofre, et geotermisk område med svovelholdig gassutslipp, damp og vulkanske sprekker. Dette området viser at det fortsatt er vulkansk aktivitet under øya. Som vanlig når vi leier bil, starter vi dagen med tåke, så utsikten var heller kjip, men når vi gikk rundt merket vi i alle fall at tåka endret lukt etterhvert som vi nærmet oss områdene med utslipp.

Etter å ha luktet på tåka og gått en fin (dog litt sølete) runde skulle vi videre til Algar do Carvão, men det viste seg at det ikke åpnet før senere på dagen, så vi bestemte oss for å kjøre til Biscoitos Natural Pools. På veien dit svingte vi innom denne skulpturen, bygget for å hedre flere generasjoner med arbeidsfolk som arbeidet på Terceira i vingårder og frukthager, og menn som jobbet på sjøen, i hvalfangst og fiske.

Biscoitos Natural Pools er naturlige badebassenger dannet i svarte lavaformasjoner langs nordkysten av Terceira. Bassengene fylles med klart atlanterhavsvann og er populære for bading om sommeren. Et skikkelig kult sted, selv om vannet er litt kaldere her enn vi har vært vant til det siste halve året. Ungene er tøffe som bare det, så de hoppet uti og koste seg i vannet.

Neste stopp på dagens rute var Algar do Carvão. Dette er en vulkansk skorstein som kan besøkes innvendig. Vi gikk ned i krateret gjennom tunneler og trapper til en underjordisk innsjø omgitt av unike mineralformasjoner. Dette var et helt utrolig sted, bildene klarer ikke helt å gjengi hvor ekstremt vakkert og spesielt det var der inne.

Gruta do Natal lå ikke langt unna, og ble en fortsettelse på den vulkanske tematikken som preget dagen. Gruto do Natal er en ca 700 meter lang lavatunnel, dannet av rennende lava under et vulkanutbrudd. Tunnelen er opplyst og tilrettelagt for besøkende, de har ulike infoplakater innover i tunenlen hvor det blir forklart hvordan lavaen har rent, og hvordan og hvorfor de ulike formasjonene oppstår.

Serra do Cume Viewpoint er et av Terceiras mest kjente utsiktspunkter. Herfra ser man et karakteristisk lappeteppe av grønne beitemarker, avgrenset av steingjerder og hekker.

Som et siste stopp i dag tok vi oss en tur til Queijo Vaquinha. Queijo Vaquinha er et lokalt meieri kjent for tradisjonell ost produsert av melk fra kyr som beiter på øyas frodige enger. Produktene herfra regnes som blandt de mest kjente matspesialitetene på Terceira. Denne dagen har vist oss at kyr, det er det mange av på øya. Faktisk er det anslått at det bor mellom 100 000-110 000 kuer på øya, mot 50 000 mennesker.

Den siste maidagen ble brukt på å gå en tur i sentrum. Det er tross alt en veldig koselig og estetisk vakker by. Det er selvsagt også en bonus at kommunen maler murer og gjør det flott før nasjonaldagen til Portugal som er 10. juni.

I hjertet av byen ligger det en bypark/hage som ble anlagt på 1800-tallet. Den heter Jardim Duque da Terceira og har eksotiske planter, fontener, statuer og stier som leder opp mot Alto da Memória, en stor obelisk reist til ære for Kong Pedro IV (Kongen regjerte bare en kort periode, men sørget for å frigjøre Brasil fra Portugal).

2. juni gikk vi oss en tur sammen med Raymond. Vi startet med å gå over til halvøya Monte Brasil og fortet Fortaleza de São João do Monte Brasil, en av de største og viktigste spanske festningene som noen gang er bygget utenfor Spania. I 1983 ble den oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Vi tok oss en liten is- og kaffepause ved Baia do Fanal.

Vi fortsatte å gå og fikk oss en fin runde før vi endte opp ved monumentet til ære for Kong Pedro IV. Herfra gikk vi ned gjennom parken og endte opp ved det koselige bakeriet på torget for å spise litt lunsj.

Dagen etter tok vi oss en ny biltur sammen med Raymond. Den første bilturen var det så mye vi ikke rakk å få med oss, så vi tenkte at en dag til med bil for å cruise langs kysten ikke skadet.

Vi startet med å kjøre til Praia da Vitória,Terceiras nest største by. Denne byen ligger ved en lang sandstrand på østkysten. Byen har en beskyttet havn som har spilt en viktig rolle under transatlantisk skipsfart.

Nede fra Praia da Vitória så vi opp på et slags utsiktspunkt som vi tenkte vi skulle se hva var. Det viste seg å være Miradouro do Facho, et sted med utsikt over Praia da Vitória, marinaen og bukten. Navnet (Facho)kommer fra et historisk bålsted der varselsignaaler ble tent for å advare om skip eller fare. Det er også et religiøst monument, på toppen står statuen Imaculado Coracão de Maria (Det plettfrie Maria hjerte)

Forrige biltur prøvde vi å få til et besøk på Museu do Vinho Dos Biscoitos. Den gang var det stengt når vi kom, men denne gangen var det åpent. Og det viste seg å være en skikkelig skatt. Dette er det mest kjente vinmuseet på Terceira, og det ligger i landsbyen Biscoitos på nordkysten. Museet eies av familien Brum som har produsert vin i 5 generasjoner. Her kunne vi kikke på vulkanske vinmarker, mange ulike typer druer, utstilling av mange ulike typer gjenstander, verktøy og landbruksgjenstander som ble brukt i produksjonen og dyrkingen, samt en vinsmaking til slutt.

Det var to pensjonerte medlemmer av Brum-familien som drev dette og som forklarte og fortalte hvis vi lurte på noe. Det var herr og fru, hvorav herren kun snakket portugisisk. det stoppet han heldigvis ikke fra å formidle, og vi tolket etter beste evne. Det ble en veldig hyggelig opplevelse, det kunne nesten virke som om de også synes det, for når vi skulle dra ble vi bedt om å vente på portugisisk mens fruen forsvant. Etter noen minutter kom hun tilbake med to poser med sitroner fra hagen, en til hver båt.

På nordvestkysten kjørte vi ut til fyrtårnet Farol da Serreta. Et flott utsiktspunkt med fritt skue utover Atlanterhavet. Området er kjent for dramatiske klipper. Dette er det 4. fyrtårnet som har stått her, og det er 14 meter høyt.

Vel hjemme i havna skulle Steinar og Raymond få være med Malte og Gianna (fra seilbåten Contigo)på middag og tyrefekting som takk for at de hjelp til med et prosjekt på båten deres. Terceira er kjent for tourada àcorda – en tradisjonell tyrefekting der oksen holdes i et langt tau av flere menn. Under arrangementene beveger oksen seg gjennom gatene mens deltakerne utfordrer den. Dyret blir ikke drept, og tradisjonen regnes som en viktig del av øyas kultur. Tyrefektingen fant sted i São Mateus. Det ble fortalt at oksene holdt på i 20 minutter før de ble ført vekk, og var deretter «fredet» i ett år, hvor de kun skal spise gress og slappe av.

Morgenen 5. juni ble av det hektiske slaget. Morgenstund hadde ikke gull, men brent landstrømslader i munn. Vi fikk heldigvis fort lokalisert problemet og Steinar skrudde ut laderen i racerfart. Etter en god utlufting av båten var det meste tilbake til normalen igjen, kun en lader i minus. Planen er å starte kryssingen neste dag, så denne dagen blir brukt til forberedelser.

Som en siste lunsj på Terceira gikk vi og Raymond opp til det hyggelige bakeriet på torget igjen og bestillte oss varm lunsj. To biter inn i maten tygger jeg på noe hardt og kjenner umiddelbart at dette var dumt. Ganske riktig, jekselen min har sprukket hele veien ned til tannkjøttet. Det ble en kort lunsj, men heldigvis – det var tannlege rett i nærheten som visstnok skulle ta i mot akutte tilfeller. Ganske riktig, 3 minutters ventetid før jeg ble plassert i en stol og arbeidet kunne starte. Nytt hjørne på tanna ble støpt og jeg tuslet nedover til båten ikke lengre enn en time etter lunsjen.

Nede ved båten fikk vi vite at Trym og Leon hadde bestemt seg for å starte boyband- Blackberries and cream med Ellie som manager. Det ble forestilling på dekk hos Miss U den kvelden med publikum og inngangspenger.

For en fantastisk øygruppe Azorene er, og for et fyrverkeri Terceira viste seg å være! Hyggelige tannleger har de og.

Tidlig på morgen 23. mai tok vi turen over til Pico med ferje. Pico er naboøya til Faial, en spennende øy hvor du til og med kan gå topptur på Pico (ja, fjellet heter det samme som øya), Portugals høyeste fjelltopp! Pico er Azorenes nest største øy, kjent for sitt vulkanske landskap og unike vintradisjon.

Vel over på ny øy var første stopp bilutleiefirma. Vi leide bil for å enkelt kunne komme oss rundt- med vår egen timeplan og i vårt eget tempo.

Planen var først å besøke Gruta das Torres, europas lengste lavatunnel. Dette ble en bomtur, da et ras i starten av tunnelen gjorde at tunnelen inntil videre var stengt. Helt bom ble det allikevel ikke, det er et spesielt landskap her, og bare det å kjøre rundt er ganske så hyggelig, det er grønt og frodig, kuer som gresser (og rusler seg en tur på veien) og utallige meter med vulkanske steingjerder.

Pico er kjent for sin særegne vinproduksjon der vinrankene dyrkes i små, steinmurte felter (currais)som er bygget opp av svart lavastein. Murene beskytter plantene mot vind og salt fra havet. Dette stedstypiske kulturlandskapet ble innlemmet på UNESCOs verdensarvliste i 2004.

Fra UNESCO området dro vi videre til en vinmuseum (Museu do Pico Polo do Museu do Vinho).Museet ligger i Madalena og formidler historien om Picos vinproduksjon og viser frem tradisjonelle redskaper, vinkjellere og historiske druesorter.

Tenk det, hvis man stiller alle disse steinmurene på Pico etter hverandre, ville man hatt en steinmur som rekker to ganger rundt ekvator(!).

Vi dro videre opp og innover på øya, helt til vi kom til Lagoa do Capitão, en høytliggende innsjø omgitt av grønt landskap, beitende kuer og en flokk ender. Det var skikkelig idyllisk her oppe, og sterke kontraster til de lavere områdene på øye som hovedsakelig er preget av lavastein. Fra denne innsjøen og området rund kan man se over til São Jorge på klare dager, samt at fjellet Pico ligger i bakgrunnen på motsatt side.

Langs veien er det en rekke utsiktspunkter(Miraduoro), faktisk så mange at vi bare rekker noen få. Et av disse stedene vi stoppet var Cachorro, et kystområde med imponerende lavaformasjoner.

Vi ruslet en liten runde i Lajido de Santa Luzia, et historisk vinområde med lavamarker, steingjerder og tradisjonelle vinmarker. Her viste de frem hvordan lokalbefolkningen tilpasset jordbruket til det vulkanske landskapet.

Vi stoppet så vidt ved Miradouro São Miguel Arcanjo, hvor vi hadde utsikt til bukten i São Roque do Pico og over til São Jorge.

Miradouro da Pontinha er et sjarmerende utsiktspunkt i kystlandsbyen Pontinha. Her har man panoramautsikt over Atlanterhavet.

På vei tilbake til Ferjekaia og bilutleieren svingte vi nedom en koselig liten by som het Lajes for å spise litt.

Det ble en lang dag full av inntrykk, og vi satte oss ned for å ta noe å drikke mens vi ventet på ferjen. Det gjorde også Elise og Jakob fra Nemo, de hadde vært på topptur på Pico og var strålende fornøyde. Det ble en rolig kveld, vi rakk akkurat å lande litt etter ferjeturen før kvelden kom sigende for store og (ikke lenger så)små.

Vi ankom Faial akkurat i tide til å kunne tilbringe 17. mai på land. Øya er en av Azorenes 9 øyer, midt ute i Atlanterhavet. Havnebyen Horta, hvor vi ligger i marinaen, er en kjent havn for seilere som krysser Atlanteren, med sin fargerike kai som har flere tusen malte logoer fra ulike seilbåter som er innom havnen. Azorene er en vulkansk øygruppe, hvor Faial blir kalt «den blå øya», på grunn av alle de blå hortensiahekkene som vokser på øya. Faial er en veldig frodig og vakker øy med mange turmuligheter.

Vi tok oss en tur på Peters sammen med Elise og Jakob fra båten Nemo. Kapteinen testet ut Peters GT – stemplet godkjent!

17.mai med barnetog og korpsmusikk ble i år- for første gang, byttet ut med korpsmusikk på høytaleren, Steinar ble heiset opp i riggen for å fikse vantene, slik at disse skulle få den spenningen vi ønsket at de skulle ha. Eneste som ble litt som vi var vant til på 17. mai var at vi selvfølgelig måtte få i oss en is.

Etter både kryssing og 17. maifeiring var det godt å bruke beina litt igjen,så vi tok oss en gåtur til Monte da Guia, en liten topp med fantastisk utsikt i nærheten av Horta.

For å oppleve litt mere av øya enn bare havna og Peters Sport Cafe, leide vi oss en bil 19.mai, og tok oss en biltur rundt på øya. Turen understrekte bare hvor flott denne øya var, med fantastisk landskap og mange perler man kunne oppsøke. Vi var ikke superheldige med været, og dagen startet med ganske så tykk tåke og yr i luften – ikke optimale forhold for oss som skulle opp til Caldeira – et stort vulkankrater med frodig vegetasjon. Vi kan avsløre at utsikten ble «så der».

Men, vi lar oss ikke knekke av litt tåke og regn, så vi dro videre til Capelinhos besøkssenter, et senter som er delvis bygget under bakken for å passe inn i landskapet.

Besøkssenteret er laget i tilknytning til fyret ved Ponta dos Capelinhos som ligger på vestspissen av Faial. Her lærte vi om hvordan Capelinhos-utbruddet 1957-1958 preget øya og samfunnet, hvordan fyret ble delvis begravet, hvordan øya fikk ca 2,4 km2 større areal. Det blåste godt denne dagen, så vi fikk oss en god sandblåsing når vi skulle prøve å gå opp til høyeste punktet.

Fra vulkansk aktivitet og månelandskap dro vi videre til Reserva Florestal Natural do Parque do Capelo, en fredelig park som bød på påfugler, dåhjort, flotte oppbygde piknikplasser og flott natur. En lavagrotte fant vi jaggu også her!

Som et siste stopp på turen dro vi til Fábrica da Baleia de Porto Pim – en gammel fabrikk hvor de bearbeidet hval (primært spermhval)i tidsrommet 1942 – 1974. Hvalfangsten var en viktig, men også kontroversiell del av Azorenes historie. Her ble hele dyret utnyttet; spekket ble kokt til olje, kjøtt, bein og blod ble brukt til dyrefor og andre industriprodukter. Det er estimert at ca 2000 dyr ble bearbeidet i de ca 30 årene fabrikken var i drift.

I Horta møtte vi en gjeng på kaia, som hørte til en båt vi dro kjensel på. Sorgenfri er en av de mest kjente langturseilbåtene, en 33 fots Hero 101. Det var fire unge nordmenn som kjøpte båten og dro på jordomseiling i 1990-1994. Guttene reiste ca 60 000 nautiske mil og besøkte noen av verdens mest avsidesliggende områder. Etter turen skrev Johan J. Petersen og Peder O. Krogh boken Sorgenfri – en bok veldig mange langturseilere har et forhold til. Det viste seg at Johan og et par kompiser seilte båten hjem til Norge nå, etter at datteren hans hadde avsluttet sin seilas litt tidligere enn planlagt. En hyggelig prat og en signert bok senere ønsket vi dem god tur videre når den tid kom.

Langs kaia finnes som tidligere nevnt, tusenvis av båtlogoer, noe som er veldig artig å rusle rundt å se på. Vi har sett flere logoer fra båter vi kjenner igjen, både de vi har møtt og andre vi har hørt om. Før vi reiste videre til neste øy måtte vi finne en plass hvor vi kunne male vår logo også, pluss at Trym fikk i oppdrag av Raymond å male Ursa Majors logo, en oppgave som ble løst på godt vis, og til og med belønnet med en sjokoladeplate.

Vi fikk da satt vårt merke på Horta vi også.

På morgenen 27. april våknet vi med litt sommerfugler i magen. Vi bestemte oss for å ta et siste bad i Karibien, før vi skulle kaste loss. Det er rart å tenke på, dette blir siste bad med disse helt ekstreme badetemperaturene, litt vemodig samtidig som vi gleder oss til å komme hjemover.

Vi fikk på oss klær og vester, og fikk heist opp ankeret. På vei ut av ankringen ble vi heiet avgårde og ønsket godt tur av gjengen i katamaranen Ithaca, som skal kaste loss et par dager etter oss. I tillegg fikk vi følge et lite stykke ut av ankringsfeltet av Miss U i sin jolle, noe som var veldig hyggelig. Med tåkelurer og vinking ble vi ønsket god tur. Utenfor ankringsfeltet startet jobben med å få av ankeret, slik at vi slipper å krysse med det hengende foran. Det ble en veldig grei prosess, og etter å ha fått stroppet ankeret fast under dekk ved masta kunne kursen endelig settes.

Det føles både godt og rart å endelig være på vei, etter noen måneder i Karibien.

De første par dagene går alltid med til å finne rytmen. Ungene lander som regel godt i rytmen tidlig, og er veldig selvgående når vi er utpå over flere dager. For oss voksne tar det litt tid å finne seilmodusen, kanskje spesielt med tanke på nattevakter, og det å klare å skru av og sove når man går av vakt.

I Sint Maarten kjøpte vi med oss en del engelske bøker som ungene har gledet seg veldig til å lese. Endelig var vi på vei, og bøkene kunne hentes frem etter å ha fristet lenge. Båten til Trym er også med på turen, den heter Popcorn og seiler godt i kjølvannet vårt.

Utsikten utpå varier, selv om alt er hav rundt oss kan både farger, lys og vær gi mange ulike bilder.

På døgn 4 badet vi alle sammen – på 6000 meters dyp. Det kilte litt ekstra i magen.

Vi har fått beskjed om at en båt i Doriansgruppa trenger hjelp, de har ikke nok vann og vi har sagt at vi kan bistå. Derfor er planen at vi skal ligge å drive til i morgen, for at de skal kunne ta oss igjen og deretter få overlevert drikkevann.

1. mai tok Heartbeat 2 oss igjen, og arbeidet med å få flyttet vann over fra oss til dem kunne starte. Det ble en ganske grei løsning, vi sendte kanner over i tau og med en fender, slik at de kunne heise kannene over til seg, fylle og sende tilbake. Etter ca 100 liter vinket vi adjø, og veien videre kunne endelig gjenopptas.

Jo lenger utpå vi kommer, jo flere Portugisiske krigsskip ser vi. Dette er en manet som er stilig å se på, men veldig grei å ikke stifte nærmere bekjentskap med, da det skal gjøre veldig vondt å bli brent. Vi fikk også plukket opp en rest av et fiskegarn som det var greit å ikke få i propellen. Det er tidvis veldig lite vind, så det er hele tiden et avveiingsspørsmål om man skal starte motor eller ei. Det er langt til Faial, og det er begrenset med diesel ombord. Vi benytter anledningen og det flate havet til å fylle diesel.

Nå, etter en uke utpå merker vi at den karibiske varmen har avtatt, og shorts og t-skjorte har blitt byttet ut med bukse, genser og jakke. Selv ull har vi funnet frem fra vakuumposene. Dagen har vært litt grå, så vi håper på litt mer varme i morgen.

I dag fikk vi litt varme igjen. Den yngste i gjengen har mistet en tann, og det er mulig Neptun finner en løsning på hvordan tannfeen kan finne oss her ute. Med godt vær kunne vi også få unna klesvask, slik at den kunne tørke i sola. En litt kreativ vaskemaskin på denne båten: vanntettpose som rulles og tråkkes på gjør susen!

Vi har nå skikkelig kjent at rytmen har satt seg, og dagene går av seg selv. Vi spiser god mat, lager en og annen eplepai, nyter at nattevaktene byr på litt måneskinn og slapper av mellom slagene.

Vi begynner for alvor å se at vi nærmer oss en halvveismarkering, og det er god stemning om bord. Litt regn fikk vi på det 10. døgnet, men det får være greit etter mye solskinn. I dag så vi en annen seilbåt! Alltid gøy når man får øye på en annen båt her ute, for det kan være ganske lange perioder uten å se noen i nærmeste omkrets.

I dag er vi halvveis til Faial! Vi har hatt en aldri så liten halvveis fest – som seg hør og bør.

På kvelden ble vi plutselig fanget i et skikkelig tordenvær, som ikke var meldt på værmeldingene våre. All småelektronikk ble lagt inn i stekovnen og kapteinen sto stødig ved roret. Vi hadde en annen Fransk – Svensk seilbåt og et cargoskip i nærheten, og sammen med dem manøvrerte vi oss ut av været etter gode 5 timer med konstant lysshow/blinking rundt og over oss. Den andre seilbåten og vi fikk hjelp av cargoskipet som lå foran oss i løypa, med informasjon om retningen været tok, for det var såpass stort at det var vanskelig å se hvor det gikk hen. Enden på visa ble å kjøre motor så fort vi kunne ut i retningen cargoskipet informerte om. Vel ute kunne kapteinen endelig puste litt ut, og endelig få hvile litt.

Noen, eller alle dager er bedre med nystekte lapper. Det spiller faktisk ingen rolle om man er på land eller til havs – vi lover!

Etter mange måneder på tur er en ting helt sikkert: delfiner (og andre dyr i havet forøvrig) blir man aldri lei av! Det er stort sett besøk rundt eller under båten hver dag, og det er alltid hyggelig. Dybdemåleren hjelper også med å sladre på gjester under båten.

På et tidspunkt i dag fikk vi besøk av en stor flokk med delfiner. De var med oss ganske lenge, på alle kanter av båten. Ellers har dagen vært rolig – mannskapet ligger å slapper av når de kan, og vi begynner å glede oss skikkelig til å kjenne landjord under føttene igjen!

I dag oppdaget vi at D2 på babord side var litt slakkere enn vi ønsker, så Steinar ble heist opp for å inspisere. Det ble en litt ugrei opplevelse, med en del svell ble han kastet litt rundt der opp mellom mast og wirer. Etter en inspiseringen konkluderte vi med at ikke var svikt eller deformasjon som hadde forårsaket slakken, men litt liten spenning på D2 etter tuningen i St. Maartin. Så vi vurderer det dit henn at det var greit å seile videre med revet storseil for å minske litt av belastningen på riggen. Så – ny oppgave å løse på Faial!

Pizzasnurrer er dagens happening! Vi nærmer oss Portugisisk farevann, noe som betyr at krigsskipene møter oss på rekke og rad. Man rekker nesten ikke telle til 10 før neste kommer flytende forbi.

Whale – ohoy! Endelig fikk vi besøk av hval på litt kortere hold enn tidligere. Vi så noen pust i det fjerne – noe som i seg selv er ganske spennende. Vi satt å spiste eplepai som ungene hadde laget og kikket, hadde skikkelig hvalsafari fra cockpiten, da vannoverflaten ved siden av båten plutselig ble brutt, og en hval svømte rolig forbi. Det var skikkelig moro, og man fikk en påminnelse om hvor utrolig store disse hvalene er. Man kan kanskje føle seg litt alene her ute, men vi er definitivt ikke de eneste som cruiser rundt på blåmyra.

Vi nærmer oss nå Flores – den første øya vi møter på Azorene. Vi skal ikke gå i land på Flores, da havna er under ombygging og eneste grunn til å få lov til å legge til her er hvis man er i nød – og det kan vi absolutt ikke påberope oss. Vi nøyer oss med å se Flores fra båten – og gleder oss over å se land for første gang siden vi dro fra karibien.

Faial! Vi er fremme! På døgn 19, etter 2431 nautiske mil kan vi slenge ut ankeret i en ankringssone utenfor en smekkfull havn på Horta! Det kan endelig skåles i bobler – både for store og små, Vi har nådd Azorene, og nå kan vi endelig gå litt på land igjen.

Nå venter innsjekk og en tur på Peter Cafe Sport – en legendarisk pub for seilere, pluss at vi selvfølgelig skal male logoen vår i havnen på Horta.

24. mars fikk vi festet ankeret i Simpson bay, og vi rakk akkurat å finne oss litt til rette før vi hoppet i jolla og tøffet utover for å heie Mara inn til havn etter hennes solotur over Atlanteren for å kvalifisere seg til GGR (Golden Globe Race). Det ble en artig opplevelse, Mara satte stor pris på å bli møtt av både tåkelur og norske flagg på vei inn til havn.

En drøy uke lå vi i ro i Simpson Bay. Dagene gikk med til å fikse småprosjekter i båten, utforske land, skolearbeid, bading og avslapning. Vi tok oss også en rusletur bort til Maho Beach, en strand hvor flyene som skal lande på Princess Juliana Airport flyr lavt over stranden før de når rullebanen. Veldig merkelig følelse, å ha flyene rett over hodet.

Den 1. april tok vi en tur til Philipsburg, hovedstaden på Sint Maarten. Vi ankret opp i Great Bay, en flott bukt med krystallklart vann. Her måtte det selvsagt også bades, og begge ungene hadde en runde med øving på salto og backflip.

For å strekke litt på beina tok vi oss en tur til Rainforest Adventures, en slags opplevelsespark med stolheis opp fjellet, aking med tube ned fjellet, samt zip-line på toppen. Stor stas, og gøy med litt fart og moro.

Fra toppen var det flott utsikt, både mot den nederlandske og den franske siden av øya.

Inne i Philipsburg gikk vi innom et artig lite museum – Yoda Guy Movie Experience, som Nick Maley, mannen som var med å skape Yoda har bygget opp. Museet er dedikert til rekvisitter fra Star Wars filmen, pluss andre filmprosjekter han har vært med på. Sjølvaste var også tilstede mens vi var der, så vi fikk hilst på og mottok mye tilleggsinformasjon.

Vi vendte tilbake til Simpson Bay siste del av påsken. Her skulle vi vente på rigger som skulle tune riggen, samt at det er mye mat å handle inn og forberede før en kryssing, og denne kryssingen over til Azorene er jo litt lenger enn den vi hadde fra Kapp Verde til Grenada. Vi tok båten inn i Simpson Bay Lagoon, og lå der en stund mens vi fikk ordnet det vi skulle, samt at jolleturen til butikken ble betydelig kortere herfra.

Det blir en del forberedelser, både på provianteringssiden og på det tekniske. 17 middager ligger ferdige i fryseboksen, og motoren har fått både oljeskift, ny impeller og nye filter. Vinsjene fikk seg også en overhaling.

Trym og Steinar tok seg en tur på dinghy-disco 3. april. Artig konsept, alle som vil møtes utpå vannet med jollene sine, godt humør, sangstemme og en eventuell dansefot, hvorpå arrangørene har en båt med lydannlegg, slik at alle knyter seg fast i denne båten og har disco utpå. Det var stor stas, veldig hyggelig at også gjengen fra SV Eden var der, koselig gjensyn! Endelig fikk vi brukt julelysene igjen også, for det er klart man pynter seg for å dra på disco!

På denne reisen har vi hatt tilknytning til et digitalt fellesskap kalt No Foreign Land, et sosialt nettverk rettet mot båtfolk/seilere. Vi har hele veien tilhørt en gruppe kalt Dorians, som retter seg mot langturseilere, mye for å holde kontakt med andre som skal krysse samme hav og strekninger som en selv. Denne gruppa har også en rekke seminarer man kan utforske som går på forberedelser og informasjon knyttet til den ruta man skal ta. I forbindelse med disse gruppene kom vi i kontakt med en egen undergruppe for barnebåtene/familiebåtene på Sint Marteen. Det viste seg at disse båtene pleide å møtes på Kim Sha Beach hver fredag (så lenge noen tok initiativ og inviterte inn). Vi tok turen inn til stranden for hyggelig kveld med flere andre båter to ganger mens vi lå i Sint Marteen. Veldig hyggelig!

18. april tok vi båten opp til Marigot Bay, en stor ankringsplass på den franske siden av øya – Saint Martin. Det er herfra vi har tenkt til å seile når vi skal over til Azorene, så da er det også her vi ligger for å vente på et godt værvindu. Miss U og Tide ligger i nærheten, så ungene får badet og kost seg sammen før alle isoleres på båtene under kryssing.

Alma tok seg en mini-inspeksjon av første salingshorn, det er alltid artig å bli heist opp i masta.

Sammen med gjengen i Miss U og Tide tok vi turen opp på Fort St. Louis, en koselig liten rusletur, med flott utsikt over ankringsfeltet fra toppen.

For å bytte litt usikt tok vi oss en kort tur til Grand-Case, en ankring litt høyere opp på Saint Martin. Dette var en koselig liten plass, med mye klesbutikker og restauranter. Her var vi et par netter før vi igjen satte kursen mot Marigot bay.

Datoen for kryssing er nå satt til 27. april, og det eneste som gjenstår er å pakke sammen jolla, gjøre alt seilklart under dekk, demontere anker og sette kursen mot Faial og Horta.

Etter en fin nattseilas til Gustavia kom vi frem på morgenkvisten 22. mars. På veien hadde vi endelig fått en tunfisk på kroken, så det ble lovet sushimiddag.

Etter en liten hvil og en bursdagsvideosamtale til tante Astrid, dro vi inn til land for å utforske litt. På vei til butikken møtte vi en liten kar som også var ute og gikk i sola.

Bukta vi lå i var folksom. Vi lå rett utenfor et designert dykkeområde, så vi lå rolig i bakkant av hele ankringsbukten. Utenfor ligger det utrolig mange superyachts, så det er tydelig at øya tiltrekker seg litt luksusbåter også.

Saint Barthélemy, som oftest kalt St. Barths, er en liten karibisk øy som i dag tilhører Frankrike. Øya er kjent for hvite sandstrender, en blanding av karibisk og fransk kultur og luksusturisme. Øya tilhørte faktisk Sverige i nesten 100 år, fra 1784. Hovedstaden Gustavia fikk navnet sitt etter kong Gustav III. Den dag i dag kan man se skilter med svenske gatenavn flere steder på øya.

Stoppet vårt på St. Barths var av den korte sorten, men vi rakk å handle inn litt mat og bade, vi så mange skilpadder både i vann og på land, samt at vi fikk tatt oss en is på land sammen med gjengen i Ursa Major.

Nå går turen videre noen nautiske mil, til den delte øya Sint Marteen/Saint Martin. Her skal vi gjøre båten klar for havkryssing, pluss at vi skal heie Mara inn i mål (Norsk soloseiler som har seilt alene fra Marokko til Sint Marteen for å kvalifisere seg til Golden Globe Race/GGR)!

Vi startet turen til Jolly harbour på morgenkvisten, og for en fin seilas det skulle vise seg å bli! Med en tidlig start, og med litt sørlig drag på vinden lå det an til å bli super seilas. Og det skuffet ikke, med vinden på 15-20 knop og vinkel 100TWA, hadde vi kostet nordover med nesten 7 knop i snitt når ankeret ble satt i ankringen utenfor Jolly Harbour.

Jolly Harbour er en stor, og godt beskyttet ankringsbukt utenfor en stor havn. På land er det rolig feriestemning, med restauranter og småbutikker, og ikke minst: strender, og skal vi høre på jungeltelegrafen, så er det en strand for hver dag i året. Vi har hatt late (og mange) dager liggende for anker, og ikke minst har vi brukt de fleste ettermiddagene på strendene i nærheten (klart man må jakte på de fineste solnedgangene – og The Green Flash!).

Vi fikk til et lunsjmøte med Harvey – den hyggelige amerikaneren vi møtte på Mindelo. Det ble et gledelig gjensyn, med meksikansk mat, utveksling av seil- og røverhistorier og generelt god stemning!

Vi bestemte oss for å ta en rusletur på land, da vi ikke fikk leid oss bil slik som tenkt. Planen var å se litt mer av øya enn kun Jolly Harbour, men planer er til for å endres. Vi tok oss en gåtur, som var deilig men varmt.

Planen var egentlig å ta seg en biltur fra Jolly Harbour til English harbour for å sjekke ut omgivelsene andre stedet enn inne i Jolly Harbour. I mangel på bil valgte vi derfor å ta opp ankeret og seile den lille biten ned til English Harbour. Det ble en ganske intens tur med godt med både vind og bølger.

Vel ankret opp, tok vi jolla inn for å rusle veien bort til Nelson’s Dockyard/havnen.

English Harbour på Antigua er en historisk naturhavn som spilte en viktig rolle for den britiske marinen på 1700-tallet. Området er mest kjent for Nelson’s Dockyard, et restaurert marineverft oppkalt etter admiral Horatio Nelson, som tjenestegjorde her på 1780-tallet. I dag er havnen et populært sentrum for seiling, marina-liv og regattaer, omgitt av restauranter, barer og historiske bygninger, med utsiktspunktet Shirley Heights like ovenfor havnen. Vi tok bena fatt og gikk for å finne utsiktspunktet, men endte med å gå lengre enn langt i varmen, uten å finne utsiktspunktet. En gylden anledning for å sette både tålmodighet, vennskap og blodsukker på prøve.

Hele området er i dag UNESCO verdensarv og et sentrum for seiling, blant annet regattaer som Antigua Sailing Week.

Den 19. Mars tok vi turen over fra Antigua til Barbuda, med kurs mot Princess Diana Beach.

På vei ut fra Antigua møtte vi en skikkelig squall, som gjorde at vi fikk en broach, som igjen krevde at vi fikk tømt storseilet for vann etterpå. Turen over var ikke så veldig lang, men på den turen tror jeg vi hadde squalls 70% av tiden.

Belønningen etter en våt og vindfull tur var den flotteste sandstranden vi har sett før og krystallklart vann. Sammen med gjengen i Ursa Major koset vi oss på stranden hele dagen.

Etter en natt utenfor Princess Diana Beach dro vi videre til en ankring utenfor Codrington, hvor vi skal sjekke ut fra Antigua og Barbuda. Codringtong er den eneste egentlige byen på Barbuda, men etter orkanen Irma i 2017 ble veldig mye ødelagt, og gjenoppbyggingen er ikke helt i mål, noe som gir stedet et litt slitt og nedlagt uttrykk.

Vi lå ankret opp utenfor en lagune, og vi hadde egentlig bare en stripe med sand foran oss.

Nå venter en nattseilas fra Codrington til Saint-Barthélemy (St. Barts)

Etter noen rolige dager på Terre-de-Haut, dro vi videre det lille stykket over til Guadeloupe. Ankeret ble senket utenfor Plage de Malendure, og plasserte oss mellom fastland og Pigeon Island. Pigeon Island er to små ubebodde øyer på vestsiden av Guadeloupe, kjent for å være et flott snorklested med masse farger og liv, grunt nok til å kunne se masse uten å måtte dykke mange meter ned.

Pigeon Island er en del av det marine verneområdet Jacques Cousteau Underwater Reserve.

Her ligger vi i nærheten av flere båter vi har møtt mange ganger på turen så langt, Miss U, Tide og Ursa Major. Det har blitt mye lek og moro, og flere sun-downers på Plage de Malendure med de andre båtene.

Vi tok oss en tur til Guadeloupe Zoo, en artig opplevelse hvor vi så mange flotte dyr, ekstra artig var det med ringhalelemurene, som var så nysgjerrige og nærgåene at kapteinen hadde skjerf en periode, og remmene på sekken til Alma fungerte som kjærlighet på pinne i en periode. Det som var litt ekstra artig med parken var at den var plassert inne i regnskogen, med hengebroer oppe i trærne. Det ble en artig dag for store og små!

Vi hørte rykter om at flere rapporterte om delfin rundt båten på neste stopp, Deshaies. Vi gledet oss stort til det, og overraskelsen var derfor stor når vi, den morgen vi skulle dra videre, plutselig så to enslige og rolige delfiner som gled mellom båtene på ankringen. Kapteinen og matrosene kom seg uti vannet på 0,4 sekunder og fikk svømme med ekte ville delfiner. Dette ble en skikkelig kul opplevelse, både for oss og gjengen i Tide, som også rakk å slenge seg i vannet.

Med den avslutningen på ankringen dro vi videre til Deshaies, hvor vi skal ligge et døgn eller to, sjekke ut, for så å reise videre til neste øy.

Vi ankom Deshaies, en liten sjarmerende landsby på nordvestkysten av Guadeloupe. Dette stoppet var primært for å å sjekke ut, så mye utforsking på land ble det ikke. Vi rakk å hilse skikkelig på den hyggelige gjengen i Noordenwind, far og to sønner fra Tyskland som vi krysset Atlanteren med samtidig, og som vi har hatt kontakt med over Whatsapp.

Nå går turen videre til Antigua og Barbuda, og vi hører rykter om klart vann og mulighet for å bade.

Turen fra Saint-Pierre endte med Roseau som første stopp på Dominica. Når vi nærmet oss Roseau oppdaget vi noe lysende grønt som hang bak oss. Det viste seg at vi hadde med oss en klyse med ødelagt garn.

Enden på visa ble at vi la båten bi, før kapteinen hoppet i vannet og fikk løsnet garnet. Når alle var tilbake i båten, og vi var klare for å finne et sted å stoppe, gled vi rolig inn mot moringsfeltet. Eieren av moringene kom oss i møte for å vise oss hvilken moring vi kunne benytte oss av. Eieren viste seg å være en hyggelig mann som fortalte oss at han var å anse som buktas vaktmester som ordnet det meste. Dette demonstrerte han umiddelbart ved å redde to båter som dregget rett forbi oss, i tillegg var han så grei å ta med seg garnet vi hadde tatt med oss. Etter å ha sjekket inn på øya og slappet av i et par dager, dro vi videre til Mero Beach.

Mero Beach var en skikkelig herlig perle. Det var klart vann, fin strand og rolig stemning.

Det var laget et kunstig rev et stykke utenfor stranden som vi snorklet bort for å utforske. Det var rikelig med fisk og vi så mange ulike typer, deriblant lionfish.

Siste stopp for oss på Dominica var Portsmouth. Vi valgte å booke en guidet tour på Indian river, for å se elva, samt en liten svipp bortom Calypso`s hytte (de som har sett Pirates of the Caribbean vet hva dette er).

1. mars var vi nok en gang klare for eventyr og input, så vi tok en guidet tur på øya. Vi startet med en tur til Syndicate falls, et flott fossefall inne i den frodige regnskogen i Morne Diablotin nasjonalpark, nord på Dominica. Her badet ungene i det friske og kalde vannet, og fikk seg en skikkelig massasje når vannet traff skuldrene.

Videre tok guiden oss med til Pointe Baptiste Chocolate Factory, et lite familieeid sjokoladeverksted på nordøstkysten av Dominica. Her produseres sjokoladen i små batcher – fra kakaobønne til ferdig plate – ofte med kakao dyrket rett i nærheten i den vulkanske jorden som skal gi en helt egen smak. Vi fikk se hele prosessen fra fermentering og tørking av bønner til ferdig sjokolade, og smake på de ulike variantene med lokale ingredienser som ingefær, kaffe, sitrongress og krydder. God sjokolade, og jaggu ble det plass til et par plater i båten og.

Red Rocks var neste stopp på ruta, et av de mest spesielle landskapene på Dominica, som ligger langs nordkysten nær Calibishie. I stedet for frodig regnskog møtte vi her et rått og nesten uvirkelig kystområde av dype røde og rustfargede steinformasjoner, skapt av gammel vulkansk aktivitet. Fargen kommer fra jernrikt lava som over tid har oksidert – litt som rust – og gir området et nesten “mars-aktig” preg. Vi tuslet rundt på klippene, det var laget trappelignende spor i terrenget, og det var til og med en hule vi kunne gå inn i.

Siste stopp på turen var Sea Cliff Distillery, et lite gin-destilleri som ligger på en klippekant på nordøstkysten av Dominica, like utenfor Calibishie. Destilleriet er omgitt av tropisk hage, havutsikt og vill natur. Dette er ikke et tradisjonelt destilleri, men et lite, familieeid sted hvor bærekraft, natur og håndverk går hånd i hånd.

Her lages small-batch gin med lokale ingredienser som kakao, muskat, sitrongress og rosa grapefrukt, dyrket i hagen rundt eiendommen. Vi fikk en omvisning i hagen, og vi fikk se, lukte og smake på plantene som faktisk ender opp i glasset. Den yngste matrosen ble ekstra fascinert av sitrongress og de ulike typene bay-leaf, og tok villig i mot blader som vi alle fikk lukte på hele veien tilbake til båten.

Tilbake i Portsmouth rakk vi en liten avslapningssession i båten før vi skulle på Beach BBQ inne på P.A.Y.S. Det ble en hyggelig kveld, god grillmat, masse hyggelige båtfolk og god stemning.

Dominica har vært herlig, og med mange nye inntrykk og opplevelser i bagasjen setter vi kursen mot Îles des Saintes.

Vi kom til Sainte-Anne den 6. februar, og fant oss en plass i (den store) ankringsbukta. Det var utrolig mange båter her, så vi fant oss en plass hvor vi hadde litt plass rundt oss, samtidig som vi lå ganske midt i klynga.

I ca en uke lå vi rolig og nøt dagene, omgivelsene og godt selskap (det ble et gledelig gjensyn med gjengen i Explore, hvor vi fikk vært med og feiret bursdagene til begge de to kvinnene ombord). Vi fikk vært på en lekepark i vannet med oppblåste hinder, trampoliner og sklier, som var moro for store og små (her glemte vi helt å ta bilde, men å slenge seg fra spribommen er jo ikke feil det heller – og det tok vi bilde av).

Det å ligge i denne bukta var praktisk også. Le Marin er kjent for å ha rikelig utvalg av båtutstyr og deler, så naturlig nok hadde vi (som alltid) noe å lete etter og kjøpe inn for å utbedre et prosjekt i båten. På vei inn til Le Marin kjører man jolla si gjennom en kanal med mangrovetrær på begge sider. En artig opplevelse.

12. februar, etter en rolig periode i Saint Anne, dro vi videre til Les Trois-Ilets. Her ankret vi opp utenfor en fin strand, med en kort jolletur inn til land.

Selve «sentrum» viste seg å være en sjarmerende liten plass, med smale gater, små kafeer, butikker og en rolig sommer-og-sol-vibe. Fra ankringen ser vi over til Fort-de-France, som er neste stopp på planen.

Fort-de-France – for en fest!

Vi flyttet båten over til Fort-de-France dagen før det store karnevalet skulle starte. Når ankeret satt i bunnen tok vi oss en tur på land, og det var tydelig at noe veldig viktig nærmet seg. Det bankes og sages, boder blir satt opp i høyt tempo langs gatene, og lys og lydanlegg settes opp.

Karnevalet i Fort-de-France er en intens og fargerik feiring som kulminerer i de fire “jours gras” (de fete dagene) i februar, hvor hele byen fylles av musikk, dans og sterke tradisjoner. Det hele startet på søndag 15. februar, “Dimanche Gras”, med en eksplosjon av farger og presentasjonen av Vaval – karnevalets konge (ofte en satirisk figur som speiler årets hendelser). Mandag, “Lundi Gras”, tar en mer humoristisk vending med de burleske bryllupene, der kjønnsroller snus på hodet og gatene fylles av lek og latter. Tirsdag, “Mardi Gras”, er selve høydepunktet, hvor rødkledde “djevler” og pulserende trommer setter tempoet for store folketog og en nærmest kaotisk feststemning. Til slutt kommer askeonsdag, “Mercredi des Cendres”, hvor alt roes ned i svart og hvitt – en symbolsk begravelse av Vaval markerer slutten på karnevalet og overgangen til fastetiden.

Samlet sett er karnevalet i Fort-de-France en kraftfull blanding av historie, identitet og livsglede, der hver dag har sin egen rytme, farge og betydning. Vi prøvde etter beste evne (begrenset utkledningsutstyr i båten) å kle oss i temafargene de ulike dagene.

Vi hadde en snau uke med karneval og hyggelig samvær med gjengen i Explore, og det er litt rart å si på gjensyn, når vi 20. februar dro videre til Saint-Pierre.

Nå skilles våre veier, etter mange måneder som buddy-båter, selv om det har vært flere perioder hvor vi ikke har sett hverandre. Vi ønsker Explore god tur videre, da deres plan er å ta et år til i båten, og utforske Stillehavet, Japan og etterhvert Nordvestpassasjen. Vi heier på dem, og gleder oss til å møtes igjen i Tønsbergskjærgården i 2027.

Etter mye vinking satte vi kursen mot neste stopp: Saint-Pierre.

Den lille byen Saint-Pierre ligger ved foten av den mektige vulkanen Mount Pelée, og var en gang kjent som “Karibiens Paris”. Byen ble nærmest utslettet under vulkanens utbrudd i 1902, da en glovarm askesky feide gjennom gatene på få minutter. I dag er Saint-Pierre både stille og stemningsfull, men også ganske dramatisk hvis man tar innover seg hva som skjedde i 1902.

Når du vandrer gjennom byen, kan du følge den såkalte blå linjen – en enkel, men effektfull markering som guider deg gjennom de viktigste historiske stedene. Ved å følge den blå linjen går man forbi ruiner av gamle bygninger, som tidligere teater, fengsel og handelsgater, og gir en slags guidet tidsreise gjennom det som en gang var en travel by. Midt blant moderne hus og små kafeer dukker det opp steinvegger, buer og rester av trapper – alt som står igjen etter katastrofen, bevart som en del av bybildet.

21. februar ble en dag med mye spasering. Etter en tur langs den blå linjen tok vi oss en tur til Depaz Distillery, et romdestilleri ved foten av Mount Pelée. Destilleriet ble gjenoppbygget i 1917 av Victor Depaz, den eneste i familien som overlevde vulkanutbruddet i 1902. I dag er det et av de mest kjente romdestilleriene på Martinique, kjent for sin rhum agricole som er laget direkte av fersk sukkerrørsaft fra sukkerrør dyrket i den mineralrike, vulkanske jorden rundt destilleriet.

Vi tuslet rundt gjennom produksjonslokalene, mellom gamle maskiner og annet produksjonsutstyr. Det var gøy å følge hele prosessen, fra høsting, bearbeiding og helt til ferdig produkt. Vi koset oss i de vakre omgivelser utenfor, nesten parklignende uterom som også var tilknyttet eierboligen som lå et (veldig) drøyt steinkast unna destilleriet.

Etter et par fine dager her i Saint-Pierre er vi klare for neste øy: Dominica!

Etter et kort møte og noen hyggelige timer med gjengen i Explore, sjekket vi ut og gav oss i vei med en nattseilas fra Tyrell Bay på Carriacou til Saint Lucia. På turen fikk vi vår første Barrakuda på kroken, en stilig fisk, rikelig utstyrt med både apetitt og tenner. For å unngå å spise fisk med ciguatera, slapp vi den ut igjen.

Etter en natt med litt ekstra vær og vind, gled vi inn til Soufrière i de tidlige morgentimer. I bukten her er det såpass dypt og ikke egnet for ankring, så bøye er det eneste alternativet. Selv om det var mørkt, og så tidlig at vi trodde alle lå og sov, ble vi tatt i mt av en hyggelig boatboy, som hjalp oss med å finne en plass å ligge frem til en bøye ble ledig. Vel fortøyd til ei bøye fikk vi oss noen timer med søvn før kapteinen tok seg inn til land for å sjekke inn på Saint Lucia.

Den 31. januar fikk vi kontakt med han som hadde hjulpet oss inn på bøya, for det viste seg at han også kjørte taxi på øya. Han kjørte oss opp til St. Lucia Sulphur Springs, et geotermisk område som ligger sørvest på Saint Lucia. Dette området er kjent som verdens eneste «drive-in vulkan», hvor man kan se kokende gjørmehull, dampende svovelkilder og varme bassenger som er dannet av vulkansk aktivitet. Etter en runde med guide som fortalte oss om den vulkanske aktiviteten på øya, gikk vi ned til «spa-avdelingen», et mudderbad som skulle ha terapeutiske og foryngende egenskaper. Her kunne vi smøre oss inn i gjørme og bade, og formodentlig føle oss (og se) 10 år yngre. Flaks for oss stemte det ikke helt, så barna så fortsatt 10 og 12 år ut etter behandlingen, men deilig var det.

På vei ned fra Sulphur Springs gikk vi innom en botanisk hage, Diamond Falls Botanical Gardens. Dette er den eldste botaniske hagen på Saint Lucia, og innerst i parken finner man Diamond Falls, en foss som endrer farge ut i fra hvilke mineraler som skilles ut fra grunnen rundt det vulkanske området akkurat den dagen. En skikkelig flott park, hvor den planteglade lett kan la seg begeistre!

Sufrière var en hyggelig plass, men svovellukta kunne til tider bli litt intens. Det er artig å kunne si at man har ligget med seilbåten inni en gammel vulkan (selve byen lå i midten av krateret, og den veggen av vulkanen som skulle stått ut mot havet hadde rast ut, og dermed gitt mulighet for å seile helt inn til byen).

1. februar dro vi videre til Anse Cochon, en liten bukt med 3-4 bøyer man kunne benytte seg av. Her var det helt nydelig å både bade og snorkle, klart vann og rikelig med liv under kjølen. Når vi snorklet inne ved land fant vi en liten hule som nesten fylte seg helt opp med vann, noe som gjorde at bølgene sørget for en skikkelig sprut ut av hula hver gang bølgene slo inn mot åpningen. Vi koste oss i denne lille bukta, og ble her et par dager lengre enn vi først hadde tenkt.

Vi satte kursen mot Rodney Bay 5. februar, vårt siste stopp på Saint Lucia før neste øy: Martinique.

Vi tok oss en liten tur på land, og her var det jo faktisk kjøpesenter som minnet om kjøpesentrene hjemme i Europa. Vi tok også en tur over til Pigeon Island, et historisk og naturskjønt området nord på Saint Lucia. Tidligere var dette en egen øy, men i dag er den knyttet til fastlandet med en smal landstripe. Øya er full av militære ruiner fra britisk kolonitid, små museer og det er satt opp informasjonsplakater langs turstien man går på. I tillegg er det fine strender og et par «topper» med flott utsikt.

Neste stopp blir Martinique, og forventningene er tilstede; fransk øy = franske bakerier! Baguette here we come!

Îles des Saintes er en liten øygruppe sør for Guadeloupe, og føles som et roligere hjørne av Karibia. Bestående av flere små vulkanske øyer – hvor bare Terre-de-Haut og Terre-de-Bas er bebodd – er dette et sted der tempoet lar seg senke. Den lille landsbyen på Terre-de-Haut byr på fargerike hus, butikker, kafeer og en avslappet stemning.

Vi ankom Terre-de-Haut og ankret opp i Tete Rouge. Vi forsøkte først å finne en moringskule i Anse du Bourg, men der var det smekkfullt. Ankringen viste seg å være av den mer rullete sorten, og vi lå bare her i en natt før vi flyttet oss et lite stykke, bort til ankringen Anse à Cointe. Her hadde vi et par dager med klart vann, snorkling og rusletur på land.

Pulsen er senket, vi har fått badet og slappet av. Nå venter Guadeloupe på at vi skal løfte ankeret og komme på besøk.

Etter å ha sjekket ut på Union Island satte vi kursen mot Grenada igjen, for litt etterlengtet pleie under vannlinjen. Det viser seg at en tur over Atlanteren sliter av mer bunnstoff enn vi var forberedt på. Vi satte kursen mot Prickly Bay, en godt beskyttet ankringsplass som for mange fungerer som en trygg plass å gjemme seg i orkansesongen. Tanken var å ligge her ca en uke før vi skal heises ut av vannet 22. januar i Clarks Court Marina, og bruke dette som base for å oppleve litt mer av det Grenada har å tilby, nå som vi ikke har noe vi skal rekke utover å heise båten.

Vi startet oppholdet med en innsjekkingsrutine som var alt annet enn lett. Steinar måtte inn å lete etter folk på innsjekkskontorene 3 ganger før han møtte noen som kunne stemple oss inn. Vel stemplet inn var neste gjøremål å kjøpe inn bunnstoff til båten. Det viser seg i etterpåklokskapens lys at dette burde vi nok ha kjøpt inn før vi ankom Karibia, for her kostet det jo en liten krig for de 5 spannene vi måtte ha. Men, med bunnstoff (dog i litt blekere blå enn vi tenkte) og verktøy for den kommende sjauen i rute, kunne vi senke skuldrene og slappe av litt.

Vi snublet ved en tilfeldighet innom et artig lite mikrobryggeri som het West Indies Beer Company. Her spiste vi frokost, samt at kapteinen fikk prøvd ut flere av øltypene stedet hadde å tilby. Skikkelig hyggelig plass, som kapteinen helst skulle vært innom flere ganger.

Den 18. januar hadde vi avtalt med gjengen i Explore å møtes i St. George`s, hovedstaden på Grenada. Her skulle vi dra på landskamp i fotball, Grenada skulle møte Jamaica på hjemmebane. Vi var uhørt tidlig ute, og bestemte oss for å tusle innom House of Chocolate, et minimuseum kombinert med kafé, hvor vi fikk en gjennomgang av sjokoladens historie på Grenada. Et fint og informativt innslag som gjorde ventetiden før fotballkamp til en kort seanse.

Vi møtte de andre for en matbit før kampen, og det var veldig stas. Det hadde nå blitt en stund siden sist vi så hverandre, og det var hyggelig for store og små. Fotballkampen var en artig opplevelse. Vi satt som tente lys alle 8 og fulgte med, selv om ingen av oss er noen utpregede fotballentusiaster. Men man blir jo preget av stemningen rundt, ekstra artig var det med en supersupporter foran oss, som hadde en vennligsinnet duell med en supersupporter fra Jamaica noen rader bak oss. Kampen endte med tap på hjemmebane, men stemningen var allikevel hyggelig og folk virker vennlige uansett, slik vi i all hovedsak har opplevd folkene her i Karibia til nå.

Dagen derpå tenkte vi at det var greit å dobbeltsjekke heisingen 22. januar med marinaen, og slo på tråden for å høre at alt var i orden. Det viste seg å være en klok avgjørelse, for de hadde glemt å skrive oss inn i boka, og 22. januar hadde de plutselig ikke tid til å heise oss opp. Hell i uhell klarte de å ordne det slik at vi kunne heises 21. i stedet, så vi bestemte oss for å seile den lille turen inn til Whisper Cove, et moringsfelt like utenfor marinaen. Her lå vi i et par netter før vi 21. på morningen ble heist ut av vannet og plassert på «stylter» på land.

Vi har valgt å bo i båten, selv om den sto på land. Det var jo en spennende opplevelse, å klatre opp en lang stige og sove høyt over bakken, og attpåtil i senger som ikke gynger. Dagene på land ble brukt effektivt, båten ble vasket, polert, pusset og påført bunnstoff.

Nabobåten, en katamaran fra Texas, hadde også barn ombord, og ungene fikk øvd seg på engelsk hele dagen, da de hadde jevnaldrende barn, både jente og gutt.

Den 25. januar var båten ferdig både over og under vannlinjen, så vi unnet oss en guidet tur på øya, med blant annet tur til nasjonalparken Grand Etang og bading i fossefallet Mt Caramell.

Splashday! 26. januar var endelig dagen der, vann under kjølen igjen!

Som siste kronen på verket fikk vi påført dekaler på båten. Planen var å gjøre det før avreise i juni, men tiden strakk ikke helt til. Vi fikk hjelp av en skikkelig hyggelig kar som nabobåtene hadde brukt til sine dekaler, så etter tips fra dem forhørte vi oss om mulighetene for at han kunne lage dekaler av logoen vår, noe han absolutt kunne, og på kort varsel. To dager fra forespørselen var sendt til påførte dekaler.

Nå er vi rustet for nye nautiske mil, nå er det nordover som gjelder.

Romjul og nyttår – Saint Vincent

Vi forlot Bequia i romjulen og seilte det korte stykket nordover til Saint Vincent, hovedøya i staten Saint Vincent og Grenadinene. Her ankret vi opp utenfor Young Island, en liten privat øy like sør for hovedstaden Kingstown. Området er lunt, grønt og frodig.

Rolige dager og små eventyr

Dagene har stort sett gått med til bading, snorkling og avslapping. Etter julefeiringen var det godt å lande litt. Samtidig har vi hatt noen små utflukter utenfor båten.

En av dagene tok vi turen inn til Kingstown, hovedstaden på Saint Vincent. Her prøvde vi for første gang lokal bus – en opplevelse i seg selv. Hele 19 mennesker ble presset inn i en Toyota Hiace med noen seterader, og stemningen var både høylytt og god. En artig kontrast til norsk kollektivtransport.

I Kingstown fikk vi handlet litt mat for de neste dagene, ruslet rundt i byen og til og med postet et par brev – ikke hver dag man sender post fra Karibia.

Vi tok også turen til Fort Duvernette, et lite historisk fort som ligger på en bratt, bitteliten øy rett utenfor Young Island. Fortet ble bygget av britene på 1800-tallet for å beskytte innseilingen til Kingstown. Turen opp går via lange murtrapper hugget inn i fjellet, og det er bratt – men absolutt verdt det. Utsikten fra toppen gir panoramablikk over Kingstown, Young Island og havet rundt.

På denne turen hadde vi med oss en annen familie fra Bergen som vi møtte på Bequia, samt selskap av Ursa Major. En skikkelig fin dag, hvor både små og store koste seg.

Nyttår i tropene

Nyttårsaften feiret vi på restaurant sammen med familiene i båtene Ursa Major og Vue Mer. En rolig og hyggelig kveld med god mat og fine samtaler. Da klokken gikk mot sen kveld, returnerte vi til båtene og så fyrverkeriet lyse opp himmelen fra ankringsplassen. En stille, varm og annerledes overgang til et nytt år.

Avskjeder og ettertanke

Det er med litt blandede følelser vi har gått inn i det nye året. Vi er utrolig glade og takknemlige for alt vi har fått oppleve så langt – og ikke minst for det lange og fine besøket vi har hatt om bord. Først Onklav og Tane, og deretter Henrik, Lene, Anne-Sofie og Herman. Samtidig gjør det vondt å ta farvel. 1. januar ble en dag med mye følelser, og vi visste alle at det kom til å bli litt tungt.

Å si hade er aldri enkelt, men vi vet også at det etter hvert vil falle seg naturlig å finne tilbake til hverdagen om bord – oss fire, rutinene våre og livet slik vi har valgt å leve det på denne turen.

Små utfordringer må med

På vei inn til Saint Vincent fikk vi også en påminnelse om at langturseilas sjelden er helt problemfri: skjøtefestet på genoaen røk.

Seilet ble levert til seilmaker i romjulen, men det viste seg at reparasjon ikke lot seg gjøre der på grunn av manglende fungerende symaskin og transport til alternativ seilmaker. Dermed hentet vi seilet igjen på nyåret.

Grenadinene – øyhopping i postkortlandskap

Vi startet med en kort retur til Bequia 4. januar for å få reparert genoaen. Stemningen i Port Elizabeth var akkurat like avslappet og behagelig som sist vi var her. Litt færre skandinaviske båter denne gangen, men fortsatt liv i bukta og mange kjente fjes.
Seilet ble levert til seilmaker – og for en effektiv kar! Allerede dagen etter kunne vi hente et nysydd og helt tipp-topp seil. Akkurat sånn service man blir ekstra glad for når man lever båt-livet.

Vi lå ankret ikke langt fra SV Eden, og ungene svømte mellom båtene og lekte i vannet. En dag på stranden bød på hyggelig gjensyn med Miss U, Tide og Ursa Major, og det ble en skikkelig fin stranddag med lek, bading og skravling. Bequia har en helt egen vibe – laidback, vennlig og levende – og det er lett å forstå hvorfor mange blir værende her lenge.

Etter noen rolige dager på Bequia gikk turen videre sørover i Grenadinene. Øyene mellom Saint Vincent og Grenada består av en perlerad med små og større øyer, hver med sin egen karakter – og tempoet skrus merkbart ned jo lenger sørover man kommer.

8. januar satte vi kursen mot Canouan, også kjent som “Turtle Island”. Her lå vi for anker, og allerede første dagen så vi masse skilpadder – både på land og i vannet. De lokale var vennlige, stemningen rolig og nede på jorda.

Øya bærer preg av å ha vært hardt rammet av orkanen Beryl. En engelskmann hadde alene finansiert over 300 nye tak etter uværet – et imponerende stykke arbeid som vitner om både pågangsmot og fellesskap.

Avreisedagen fikk vi en litt brå start. Litt over fire på morgenen ble vi vekket av lensepumpa. Det viste seg at kjølsvinet – under dørkplater og motor – var fullt av vann. Heldigvis gikk feilsøkingen effektivt, og synderen var “bare” en røket slangeklemme. En enkel fiks, litt tørkearbeid, og noen ekstra kaffekopper senere var vi klare til å seile videre. Veldig godt når slike ting lar seg løse raskt.

Vi reiste til Tobago Keys 10. januar. Tobago Keys svarte til forventningene – og vel så det. Dette er et marint reservat bestående av små ubebodde øyer omgitt av grunt, krystallklart vann og korallrev. Her svømte skilpadder rolig rundt båten, og snorklingen var helt fantastisk.
Postkort-Karibia, rett og slett. Turkist vann, hvite sandstrender og et rikt dyreliv. Ungene var i sitt ess, og vi kunne blitt her mye lenger.

På vei videre mot Union Island, hvor vi skal sjekke ut av Saint Vincent og Grenadinene, tok vi et kort stopp utenfor Palm Island. Her ble det lunsjpause, og ungene og kapteinen svømte i land.

Øya var under oppbygging etter orkanen, så bevegelsesfriheten begrenset seg til stranden – men det holdt i massevis for et lite avbrekk.

12. januar kom vi til Union Island, hvor vi lå på moring og sjekket ut av Saint Vincent og Grenadinene. Også her er sporene etter orkanen tydelige. Øya er fortsatt i gjenoppbyggingsfasen, men folkene vi møtte var imøtekommende og positive.

Vi ble ikke lenge, men lenge nok til å strekke litt på beina og ta inn inntrykkene. Det føltes godt å få med seg alle disse øyene vi tidligere hadde hoppet over for å rekke julefeiringen på Bequia – uten tidspress denne gangen.

Nå går ferden videre tilbake til Grenada, hvor båten skal på land i Clarks Court Marina for etterlengtet bunnstoff. Før det planlegger vi noen dager i Prickly Bay for handling av båtutstyr og praktiske forberedelser.

Øyhopping i Grenadinene har gitt oss akkurat det vi håpet på: ro, naturopplevelser, små eventyr – og følelsen av virkelig å være midt i Karibia

Nytt år, nye planer – og fortsatt mange nautiske mil igjen.

Etter noen nydelige dager ved Sandy Island satte vi kursen videre mot Bequia, en liten øy i øygruppen Saint Vincent and the Grenadines. Bequia er kjent for sin rolige atmosfære, sterke seilerkultur og som et populært samlingspunkt for langtur-seilere i Karibia – spesielt rundt jul.

Seilasen fra Sandy Island gikk fint, men ble litt røff på slutten. Heldigvis hadde Lene fått sjøsykplaster av Iselin i Miss U, noe som fungerte overraskende bra det meste av veien. Alltid godt å ha gode naboer med erfaring – og riktig utstyr.

Julestemning på anker

Vi ligger nå på ankringsfeltet i Port Elizabeth,  den største byen her på Bequia. Tempoet her er avslappet, og Karibiens sjarm slår virkelig inn. Dagene går mye i bading og snorkling, og vi har slått oss til ro på samme plass noen dager. Vi ligger ankret opp ved siden av Explore, og etter hvert kom også Miss U og la seg bak oss. Dermed ligger det nå et lite norsk båt-triangel i bukta og venter på julaften.

Det ligger rundt 200 båter for anker her, og deriblant mange skandinaver som er samlet for å feire jul. Det gir en helt egen stemning i bukta – rolig, forventningsfull og vennlig. Noe av det som gjør Karibia så hyggelig er at man hilser på hverandre i jolla, småprater på stranden og deler erfaringer og historier.

På tur rundt øya

En av dagene leide vi taxi for å bli bedre kjent med øya. Det viste seg å bli en skikkelig fin opplevelse. Bare selve taxituren var et eventyr for ungene, som hjemme i Norge er vant til strenge regler rundt bilbelter – her satt de på planet av en pickup, spesialbygget med benker og tak, mens vi suste opp og ned bratte bakker og gjennom krappe svinger.

Guiden vår var både flink og engasjert, og fortalte om livet på øya, kulturen, landskapet og historien. Vi lærte blant annet om Bequias lange tradisjon for båtbygging og den kontroversielle, men fortsatt eksisterende, småskala hvalfangsten som foregår her. En ryddig, informativ og veldig hyggelig fyr som ga oss et godt innblikk i øylivet.

En annerledes julaften

Julaften ble litt annerledes enn vanlig – på alle måter. Dagen startet med bursdagsfeiring av kapteinen, som kunne feire hele 40 runder rundt sola på selveste julaften. Etter bursdagsgaver, julegrøt og åpning av julegaver, dro vi inn til stranden.

Der møttes mange av de skandinaviske seilerne, særlig barnefamilier, for å arrangere ulike «17. mai-leker». Det ble en formiddag fylt med latter, lek, bading og hyggelige møter. Senere på ettermiddagen var det grilling på stranden.

En julefeiring helt uten snø, kulde og mørke – men med varme, saltvann, fellesskap og lave skuldre. Veldig annerledes, men også utrolig fin.

Videre planer

Nå ligger vi noen rolige dager til her i Bequia før vi setter kursen videre til Saint Vincent, hvor Tinghauggjengen skal fly hjem fra 1. januar. Der planlegger vi å nyte noen late dager med nyttårsfeiring, kos og kanskje litt ettertanke før eventyret fortsetter videre i Karibia utover i 2026.

Julen 2025 ble ikke som vanlig – men den ble akkurat slik den skulle bli ❤️

Etter mange døgn på havet kunne vi endelig legge til i Grenada, den sørligste øya i øygruppen Windward Islands i Karibia. Grenada er kjent som “Spice Island” på grunn av produksjonen av muskat, kanel, nellik og kakao.

Vi var litt slitne da vi kom frem. Glade for å være i land igjen, kjenne fast grunn under føttene og få ro i kroppen etter overfarten. Kanskje med unntak av kapteinen og Alma, som glatt kunne tatt noen dager til på det åpne hav. Første dagen gikk med til å orientere oss litt, og ikke minst vaske ned båten. Etter en Atlanterhavskryssing var helt innafor med en vask.

Etter et døgn i ro, der kroppen sakte vender seg til mindre gynging, ventet vi spent på nytt besøk.

Gjensynsglede på brygga

Sent på ettermiddagen 17. desember skjedde det: Tinghauggjengen kom ruslende nedover brygga. Henrik, Lene, Anne-Sofie og Herman – hele gjengen! Gleden var stor, og det var et ganske spesielt øyeblikk å få besøk helt her borte i Karibia. Etter kofferter, folk, litt mat, godteri fraktet fra Norge og litt ro, ble det tidlig kveld for alle.

Dagen etter tøffet vi ut fra marinaen og la oss på en moring i ankringsfeltet utenfor. Her lå vi ganske rolig… i hvert fall ifølge de fleste. Hvis vi spør Lene, var det kanskje litt mer bevegelse enn ønskelig, men tipper hun også blir vant til at det gynger litt etterhvert.

Strand, marked og “sydenfletter”

Fra moringsfeltet var det kort jolletur inn til stranden Grand Anse Beach, hvor vi kunne rusle til både spicemarket og supermarked. På spicemarket endte vi opp i hyggelige og litt lengre samtaler med de lokale, og plutselig var det også duket for ekte “sydenfletter”. Henrik, Lene, Anne-Sofie, Alma, Trym, (T)Ane, O(nk)lav og Ingeborg ble flettet. Steinar rakk dessverre ikke – frisøren måtte hjem til barna sine.

Under vann og videre nordover

Etter en natt flyttet vi oss videre til en ny moring rett ved Grenada Underwater Sculpture Park. Her ligger kunstverkene på havbunnen og fungerer både som attraksjon og kunstige rev. Vi snorklet og utforsket skulpturene, en ganske spesiell opplevelse for både store og små.

Deretter satte vi kursen videre nordover til Sandy Island, en liten, ubebodd sandøy rett utenfor Carriacou, som også er en del av Grenada. Sandy Island viste seg å være en liten edelsten: kritthvit sand, krystallklart vann, skilpadder rundt båten og et yrende liv under overflaten.

Vi ble liggende her i to netter, og det var vanskelig å ikke falle helt til ro. Vi benytter oss også av sjansen til å sjekke ut fra Grenada nå mens vi ligger her.

Siste kvelden spiste vi middag på en strandrestaurant på Carriacou sammen med gjengen i Miss U, som også hadde med seg en Henrik på juleferie. En veldig hyggelig kveld, med god mat, lave skuldre og følelsen av at vi virkelig hadde landet i Karibia. De fleste i følget dro videre for å sjekke ut en musikkfestival litt lengre bort på øya, og med båt-taxi går forflytningen som en lek.

Hverdagsliv i tropene

Været har stort sett vært veldig fint – sol, varme og noen skurer innimellom. Det får man ta med på kjøpet.

For å ha minst mulig av transportetapper, og mer ro og opplevelser, så prøver vi å planlegge korte (så korte og effektive som mulig) forflytninger og valg av rolige ankringsplasser.

Stemningen om bord er god. Litt høstforkjølelser her og der, men da fikk vi endelig testet eukalyptuskrystallene vi kjøpte på medinaen i Essaouira. Løst opp i kokende vann, dype innpust – det åpnet både nese og tårekanaler.

Besøket hadde i tillegg til supert selskap, med seg både tubeost, lakris i flere varianter, pepperkakedeig og julemarsipan, så savnet etter norske smaker er ganske dempet.

Nå gjenstår et siste lite strekk opp til Bequia, hvor vi skal feire jul sammen med andre skandinaviske båter. Det kjennes veldig fint å ha noe å se frem til – fellesskap, julefølelse (hvis vi nordboere får det i 30 grader?) og ankerliv i varme omgivelser.

Karibia har tatt oss godt imot!

Etter overfarten fra Las Palmas var det godt å kunne sette foten på land i Mindelo, Kapp Verde. Vi ligger i marinaen her, og siden dette er en marina med flytebrygger betyr det mye bevegelse — konstant smågynging, uansett tid på døgnet. Litt uvant, men også en påminnelse om at vi ikke er langt unna Atlanterens rytme.

Dagene har gått med til forberedelser før neste lange strekk. Vi har vært på flere handlerunder i byen, både i supermarkeder og hos slakteren, for å få fylt lagrene. Ingeborg har laget og vakumert fire nye middager som skal være klare til å hentes frem når det store blå havet er alt vi ser rundt oss. Det er en god følelse å få krysset av stadig flere punkter på listen.

Storseilet røk i et av slidesene ved tredje rev på forrige etappe, men seilmakerne her er effektive — seilet ble levert inn 26. november og hentet ferdig reparert allerede dagen etter. Snakk om service!

Vi har også rukket litt sosiale aktiviteter. Vi har fått hilse på en hyggelig familie i den svenske båten SV Eden, og på en av de første dagene tok nesten hele gjengen — Sail What og svenske SV Eden — turen til Praia de Laginha, en lys sandstrand bare noen minutters gange fra marinaen.

Ungene fikk bade i det klare, varme vannet, og vi merket virkelig at temperaturen har tatt et steg (eller fem) opp siden Kanariøyene. Kapp Verde føles varmt: vannet, luften, stemningen. Og det gjør godt. Ungene fikk samlet noen skikkelig fine skjell, og det ble smykkeverksted på fordekket når de var tilbake.

28. november tok vi ferja over til Santo Antão, en av Kapp Verdes vakreste og grønneste øyer.

Øya er kjent for dramatiske fjell, dype daler og grønne terrasser — en stor kontrast til de mer tørre øyene i nord.

Vi startet dagen i vulkanområdet Cova krateret, et rundt, grønt og frodig landskap som ligger i en gammel vulkan.

Derfra gikk vi ned i dalen under krateret, en rute med mange høydemeter. Stien slynger seg nedover fjellsiden med utsikt over terrasser, små gårder og en dyp dal som åpner seg som et eventyrlandskap. Vi brukte omtrent 1,5 time ned, og lårene fikk virkelig kjørt seg — møre og gode i etterkant, men vel verdt det.

Etter vandringen tok guiden oss videre rundt på øya. Santo Antão, er kjent for grogue, en type rom som produseres lokalt. Vi dro innom et destilleri, hvor vi fikk smake på de ulike produktene deres, og endte med å kjøpe med oss en slags sirup laget av sukkerrør. Så, ingen rom, men en annen lokal variant som ble med oss denne gangen.

Vi besøkte det som gjerne omtales som “Banana Valley” — en frodig dal fylt av bananplanter, papaya og sukkerrør. Guiden overrasket oss med en hel stor klase ferske bananer som han plukket til oss og sendte med videre tilbake til båten. Ungene syntes det var stor stas.

Guiden var fantastisk, og viste oss utrolig mye på kort tid. Smale fjellveier, dype daler, små landsbyer — Santo Antão gjorde inntrykk. Turen var akkurat passe lang og full av wow-øyeblikk.

Vi merker nå at tiden i Kapp Verde går mot slutten. Båtprosjektene begynner å bli ferdige, maten er om bord, de ferske bananene henger og modnes i båten — og spenningen før neste lange strekk er på plass.

30. november, kaster vi loss. Kursen settes vestover, med Grenada som neste stopp, langt der ute på den andre siden av det store blå. Stemningen er god. Litt spent, litt høytidelig, men mest av alt klare.
Nå begynner kryssingen vi har forberedt oss på så lenge.

Samtidig begynner alle å kjenne litt på nervene for det som nå ligger foran oss. Dette blir den lengste etappen hittil, og selv om vi har god tid, godt værvindu og en godt forberedt båt, så kribler det litt ekstra i magen. Kanskje spesielt for gjestemannskapet — Tane og Onklav (tidligere kjent som tante Ane og onkel Olav) — som gikk fra nesten null seileerfaring til nesten 1000 nautiske mil i løpet av en knapp uke. Onklav fikk også et sterkt møte med “svingende landjording” da han kom i land igjen — ikke alltid like stas.

Likevel er stemningen god. Vi nærmer oss Atlanterhavet på ordentlig nå, med en fin blanding av forventning, spenning og sommerfugler. Neste stopp: Karibien.

Vi dro videre til Gran Canaria, og ankom i de tidlige morgentimene 2. november. Vi fikk plassert oss på det første av to ankringsfelt utenfor Las Palmas marina, hvor kjentfolk i ARC+ flåten ligger.

Vi har nå tilbrakt to uker i Las Palmas, hvor vi for det meste har ligget på anker utenfor marinaen. ARC+-flåten opptok (mer eller mindre) hele havna frem til avreise 9. november, så vi fant oss godt til rette utenfor, sammen med en hel liten landsby av båter som også venter på avgang sørover. Det har vært en fin periode med en god blanding av hverdagsliv, båtprosjekter og hyggelige avbrekk.

Det meste av tiden har gått med til forberedelser før den store avreisen. Vi ventet spent på Ane og Olav, som skal komme ned 14. november med et halvt bagasjerom av deler fra Norge: radar, dynamoer, elektrisk motor til watermakeren og andre småting vi trenger for å ferdigstille prosjektene før kryssingen. Noen ting har vi kunnet jobbe med mens vi ventet – andre har vært satt på pause, og derfor har det blitt rom for litt mer utforsking av øya enn først planlagt.

Vi tok bussen til Arguineguín og Puerto Rico 6. november for en liten miljøforandring.

Gleden var stor da vi møtte Margrethe og Bjørn, som tok oss med rundt og serverte oss etterlengtet vaffel på sjømannskirken. Det ble en skikkelig hyggelig og varm dag – akkurat den typen avbrekk man setter ekstra pris på når man står midt i mange praktiske gjøremål. Så utrolig hyggelig å se kjente fjes, etter noen måneder ute på eventyr.

I Las Palmas har vi vandret litt rundt i byen, og dagene tusler avsted. Leon og Ellie fra Miss U kom innom, og gjensynet var populært – endelig litt wakeboard-action igjen!

ARC+-avgangen ble et lite høydepunkt. Vi tok jolla ut sammen med flere andre og ønsket dem god tur med både tåkelur og heiarop. Det var noe stort og smittende ved stemningen – hele havna var full av energi, forventning og båter som skulle ut i Atlanteren.

Den 12. november fikk vi besøk av kystvakta, som varslet om en storm som skulle feie over Kanariøyene. Heldigvis lå vi i le og merket kun litt ekstra vind.

Dagen etter fikk vi endelig plass i marinaen, noe som gjorde livet – og båtprosjektene – vesentlig enklere, spesielt med tanke på at forsterkningen fra Norge var rett rundt hjørnet.

14. november ankom endelig Ane og Olav, og det var utrolig hyggelig å se dem igjen! De kom til og med i tide til å feire tiåringens store dag, som vi feiret med en hel dag i Palmitos Park – en dyre- og botanisk park i fjellsidene sør på Gran Canaria, kjent for rovfuglshow, delfiner, sommerfuglhus og eksotiske dyr. Ikke hver dag capsen nesten blir blåst av fordi en gribb nesten satte seg på hodet ditt.

Dagen ble avsluttet med gokart, som naturligvis fikk terningkast seks av bursdagsbarnet.

Stemningen ombord er god. Det har vært mange store og små øyeblikk, viktige prosjekter som er ferdigstilt, hyggelige gjenforeninger og innholdsrike dager. Samtidig merker vi alle at vi går inn i en ny fase nå. Vi har kost oss her, men spenningen stiger – store havstrekk venter, og vi kjenner det litt i magen. Alt peker fremover.

Nå gjenstår bare de siste forberedelsene før vi kaster loss og setter kursen mot Kapp Verde. Eventyret fortsetter.

Vi er fremme, etter en hyggelig seilas med Explore ved vår side. Alltid fint å se andre båter utpå. Vi forsøkte å få plass i Lanzarote Marina, men der var det smekk fullt. Etter en runde på Navily fikk vi plass på Rubicon Marina, plassen hvor vi også skal foreta en riggsjekk (som forsikringen krever før kryssing av atlanteren). Etter et par timers seilas fant vi plass i marinaen, og jaggu kunne man benytte seg av tilhørende basseng også, noe ungene synes var helt greit.

Det var et hyggelig gjensyn med øya, og spenningen var tilstede når vi beveget oss bortover strandpromenaden for å spise paella på den grønne restauranten som vi spiste på med storfamilien Adamsrød for 1,5 år siden. Ungene var heller lunkne i forventningene til maten, men desto større var spenningen knyttet til den søte, grønne papegøyen som bodde på utsiden av restauranten. Var den der? Joda, vår lille, søte og bevingede venn var på plass for å ønske oss velkommen. 

Dagene flyr avsted, vi fikser litt båtprosjekter med tilhørende «båtyoga», sink er skiftet, bassenget er prøvd og funnet i orden, og jammen kom ikke SY Fryd også og la seg et par plasser bortenfor oss. Hyggelig å treffe norske båter igjen 😊 ekstra stas var det også at nabobåten hadde med seg en Bengal, som vi kunne kaste stjålne blikk bort på og mimre litt tilbake på Irisen vår.

Endelig! 29. oktober fikk vi gjennomført riggsjekken vi har ventet på. Alt var i orden – ingen utbedringer, bare gode nyheter. En stor lettelse, og en av de siste boksene som måtte krysses av før vi kan begynne å rette blikket vestover.

Mesteparten av oppholdet lå vi på ankringsplassen utenfor marinaen. Dagene brukte vi på å bade, snorkle og øve på fridykking.

Ungene blir modigere for hver dag, og det var stor stas da de tok jolla sammen med Steinar bort til Museo Atlántico – Europas første undervannsmuseum. Mellom lavamurene på havbunnen ligger hele installasjoner av mennesker og hverdagsmotiver støpt i betong.

Å dykke nedover og se disse figurene tre frem fra det blå er en ganske magisk opplevelse, og ungene kom opp igjen fulle av ny mestring — de kommer seg ned flere meter nå.

Etter en ukes tid tøffet Explore nedover og vi møttes på ankringsfeltet utenfor marinaen. Sammen tok vi en tur opp til Montaña Bajo, vulkanen sør på øya.

Stien slynger seg oppover gjennom rødfarget sand og lavagrus, og på toppen blir man belønnet med utsikt som strekker seg helt til Fuerteventura på klare dager. Ungene klatret rundt på kraterryggen som om de hadde gjort det hundre ganger før.

Dette var jo selveste halloween, så ettermiddagen tilbrakte vi på land – restaurantbesøk, folk i ulike kostymer langs gatene og en by hvor selv innkasterne på restaurantene hadde godis på lur til forbigående i kostymer. Vi avsluttet kvelden med skummel film og godteri fordelt mellom båtene. Det ble en annerledes feiring, uten verken utkledning eller knask eller knep, men ungene var fornøyde allikevel.

Litt utpå dagen, 1. november løftes ankeret, og vi drar videre mot Gran Canaria og Las Palmas. Her skal vi være frem til vi får besøk av tante Ane og onkel Olav, som skal være med oss på kryssingen av Atlanteren, pluss at en kul fyr i båten skal feire sitt første doble tall. Mye gøy i vente der, altså.

Etter flere dager enn først tenkt i Essoueira, har vi nå hatt tid til å lande litt i marinaen i Agadir. Vi har også fått dratt ut på eventyr inn i landet.

Dagene i havna har vært rolige. Vi ligger trygt inne i marinaen, og selv om det er langt til nærmeste supermarked, fikk vi nylig levert varer helt til brygga – luksus! Vi fikk tatt en tur med kabelbane opp til gamlebyen på en liten fjelltopp, med utsikt over hele Agadir. 

Skolearbeidet går sin vante gang om formiddagene, slik at vi holder tritt med klassene hjemme i Norge.

Men den virkelige opplevelsen denne perioden kom da vi pakket sekkene og satte oss på bussen mot Marrakech.

Det ble fem innholdsrike dager: først en kveld i Marrakech, hvor vi fant hotellet, spiste pizza ute og samlet krefter til en tre dagers ørkensafari dagen etter.

Tidlig dagen etter ble vi hentet på utsiden av hotellet av en minbuss, som skulle bære oss mange mil de neste dagene. Etter 2-3 stopp til i sentrum var bussen full av nye turkamerater for de neste 3 dagene. Vi var en god blanding turister fra; Polen, Kroatia, Ungarn, Spania, Malaysia, Norge og en marokkaner på ferie i eget land. Hyggelige mennesker!

Turen gikk over Atlasfjellene, gjennom dramatiske landskap og små landsbyer.

Vi fikk omvisning på ulike destinasjoner, både et senter som laget skjønnhetsprodukter av «Desert rose», samt en plass hvor vi fikk følge produksjon av arganolje og produkter med arganolje i.

Vi stoppet ved Aït-Ben-Haddou, en gammel festningsby bygget av leire og halm – kjent som filmkulisse for flere kjente filmer, og minst like imponerende i virkeligheten. Her fikk vi omvisning med en guide- og ved slutten av besøket fikk vi hjelp med å velge ut bekledning for kamelridning neste dag.

Vi ble innlosjert på et hotell for middag, musikalsk oppvisning på kvelden og hvile før neste fullpakkede dag.

Tidlig neste morgen gikk turen videre og etter flere timer i minibuss og flere stopp, blant annet ved et utsiktspunkt i Dadès-dalen, hvor det finnes spesielle steinformasjoner, ofte kalt «Apehender» eller «Pattes des singes», som er formet av over 150 millioner år med vind- og vannerosjon (de ligner knoker og fingre, derav navnet), og en kort vandring gjennom Todra Gorge, en trang kløft med høye fjellvegger og grønne palmer som klemmer seg langs elven, nådde vi Merzouga, der ørkenen åpnet seg foran oss.

Her ventet kamelene som tok oss innover sanddynene til en liten camp, hvor vi tilbrakte natten under stjernene (dvs i et telt under stjernene).

Kapteinen og yngstemann fikk prøvd seg på sandboarding i de bratte sandbakkene, og på kvelden samlet alle seg rundt bålet for mat, te og musikk fra lokale musikere. En ganske magisk opplevelse!

Etter tre dager med minibuss, ørkenstøv og sol vendte vi tilbake til Marrakech, der vi brukte siste dag før returen til Agadir på å utforske Medinaen. Den var enorm – et virvar av gater, lyder, farger, dufter og liv. Vi gikk oss bort flere ganger, men det var i grunnen en del av opplevelsen.

Tilbake i Agadir har vi brukt tiden til å puste litt ut, reflektere og forberede neste etappe. Det er varmt – veldig varmt – men stemningen om bord er god. Vi kjenner at det skal bli deilig å bade fra båten igjen, og vi drømmer om neste ankringsplass.

Nå gjør vi oss klare for avreise mot Lanzarote den 20. oktober – nye bølger, nye øyer og nye eventyr venter.

Etter to drøye uker på det afrikanske kontinentet var det endelig tid for neste strekk – overfarten fra Agadir til Lanzarote. Det føles stort å sette kursen mot et nytt kapittel, og kanskje enda større å vite at vi nå er på vei mot et kjent sted – tilbake til øya hvor vi var på ferie med storfamilien for bare halvannet år siden. Vi merker også at vi nærmer oss Gran Canaria- det kiler litt ekstra i magen når man tenker på at her er starten for kryssing over Atlanteren, onkel Olav og tante Ane blir med på kryssing, og en 10-åring skal feires!

Vi startet turen på kvelden, passene ble stemplet som et siste ledd i utsjekken kl 21.00, og 21.02 var vi på vei ut av havna.

Seilasen gikk fort, faktisk overraskende fort. Vi hadde godt revet både storseil og genoa, men båten suste likevel avgårde med en gjennomsnittsfart på 6,5 knop. Før siste nattevakt måtte vi faktisk reve enda litt mer for å unngå å komme frem til Lanzarote i mørket.

Været varierte mellom sol og skyer, og sjøen spilte på lag med oss det meste av veien.

Fiskelykken derimot – den var det verre med. Etter å ha kastet ut håndlina fikk vi plutselig et skikkelig napp. Kapteinen rakk så vidt å se en stor ryggfinne nærme seg sluken før hele lina ble røsket av og forsvant i dypet. Så ingen fiskemiddag denne gangen – bare en historie rikere.

Vi holdt følge med Explore gjennom hele seilasen, og det er alltid godt å vite at man har selskap der ute (Selv om det nesten bare ser ut som en prikk i horisonten).

Etter rundt 38 timer på sjøen ankom vi Arrecife, men marinaen var helt full. Vi satte derfor kursen videre sørover mot Marina Rubicon, hvor vi fikk plass – og har avtalt riggsjekk neste uke, som et av punktene vi må krysse av før vi skal over Atlanteren.

Stemningen om bord er på topp. Det føles både kjent og trygt å være tilbake på Lanzarote. Vi gleder oss til å bade, snorkle og spise paella på “den grønne restauranten med papegøye utenfor” – et lite gjensyn med ferieminner og en fin overgang til neste fase av reisen.

Nå ligger vi godt forankret i Marina Rubicon, omgitt av palmer, varmt vann og forventninger til alt som ligger foran oss.

Byen viste seg å være et lite eventyr. Medinaen, den gamle bykjernen, er en labyrint av smale gater med boder som selger alt fra krydder, frukt og fisk til håndlagde skinnvarer, keramikk og tekstiler.

Lukten av krydder og sjø blander seg med lyden av måker, mopeder og rop fra handelsmenn – og alt sammen føles intenst, varmt og levende. Vi har fått smaken på både tagine og de marokkanske pannekakene msmen, og investert i litt lett lintøy – et must i varmen her nede.

Hele gjengen fra begge båtene ble invitert på teselskap med Royal Tea av en lokal helt som til å begynne med bare skulle fortelle oss at vi gikk inn i en blindgate. Han tok oss med til en krydderbutikk hvor teen ble forklart, plukket og blandet. Hele prosessen ble demonstrert, med 3 «sh’klub» (Helle teen over i glass for så å helles tilbake på kannen 3 ganger). En veldig artig opplevelse, han fikk til og med kommet med en liten spådom omkring barnas fremtidige yrker. Artig opplevelse!

Dagene i havna går med til å rusle rundt på markedet, langs strandpromenaden og ta inn inntrykk. Det er et rikt fiskemarked rett ved havnen, hvor fiskerne selger dagens fangst. Her finner vi alt fra ulike skjell, sardiner, blekkspruter, tunfisk og hai. Rikt utvalg.

Nederst på strandpromenaden er det mulig å kjøpe seg en tur på hest, kamel eller firhjuling. Det ble med titten denne gangen, men vi hilste og klappet på kamelen Chewbacca og en nydelig hest som het Matrix.

Egentlig hadde vi planlagt å seile videre mot Agadir 8. oktober, men været, eller rettere sagt tettpakket havn har satt en stopper for det. Alle fiskebåtene er kalt inn til havn, og nå ligger de stablet tett i tett – ekte tetris-stil – slik at ingen kommer seg ut før været byr på bedre fiske. Vi er med andre ord havnfaste, men det gjør egentlig ikke så mye. Småprosjekter blir gjort, vinsjene er servet, og med medinaen rett i nærheten har vi mer enn nok å fylle dagene med.

Litt underholdning er det også i havnen, når båter skal omplasseres, det dyttes, ropes og flyttes. Er det ikke plass, så lages det plass, og for å lage plass må man bare ha litt fart ser det ut som. Eksotisk havn.

29. september klokken 16:30 lettet vi fortøyningene i Oeiras og satte kursen mot et nytt kontinent. Værmeldingen lovet fin seilvind på 13–14 knop, og alt startet rolig og fint. Men utover kvelden frisknet det til – vinden økte raskt til 23 knop, med kast opp mot 30. Sjøen bygget seg høyere enn meldt, og etter hvert måtte vi sette tredje rev og rulle godt inn på genoaen. Med vinden i ryggen gjorde vi likevel over 6,5 knop, og etter en stund senket roen seg om bord. Vi fikk besøk av delfiner noen ganger i løpet av overfarten, noe som gir et hyggelig innslag i dagene utpå.

Besetningen fant rytmen, og nattevaktene gikk som de skulle.

Et stykke ut i seilasen, siste døgnet fikk vi endelig napp – vår første fisk på turen! En flott (men moderat størrelse)gullmakrell ble dratt om bord og forvandlet til to fileter.

Like før vi nådde kysten av Marokko, fikk vi følge av et enormt belte med delfiner. Over hundre delfiner svømte og hoppet rundt båten – vannet kokte! Vi var tilfeldigvis på videosamtale med bestemor Therese og bestefar Christian hjemme i Norge, så de fikk være med på opplevelsen de også. Ganske elektrisk stemning, både om bord og hjemme! (klart man kan angre etterpå at man ikke fikk filmet)

Vel framme i Essaouira ble vi tildelt plass i den travle fiskehavnen, fortøyd utenpå SAR-båten – med Explore utenpå oss igjen. Rundt oss lå rekker av fiskebåter i alle størrelser, og det myldret av liv. Mottakelsen var alt annet enn anonym – vi ble møtt av blide og vennlige representanter fra havnevesenet, politi, immigrasjon og toll, og etter en grundig inspeksjon av båten (med hund) og noen runder på diverse kontorer for kapteinen, fikk vi endelig stempelet som lot oss gå i land.

Afrika har ønsket oss velkommen med full pakke – vind, delfiner, kaos, varme og eventyr. Det gledes til eventyr og utforsking på land!

Den 27. september tok vi den korte turen fra ankringen i Cascais til marinaen i Oeiras. Stemningen om bord kunne nok vært bedre – rederinnen hadde nemlig glemt at vi burde ankomme på høyvann for å slippe den kraftigste strømmen inn i marinaen. Det ble derfor plutselig travelt med å få opp ankeret, og med en migrenesyk Alma ble ikke turen akkurat dagens høydepunkt. Innseilingen ble, som varslet, sidelengs i sterk strøm – men vi traff båsen perfekt og pustet lettet ut da fortøyningene var på plass.

Marinaen i Oeiras viste seg å være en skikkelig hyggelig plass. Her ble vi møtt av vennlige folk som ønsket oss velkommen – og hver morgen fikk vi levert nystekte rundstykker direkte i båten.

Etter innsjekk fikk vi tilbud om å flytte til en mer skjermet plass innerst i marinaen, og der lå vi rolig og trygt gjennom dagene som fulgte.

Stormen Gabrielle gjorde seg godt merket, med mye vind og bølger ute, men inne i marinaen var det stille og fint. På søndag tok vi turen til Parque dos Poetas, en stor og vakker park fylt med skulpturer og sitater fra portugisiske poeter – en fredelig kontrast til uværet utenfor.

Vi ligger alene som norsk båt i Oeiras, mens Miss U og den svenske familiebåten Tide holder til inne i marinaen i Cascais. Dagene preges litt av venting – vi er klare for å krysse over til et nytt kontinent, men venter på riktig værvindu for å sette kursen sørover mot Marokko. I løpet av ventetiden er det kjekt å kunne lage klar litt mat for overfarten.

Planen er å seile ut til 10 grader vest (for å holde avstand til spekkhoggerne), og deretter sørover mot Essaouira. Det blir både spennende og spesielt – nytt kontinent, ny kultur og en etterlengtet følelse av å legge Portugal bak oss. Selv om opplevelsene langs kysten her har vært fine, har spekkhoggerne lagt et merkbart preg på seilingen – og vi gleder oss til å slippe å planlegge hver etappe rundt dem.

Rett før soloppgang forlot vi Nazaré og satte kursen sørover mot Cascais. Vi vinket adjø til nabo og buddyboat Explore, da de fortsatt har noen ærender som holder dem i Nazaré noen dager ekstra. Vind var det lite av, men med rolig sjø og godt humør om bord ble dagen likevel fin.

Ungene fikk gjort litt skolearbeid underveis, og det var god stemning i cockpit – stille havdager har sin sjarm de også.

Ved ankomst kastet vi anker utenfor Marina Cascais rett før solnedgang, i nærheten av de norske båtene Miss U, Hera og Aries.

Sånn blir det når man er flere som skal samme vei, man møter andre norske og nordiske båter her og der. Her ligger det mange båter på svai, men det er ventet at feltet tynnes ut snart – lørdag kveld skal den tropiske stormen Gabrielle treffe Portugalkysten.

Ungene hadde en fin dag i land sammen med vennene fra Miss U, med tur innom marinaen og bading på stranden. Steinar og barna tok også en tur på land og møtte kapteinen fra den norske båten som nylig ble angrepet av spekkhoggere – et møte som gjorde inntrykk på både store og små.

Etter litt vurdering og forespørsler fikk vi plass i marinaen i Oeiras, omtrent en times seilas herfra. Planen er å lette anker lørdag morgen og søke ly i Oeiras før stormen når land.

Den 14. september lettet vi anker i São Jacinto med kurs sørover mot Nazaré. Dagen startet i tett tåke, og uten fungerende radar var vi veldig glade for å ha Explore foran oss som “ledestjerne” ut fjorden.

Etter noen timer på sjøen lettet tåken, og himmelen åpnet seg i strålende blått. Resten av turen ble nesten som en belønning – stille sjø og solskinn hele veien.

I Nazaré gikk vi inn i marinaen Clube Naval da Nazaré North, en ryddig og rolig havn som ble vårt hjem for de neste dagene. Og her – her er det surfestemning! Nazaré er jo kjent verden over for bølgene sine, men så langt har vi bare fått se dem fra land. Stranden har ofte vært stengt med rødt flagg, men det er likevel fascinerende å se naturkreftene hamre inn mot kysten.

Ukedagene følger et kjent mønster: skole på formiddagen, og deretter lek og småturer på ettermiddagene. Og med seks norske båter på det meste i havna, i tillegg til svenske og engelske, har barna hatt flere lekekamerater fylle tiden sammen med. Språkgrensene flyter – her går norsk, svensk og engelsk om hverandre i leken på brygga.

Vi voksne har brukt mye tid på å forberede oss for lengre seilaser. Det bestilles og hentes pakker, båtprosjekter ferdigstilles, vi bunkrer mat og drikke, og fyller opp båten med tørrvarer og hermetikk. Det føles både praktisk og nødvendig, men også som en liten påminnelse om at vi snart skal videre ut på litt lengre havstrekk.

Når vi har hatt tid til å utforske, har Nazaré vist seg som en utrolig koselig by. Markedet bugner av fersk frukt, grønnsaker, fisk og kjøtt, og langs stranden tørkes både fisk og blekksprut på gamle stativer – en levende tradisjon.

Vi har ruslet langs strandpromenaden, besøkt Farol de Nazaré på høyden der gamlebyen ligger, og kjent på den spesielle stemningen som Nazaré har – en blanding av fiskerlandsby og surfeplass.

Vi tok også en liten avstikker til Lisboa – denne gangen med buss, da vi styrer unna seilas inn dit på grunn av spekkhugger-rapportene. Lisboa var et lite eventyr i seg selv, fullt av farger, liv og inntrykk. Vi tok en guidet tur i tuktuk med en karismatisk guide som tok oss med til utsiktspunkter og severdigheter vi ellers ikke hadde rukket å manøvrere mellom på egenhånd.

Dagene i Nazaré har vært rolige, men fulle av opplevelser. Nå venter vi bare på riktig værvindu for å kunne seile videre. Kursen peker sannsynligvis mot Cascais – og etter det, Marokko.

Den 12. september forlot vi Leixões i soloppgangen og satte kursen sørover mot São Jacinto. Været spilte på lag, og formiddagen gikk med til både skole og et lite eksperiment: klesvask i vanntettpose på dekk. Det gjenstår å se om dette blir en fast rutine, men det føltes i alle fall effektivt å kombinere sol, saltvann og litt «husarbeid».

Etter en rolig dag til sjøs ankret vi opp i en bukt rett utenfor ferjeleiet i São Jacinto.

Til tross for nærheten til ferja ligger vi overraskende stille og godt. På brygga finner vi et lite bakeri med fersk bakst – akkurat nok til å gi stedet en ekstra dose sjarm.

Fra ankringsplassen tok vi både ferje og buss inn til Aveiro sammen med gjengen i Explore. Byen viste seg å være en skikkelig perle – en slags mini-Venezia med elvebåter og kanal som slynger seg gjennom sentrum.

Vi brukte dagen på å rusle rundt, nyte stemningen og bare være turister.

Nå ligger vi trygt tilbake ved São Jacinto og gjør oss klare til neste etappe sørover. Neste stopp: Nazaré.

Vi har ligget på svai utenfor Marina Porto Atlântico i Leixões de siste dagene, med Miss U og Explore på nabobåtene. Rundt oss ligger noen flere båter på bøyer, og i horisonten glir store fraktskip inn og ut av Porto de Leixões – en travel, men allikevel rolig ankring.

På land har vi opplevd mye forskjellig. Hele gjengen fra de tre båtene dro sammen til stranda Praia de Matosinhos, hvor bølgene ga perfekt testterreng for de nyinnkjøpte bodyboardene. Timene fløy av gårde i vannet, med latter og konkurranse om hvem som fikk best tak på bølgene og kom lengst inn på stranda.

En dag tok Sail What-crewet turen inn til Porto for å utforske byen. Første stopp var World of Discoveries, et interaktivt museum der vi lærte mer om Portugals historie som sjøfarere og handelsmenn.

Deretter gikk turen til den imponerende bokhandelen Livraria Lello, og videre til kirken Igreja dos Carmelitas, der både store og små lot seg fascinere (og kanskje litt skremme) av ekte knokler i kirkegulvet.

Ute på gata fikk vi et helt spesielt musikalsk innslag: en gatemusikant som spilte lirekasse – akkompagnert av duer, papegøyer og til og med høner. Hønenes klukking ble en del av musikken, og vi ble stående og lot oss lenge fascinere av dette festlige innslaget i bybildet.

Vi har også vært innom Pavilhão Da Água, et vannsenter hvor både barn og voksne fikk lære mer om vannets mange former og funksjoner – et lærerikt avbrekk fra byvandringen.

Ellers går dagene med til litt mer praktiske gjøremål. Vi har startet bunkringen til de lengre overfartene som venter, og fikk fylt opp tørrvarelageret på en skikkelig handletur. Det sies at Portugal er et bra land å handle inn mye av dette, både når det gjelder utvalg og pris – så da gjelder det å benytte anledningen.

For nå er det godt å roe litt ned og vente på riktig vær før vi fortsetter sørover. Neste mål er en ankringsplass i São Jacinto, utenfor Aveiro – nye opplevelser venter rett rundt hjørnet.

Den 7. september vinket vi farvel til Baiona og satte kursen mot Portugal. Morgenen møtte oss med regn, bølger og tåke, og det tok ikke lang tid før vi innså at radaren vår ikke fungerte. Sammen med Explore ble vi enige om at de skulle gå først – det føltes tryggere å ha deres radar i front når sikten var dårlig.

Men vi hadde knapt kommet inn på rekke bak Explore før vi plutselig mistet styringen og båten vred seg 90 grader på selvvalgt kurs. Midt i regnet og bølgene måtte nødroret opp, og feilsøkingen i gang. Det viste seg at mutteren som holder fast styrewiren hadde jobbet seg løs og falt av. Frustrasjonen var til å ta og føle på – vi hadde jo planer om å nå helt til Leixões i dag, hvor Miss U lå på svai, men slik det så ut måtte vi snu. Explore fortsatte sørover, mens vi vendte baugen tilbake mot Baiona.

Tre timer senere, og med en god dose båtyoga under dekk, var mutteren på plass og humøret frisket opp. Været hadde også lettet, regnet forsvunnet som ved et trylleslag, og vi kunne igjen sette kursen sørover – tre timer bak skjema, men endelig på vei.

Bølgene var fortsatt store, men vinden lot vente på seg, så motoren fikk gjøre jobben.

Timene gikk, sjøen roet seg, og vi fikk selskap av delfiner som lekte lenge i baugen.

De er alltid en fryd å se, men langs denne kysten er det vanskelig å ikke være litt ekstra på vakt når noe stort og mørkt dukker opp i vannet.

Da kvelden nærmet seg, sto vi overfor et valg: stoppe i en havn underveis, eller satse på å rekke helt ned til Leixões før mørket senket seg. Etter et lite «øyråd» og nøye utregning av fart og tid, bestemte vi oss for å gi gass.

Og det gikk! Ti minutter før solen forsvant bak horisonten rundet vi moloen inn til ankringsplassen, og kunne senke skuldrene.

Som en ekstra bonus kom gjengen i Miss U ut i jolla for å ønske oss velkommen – og ikke minst ta med seg matrosene fra Sail What på kortspill ombord hos seg. Etter ankring, latter og en hyggelig kveld, tente vi ankerlanternen og kunne endelig la hodet treffe puten.

Portugal – vi er fremme!

Den 5. september lettet vi anker ved Praia de Aguieira og satte kursen sørover mot Baiona. Vinden var beskjeden, så mesteparten av turen ble motorseiling, med unntak av et lite strekk langs Cíes-øyene der vi fikk dratt ut forseilet og kjent på følelsen av litt seilvind igjen.

Bølgene var merkbare, men håndterbare – båten gikk jevnt og fint gjennom dagen.

Stemningen om bord var god, men vi må innrømme at den også var anspent. Vi har sjelden brukt kikkerten så flittig på en seiltur før – blikkene gikk hele tiden over bølgene, på leting etter høye, sorte ryggfinner. Heldigvis dukket det aldri opp noen orca, men hjertet hoppet i brystet et par ganger når en måke eller et glimt i vannflaten plutselig minnet oss om det vi helst ikke ville se. At vi seilte i følge med Explore gjorde mye – det føltes både trygt og godt å være flere når spenningen er så høy.

Vel fremme i Baiona fant vi en ankringsplass rett utenfor sentrum.

Med jolla er det bare en kort rotur inn, og plutselig står man midt i byen. Der har vi brukt helgen på å spise god mat, rusle rundt i gatene, og handle litt utstyr.

Etter noen dager på Praia de Aguieira ble det tydelig at SUP ikke egner seg så godt til bølgesurfing, så nå har vi investert i bodyboards – klare til å teste dem på portugisiske strender.

Å ligge rolig i Baiona denne helgen har vært deilig, men rastløsheten melder seg igjen. Portugal kjennes så nært – bare en dagsseilas til, så kan vi slippe ankeret i et nytt land. Vi gleder oss!

Fra slutten av august og inn i september har vi holdt oss i området rundt Muros y Noia. Planen var å vente på bedre vær – men like mye å følge med på nye orca-rapporter før vi turte å seile videre sørover.

De første nettene lå vi i nærheten av Explore rett utenfor Noia, ganske langt inne i elva/fjorden. Det var mye strøm, og etter to netter bestemte vi oss for å flytte litt lenger ut. Vi ble liggende utenfor Freixo i tre netter, mens Explore fortsatte lenger opp i elva på grunnere vann. På land var det stille og rolig, lite å finne på bortsett fra en ca 30 minutters rusletur til den lille lokalbutikken.

Der fikk kapteinen tak i noen flasker skikkelig god lokalprodusert vin – en av de små gledene ved å stoppe opp på slike steder.

Etter hvert la vi oss ganske langt ut i fjorden, utenfor den nydelige sandstranda Praia de Aguieira.

Her ble vi liggende nesten en uke, og Explore kom også etter. Vi var klare for å seile videre begge båtene, men nye meldinger om orcaangrep i neste fjordinnseiling satte en brå stopper for planene. Dermed ble vi liggende noen dager ekstra i tryggere farvann, selv om det føltes som en liten nedtur der og da.

Hverdagen på svai utenfor stranden ble likevel rolig og behagelig. Formiddagene gikk med til skolearbeid, ettermiddagene til strandliv. Det ble surfet på bølgene, padlet på SUP, badet omtrent non-stop, og til og med spist middager på stranda.

Vi våknet til lyden av skjellfiskere som jobbet rundt båtene om morgenen, mens bukta fyltes sakte opp av andre seilbåter utover uka.

Alt i alt var det fantastiske omgivelser å være i, og vi koste oss veldig. Samtidig kjente vi på rastløsheten – et sterkt ønske om å forflytte oss videre. Da orca-rapportene tikket inn føltes det tungt å måtte vente igjen, men stemningen ble bedre etter hvert. Av og til er det nettopp dette seilivet handler om: å balansere eventyrlyst med tålmodighet.

Vi satte kurs videre fra Praia de Sardiñeiro og inn mot Ría de Muros y Noia. Planen er å ligge der og vente ut været(store bølger) som kommer fra USA i begynnelsen av neste uke. Dagen startet disig..

Det ble en dag med lite vind, så motoren fikk gjøre mesteparten av jobben. Vi valgte å holde oss nær kysten, innenfor 20 meters dybde, ettersom vi beveget oss inn i området hvor fem seilbåter ble angrepet dagen før.

Pulsen steg brått da vi så flere finner i vannet på vei inn fjorden – men lettelsen var stor da vi skjønte at det ikke var spekkhoggere.

Det var delfiner, og ikke få av dem! Store, kraftige delfiner som virket å dukke opp overalt rundt oss. En intens opplevelse, men denne gangen av det gode slaget.

Vi ankret først langs elvebredden, ikke langt fra en bro utenfor Noia. Strømmen var sterk, så etter en liten lunsj flyttet vi oss over på motsatt side, i håp om roligere forhold. Explore gikk foran, og kunne melde om dypt nok vann også for oss, så vi fant oss en trygg plass for kvelden.

Planen var å ta jolla inn til Noia, men elveløpet tørker helt ut på lavvann. Vi endte derfor opp på en flytebrygge ved roklubben, sammen med gjengen fra Explore. Derfra begynte jakten på taxi – en jakt som til slutt løste seg med god hjelp fra en strandbar og en svært hjelpsom dame som både oversatte og kjørte halve mannskapet inn til byen. Resten tok beina fatt.

I Noia var det full fest – Fiestas de San Bartolomé. Hele byen var fylt av liv, musikk og glade folk. Vi fikk med oss både en rapkonsert og show med orkesteret Kubo, og stemningen var rett og slett fantastisk.

Etter en sen kveld og en god gåtur tilbake til jolla, var vi endelig tilbake i båtene klokken 01.30.

Vi satte seil fra A Coruña på morgenkvisten med kurs mot Fisterra.

Forholdene var stort sett fine, men det ble en liten utfordring å få fylt forseilet godt nok. Før vi rakk å runde Kap Touriñán fikk vi brått kjenne på 25–30 knop i kastene, og da var det bare å reve storseilet og ta det litt roligere.

Å seile langs denne kysten gir en litt høyere puls enn vanlig. Ikke bare på grunn av vær og vind, men fordi vi stadig har i bakhodet at tre grupper med spekkhoggere holder til her og fra tid til annen finner på å herje med båter langs kysten av Spania og Portugal. Høydepunktet denne gangen var derfor ganske enkelt: vi møtte dem ikke.

Både Explore og vi søkte oss litt inn mot kysten for å ligge mer skjermet, mens vi venter på neste luke til å fortsette sørover. Nå ligger vi utenfor Praia de Sardiñeiro – en nydelig strand som har bydd på både soling og bading.

Det viste seg desverre at revelinen som ble flittig brukt i går har fått litt juling(kappen på dynematauet ble gnaget over), og igjen gitt juling til inngangspunktet i bommen(Dynemaen har gnaget seg inn i aluminiumen i bommen, da det manglet en syrefast ring som skulle tatt av for friksjonen fra tauet).

Så det er et problem vi må prøve å få fikset når vi kommer videre nedover, hvor båtdeler og utstyr er litt lettere å få tak i.

Etter kryssingen var det godt å roe ned litt, og vi fant oss til rette i marinaen midt i sentrum av A Coruña. Her fikk vi vasket klær, fylt opp med litt av hvert, og til og med tatt en eller to middag ute i byen – luksus!

På brygga havnet vi ved siden av flere andre skandinaviske båter, blant annet Explore og Miss U. I nabomarinaen lå det også en norsk båt, med en hyggelig familie fra Kongsberg. Allerede andre dagen var det bursdag ombord på Miss U, og da samlet hele den norske gjengen seg til middag ute i byen. Kvelden ble avsluttet i parken med noen intense runder med zombielek, en kamp for å ikke bli til zombie som engasjerte både barn og fedre (tror pappaene i Sail What og Miss U synes det var vel så gøy som barna). Etter middag og en god treningsøkt i parken, ruslet vi tilbake til båtene i elleve-tiden.

Etter to dager i marinaen satte vi kurs ut for å finne en ankringsplass. Første forsøk ble Playa San Amaro – men etter fire bomforsøk med stein, tang og dårlig feste, ga vi opp og dro videre. Valget falt på Santa Christina, en stor og flott strand der vi ble liggende rolig i tre netter. Dagene fylte vi med handleturer på land, bading fra båten, strandliv, og en felles grillmiddag med gjengen i Explore.

Vi fikk også feiret Alma sin 12 årsdag, tradisjon tro var Olga Marie med som solist på morgen, og vi fikk feiret med kake senere på dagen, sammen med våre gode naboer i Explore. Sol, sommer og gode dager på rad og rekke!

Nå ser vi at det nærmer seg litt ruskete vær – store bølger fra USA er på vei inn tidlig neste uke. Før de kommer håper vi å rekke litt lenger sørover, slik at vi kan finne en mer skjermet plass å ligge. I dag flyttet vi oss derfor ut fra Santa Christina til Playa de Espiñeiro, hvor vi blir liggende før vi setter kursen videre sørover i morgen tidlig.

Morgenen på St. Mary’s gikk med til de siste forberedelsene. Diesel måtte fylles før overfarten, men det som var avtalt som en enkel jobb, ble alt annet enn det. Først kø, så lavvann, som igjen gjorde at fueldokka ble for grunn for oss. Til slutt ble løsningen å frakte diesel i kanner med jolla – en litt mer langtekkelig prosess en først tenkt, men vi satte kursen sørover med full tank og fulle kanner på dekk.

Trym fikk seg et lite eventyr før avreise. Sammen med gjengen i Explore fylte han en bøtte sand på stranden – beredskap i tilfelle vi skulle være så uheldige å møte spekkhoggere på vei over. Et litt rart, men samtidig betryggende å ha litt beredskap ved et eventuelt møte.

Klokken 15:15 ble ankeret heist og baugen vendt mot Spania. Havet ventet.

De første to døgnene ble rolige. God seilvind bar oss sørover, og med få båter å se, følte vi oss alene i en enorm blåmyr.

Delfiner fulgte oss flere ganger, og en natt gled en hval forbi, oppdaget under rederinnens nattevakt. Midtveis feiret vi «halvveisfest» med popcorn, brus og godteri – en liten fest midt i Biscaya, avsluttet med et bad – midt ute på 4000 meters dyp. Vannet var overraskende varmt, og følelsen av å ha badet på den dybden var spennende og spesiell.

Så skiftet stemningen. Den siste natten ble mer krevende enn meldt, med frisk vind og høyere sjø. Midt i mørket oppdaget kapteinen at noe slepte langs skutesiden: gennakeren med dekksbag var gått over bord. Heldigvis var seilet fortsatt festet i nedre del av baugspydet. Med båten lagt bi og rederinnen på dekk som stø hånd, fikk kapteinen halt alt tilbake om bord. En påminnelse om at sjøen alltid har siste ord.

Likevel er det umulig å bli lei av havet. Delfinene var like velkomne hver gang de dukket opp, og himmelen malte nye bilder for oss hver dag, med vakre horisonter å hvile øynene på

Etter tre døgn kom belønningen: Spanias kystlinje i sikte. Store og små gledet seg over å nærme seg La Coruña. Barna gledet seg til å løpe på fast grunn, og vi voksne til å sove sammenhengende timer uten vakt. Vi var slitne, men lykkelige – og stolte. Biscaya var krysset. Og foran oss lå «Syden».

Vi våknet til stillheten i sundet og tok jolla inn til stranden på St. Martin etter frokost. Stranden lå der som et postkort – hvit sand, krystallklart vann og blå himmel. Sammen med gjengen i Explore tilbrakte vi formiddagen med sol, saltvann og ballspill. Unger som lo, voksne som lot skuldrene senke seg, og tid som bare rant av gårde.

Etter noen timer på stranden var vi mer enn fornøyde med sol og sand for dagen. Begge båtene satte kursen mot St. Mary’s, der vi fant ankringsplass på utsiden av havna. Her skal vi ligge og vente på riktig værvindu før vi setter kursen over Biscaya – et lite mellomspill før neste lange seilas. Som flere ganger før kom vi i grevens tid, og fikk plassert ankeret før plassen fylte seg veldig opp.

Middagslagelysten var derimot ikke helt på topp etter forflytningen, så da Explore foreslo å spise ute, var vi ikke vanskelige å be. Valget falt på en pizzarestaurant med lovnad om mat på 20 minutter. Det ble den lengste halvtimen (eller timen?) på lenge, men pizzaen dukket opp til slutt. En artig vri etter ventetiden, var at vi også skulle få dele opp pizzaene selv – med pizzahjul som raskt ble samlet inn igjen så fort vi var ferdige. Visstnok et yndet suvenir hos andre gjester, og restauranten hadde visst bare noen få igjen å dele på.

Dagen forsvant fort, som den pleier når man har det bra. Strand, seilas, latter rundt et bord, og et snev av ventetid som ble en del av historien. Nå venter vi på været, og på neste kapittel.

Vi ligger fortsatt på St. Mary’s. Været er litt grått, men stille – nesten som om øya venter med oss på at vi skal dra. I morgen setter vi kursen sørover, over Biscaya, og dagen i dag ble brukt til å gjøre de siste forberedelsene.

Vi tok turen inn til byen, sammen med gjengen i Explore. Små butikker på rekke og rad, og hus som står helt ute i vannkanten – et landskap som endrer seg dramatisk mellom flo og fjære. Når vannet trekker seg tilbake, ligger båtene tørrlagt på stranden, som om de venter på neste bølge for å kunne puste igjen.

Det ble en rolig dag med vandring, småprat og litt handling til overfarten. Matlageret er fylt opp, og vi er klare for å kaste loss. Likevel ligger det en spenning i lufta. Nordsjøen krysset vi uten problemer, men vi vet at Biscaya kan være en annen historie. Vær og vind kan skifte fort her, og i bakhodet har vi også tankene om spekkhuggere – både fascinerende og skremmende på samme tid. I tillegg er jo denne kryssingen ca. ett døgn lenger, derfor den lengste kryssingen til nå.

Dagen forsvant raskt, slik ventedager ofte gjør. Nå er både små og store spente. I morgen starter neste kapittel, og bølgene sør for England venter.

Fra St. Agnes til St. Martin – velkomst i sundet

Vi satte seil fra St. Agnes med kurs for sundet mellom Teän og St. Martin. Det startet som en rolig lens, men etter hvert som vi rundet nordenden av St. Martin ble havet mer krevende – store bølger og kryssing gjorde sitt for å holde oss skjerpet. Likevel, så snart vi kom inn i sundet, la roen seg igjen. En trygg ankringsplass, hvis man ser bort i fra den store tidevannsforskjellen og et par grunner på to av sidene våre. Det var kort vei til stranden, og på tross av å ligge i et sund med litt trafikk, lå vi veldig rolig.

Velkomsten vi fikk, kunne ikke vært bedre. Seler dukket opp rundt båten, nysgjerrige på hvem som hadde forvillet seg inn i bakgården deres. Fra land kom det også en melding fra våre venner i Explore, som allerede hadde lagt båten på stranden ved Teän.

Resten av dagen forsvant i et rolig tempo. Vi slappet av om bord, fikk besøk av gjengen fra Explore, og kvelden ble fylt av latter og småprat. Ungene rigget seg til med filmkveld under dekk, mens vi voksne satt i cockpit og pratet utover kvelden.

Før vi skiltes, ble vi enige om morgendagens plan: en stranddag på St. Martin. Et lite høydepunkt å se frem til, for det er som regel god stemning blant den yngste besetningen når det nevnes strand og bading.

Nok en dag som endte i ro, selskap og solnedgang.

Solen glitrer over The Cove på St. Agnes, en bukt som får oss til å føle at vi er langt lenger syd enn vi faktisk er. Hvite sandstrender, berg fulle av fugleliv, og vann så klart at vi kan se hver eneste sjøstjerne på bunnen. Båten ligger rolig, og lyden av bølger som slår svakt mot skroget blander seg med ropene fra måkene.

Vi tok jolla inn til land for å utforske. Egentlig utforsket vi to øyer – bundet sammen av en sandstrand som tidevannet sluker mesteparten av på sitt høyeste.

Først gikk vi over til den minste delen, der vi vasset gjennom bregner som rakk oss til skuldrene, og tuslet på små stier omgitt av lyng. Vi så mengder med kaninhull, men ingen kaniner. Et sted fant vi en gammel taregrop, stille og lett å overse, noe selv skiltet sa: Tare pit – easy to miss.

Over sandstranden igjen, og inn på hovedøya, ventet en belønning: lunsj på The Turks Head – puben som ligger lengst sørvest i hele Storbritannia. Etterpå ruslet vi videre til Westward Farm, et lite gin-destilleri med gårdsbutikk midt inne på øya. Kapteinen forlot stedet fornøyd med et par flasker lokale dråper, og vi satte kursen mot is-kiosken for å teste den lokalproduserte isen. Den var like god som ryktet sa.

Hummeren vi hadde håpet på å skaffe, lot vente på seg – fiskeren var ikke inne da vi passerte teinene hans. Men vi fikk likevel se de fine, plastfrie redskapene han bruker, håndlaget og solide. Et lite bevis på at man kan høste av havet uten å etterlate seg mer enn bølgeskvulp og spor i sanden.

Her i The Cove er det lett å glemme tid og sted. Vi vet at tidevannet skal sluke stranden igjen, men akkurat nå er det et par av de yngste i besetningen som må få vasset litt før roturen tilbake til båten.

Vi våknet til en helt grei natt for anker i Watermill Cove på Isles of Scilly. Første punkt på dagens liste var å få unna det som sto igjen fra dagen før – nemlig toalettproblematikken. Med det avklart, var vi klare for å utforske nærområdet på land.

Jolla ble sjøsatt, og vi tok den lille svippen inn mot stranden. Vel i land bar vi den opp, slik at den ikke skulle drive av gårde mens vi var ute og gikk. En sti fra stranden lokket oss innover øya, men vi rakk ikke langt før ankeralarmen gikk. Med litt høyere puls enn ønsket ruslet vi ned til stranden igjen, men fra avstand så båten ut til å ligge omtrent der vi hadde forlatt den.

Vi ga stien et nytt forsøk, men – selvsagt – da vi passerte punktet der alarmen hadde gått sist, begynte den å ule igjen. Da ble avgjørelsen enkel: tilbake til båten og finne et nytt ankringssted. Vinden skulle dreie litt i løpet av dagen, og et annet sted pekte seg ut som mer gunstig: The Cove på øya Saint Agnes.

Med jolla heist opp og ankeret lettet, satte vi kursen mot dagens destinasjon – en to timers seiltur i fint vær. Vel fremme i The Cove måtte vi gjøre to forsøk før ankeret satt som det skulle. Men når det først lå trygt, var det bare å nyte rammen rundt oss: måkeskrik, sandstrender og over fem meters sikt i krystallklart vann.

Kapteinen, fortsatt litt rystet etter dagens ankeralarmer, valgte å bli om bord. Rederinnen og de små matrosene rodde i land for å utforske strand og vann. Etter et par timer vendte de tilbake, og vi spiste middag før en rolig kveld om bord.

I morgen står mer utforskning av øya Saint Agnes for tur – og forhåpentlig uten at ankeralarmen melder seg.

Dagen startet med jolletur til stranden i Abersoch. Vi dro jolla opp på land, og ruslet fra strandkanten og opp til sentrum – en liten spasertur inn til en like liten og koselig by. Der fikk vi se både tradisjonell båtutsetting og en noe mer kreativ løsning: en båt med hjul som trillet rett ut i sjøen på egen hånd.

Vi feiret landgangen med is – og ikke hvilken som helst is, men en sånn som ser ut som en blomst. Ikke det mest effektive med tanke på ekspederingstid, men man spiser jo med øynene også, så isen var 10/10. Hverdagsluksus på sitt beste.

Mens vi gikk og nøt både isen og byen, begynte vi å ane at dagen kanskje ikke skulle ende i Abersoch likevel.

Værmeldingen sa nemlig sitt: et par runder med mye vind og ruskevær på vei inn. Vi ville helst være et stykke nærmere Isles of Scilly før det slo inn. Så vi la om planene, kastet loss på ettermiddagen, og satte kursen sørover igjen.

Det ble en lang etappe til Fishguard, med nattseilas og alle sansene skjerpet. Lørdagskvelden ble i cockpit med godteri og maritim utsikt. Rett før leggetid fikk ungene og Steinar følge av en flokk delfiner – et sånt øyeblikk som løfter hele stemningen og gjør slitne øyelokk litt lettere å holde oppe.

Ankeret gikk til bunns i stummende mørke klokken 03:30. Ny havn, ny vik, ny erfaring. Det er noe eget med å navigere inn et sted i svarte natta – øynene jobber, ørene lytter, og man er forberedt på overraskelser man ikke får øye på umiddelbart.

Nå ligger vi i en vik utenfor selve Fishguard havn. Her blir vi værende et par dager, før vi håper å nå Isles of Scilly.

Vi ligger fortsatt for anker utenfor Fishguard, og i dag tok vi oss tid. Ikke til å gjøre så mye – men til å gjøre det sakte.

På vei ut av båten fikk vi øye på noe i vannet – kanskje en liten hval, kanskje en stor delfin. Vanskelig å si.

Men den var der, rett utenfor båten vår, og det er slike øyeblikk som gjør at hele mannskapet plutselig er våkne og peker i alle retninger.

Etter frokost tok vi jolla inn til den lille havna innenfor ankringsplassen. Derfra gikk vi til fots opp til sentrum, og videre bort til Gorsedd Stone Circle.

En liten steinring på toppen av en grønn høyde, med utsikt mot sjøen og båtene ute i bukta. Dagen startet med et tåkeslør over landskapet, men innen vi hadde kommet opp til steinene, hadde sola overtatt fullstendig. Resten av dagen ble varm og klar.

Ellers har dagen gått i rolig tempo. Litt fordi vi hadde bestemt det sånn, men også fordi deler av mannskapet var merkbart preget av nattevakten fra i går. Lite søvn setter sitt preg – så det ble mer rusling enn rask gange, og mer vann enn brus i glasset.

En dag i ro. Med sol, steiner og et glimt av noe stort i vannet. Helt greit, egentlig.

Vi la Magherabeg bak oss tidlig og satte kursen mot Wales, med Abersoch som mål. Igjen fikk vi god seilvind – og ikke minst: sol. Det er alltid litt lettere å holde humøret oppe når vannet glitrer og det er varmt i ansiktet.

Dagens 63,8 nautiske mil startet med bidevindskryss, før vinden gradvis dro seg akterover og vi fikk en fin lens. Vi suste avgårde med snittfart på 6,2 knop og god flyt i kroppen.

Men som så ofte – det varer ikke evig. Mellom Bardsey Island og fastlandet dreide vinden, og vi endte opp i platt lens. Forseilet blafret som et oppgitt flagg, og da strømmen samtidig snudde og møtte bølgene som allerede var der, ble det hele litt voldsomt. Det føltes som om båten ble kastet rundt i en vaskemaskin. Det er rart hvordan slike øyeblikk kommer brått – alt går fint, og så plutselig: kaos.

Kapteinen tok grep, justerte kursen, og vi fikk ut forseilet igjen. Båten fikk fart, rytmen kom tilbake, og vi kom oss gjennom med en langt hyggeligere balanse i båten.

Innsiglingen til Abersoch var en kontrast: tre hvite sandstrender på rad, seilbåter ankret på rekke og rad – og en varm kveld med nesten sydenfølelse. Vi fant oss en plass på enden av rekka, slapp ut ankeret og senket skuldrene.

Kvelden ble rolig. Litt film, litt snacks, og følelsen av å være på riktig plass. Det er sånn det ofte blir: båtlivet veksler mellom utfordring og idyll – og det er nettopp det som gjør det spennende.

Planen var klar: videre i dag. Men som med det meste i båtlivet, er planen bare et utgangspunkt. Vi hadde et par ting igjen på handlelisten før vi kunne forlate Dùn Laoghaire – så mens ungene holdt fortet i båten, tok vi voksne turen inn til sentrum.

Da vi endelig satte kursen sørover, var målet Arklaw, men etter en værvurdering for området og natten, tok vi turen til Magherabeg beach. Kart og værmeldinger stemte. Ankringsplassen så lovende ut – rolig vann, god dybde og en nydelig strand innen synsvidde. Perfekt, trodde vi. Vi la oss godt til rette og tenkte at dette kunne bli en rolig natt.

Vi tok feil, for det ble det ikke.

Sjøen som hadde sett så uskyldig ut i kveldssolen, viste seg å ha en annen plan. En dønning fra sørvest fant veien inn og traff oss i helt feil vinkel. Båten rullet godt gjennom natten, og det ble mer vugging enn søvn. En sånn natt der man ligger og venter på at kroppen skal venne seg til bevegelsen – men det skjer aldri helt.

Vi sto opp tidlig neste morgen, litt trøtte og lettere oppgitte. Det er fint med ankringsplasser – men det er ikke alltid de lever opp til fantasien. Noen ganger er det bare rulling, lite søvn og en påminnelse om at vi ikke alltid får det vi håper på. Men vi får noe annet: erfaring. Og enda en liten historie til samlingen.

Morgenen startet rolig i Dùn Laoghaire Marina. Vi hadde ikke hastverk. Det trengte vi heller ikke – for utenfor båten dukket det plutselig opp to seler. De svømte rundt utenfor båten, snudde seg i vannet og virket nesten som de lekte. Vi ble stående og følge med i flere minutter, før de forsvant like stille som de kom. Små møter som gir en god start på dagen.

I dag lot vi båten hvile og tok toget inn til Dublin. Storby etter dager med sjøluft og havutsikt føles igrunnen litt intenst, men artig også. Vi ruslet gjennom parken Saint Stephen’s Green og fikk et glimt av Irlands historie, med minner fra starten av løsrivelsen fra Storbritannia.

Fra parkliv til palass – vi gikk videre til Dublin Castle før vi rundet av sightseeingdelen i Temple Bar, der kapteinen fikk seg en etterlengtet Guinness. På tapp, som seg hør og bør.

Crewets yngste fikk endelig hull i øret, og stemningen var like høy som forventningene. Vi trasket langs elven Liffey på vei tilbake mot togstasjonen – fulle av inntrykk og med litt større radius enn en vanlig dag i havn.

Vel tilbake i marinaen fikk vi endelig tatt et oppgjør med skittentøyet. Det krevde både myntjakt og tålmodighet med maskiner som hadde sine egne meninger om samarbeid, men etter noen runder, et par timer og en liten dose frustrasjon var det gjort. Ren klesvask kan føles som en bragd i båtverdenen.

Alt i alt – en fin balanse mellom dyreliv, historie, bypuls og praktisk båtliv. Og det hele startet med to seler som ga oss et smil før frokost.

Seilvind, deilig! I dag traff vi noe midt i mellom – akkurat passe. Fra vi slapp fortøyningene i Greencastle og satte kursen sørover, hadde vi vinden med oss. Ikke bare på riktig side, men med riktig styrke. Det skjer ikke så ofte som man skulle tro.

Gjennomsnittsfarten vår holdt seg jevnt over 6 knop, og det var god stemning i cockpit. 45,7 nautiske mil forsvant overraskende fort, særlig da vi fikk følge av et lite delfinshow underveis. De kom plutselig, som de alltid gjør, og forsvant like fort – men det rakk å bli en liten dans foran baugen, dog ikke nok tid til å finne frem kamera.

Vi kom inn til Dùn Laoghaire Marina utpå ettermiddagen. Den største havna vi har vært i til nå. Bare å komme seg fra båsen og til havnekontoret føltes som en liten etappe i seg selv. De hadde til og med en egen dusjbåt – i tilfelle servicebygget lå for langt unna. Noen steder tenker faktisk på alt.

Resten av dagen gikk i rolig tempo, vi har bestemt oss for å ligge her i to netter, da blir det tid til både klesvask og en tur til Dublin. Litt karttitting måtte til for å prøve å orientere oss i sentrum, slik at vi kunne tusle opp på den nærmeste butikken.

Båten og mannskapet har jobbet i takt med både vind og sjø i dag. Det er ikke alltid det skjer, men i dag gjorde det det.

Vi ble liggende i Carrickfergus også denne dagen, og startet dagen rolig med frokost og litt matpakkesmøring før vi satte kursen mot Belfast – igjen.

Denne gangen tok vi toget rett inn, og planen var å få med oss litt mer av byens historie via en «hopp-på-hopp-av»-busstur.

At byen skulle være full av liv og regnbueflagg i anledning Pride-parade, visste vi ikke. Det viste seg fort at det meste av trafikken i sentrum stod mer enn den rullet, men med godt humør og tålmodighet kom vi oss likevel av gårde. Guiden om bord leverte en solid runde med historisk formidling – både om Belfasts industrielle vekst og de mer mørke og splittende kapitlene fra «The Troubles», som fortsatt preger bybildet.

Vi valgte å hoppe av ved stopp 18 – Crumlin Road Gaol, et tidligere fengsel som var i bruk helt fram til 1996. Det ble et sterkt og tankevekkende besøk for både store og små – om isolasjon, henrettelser, og mennesker som levde på innsiden av murene, ofte i skyggen av en konflikt mange ikke selv hadde valgt.

Ute igjen fra fengselet oppdaget vi at bussene hadde avsluttet ruta for dagen, noe som naturlig nok gjorde «hopp-på» litt vanskelig. Vi tok derfor en ny runde i toetasjesbussen for å komme oss inn til togstasjonen, sammen med gjengen fra Explore som vi møtte inne i fengselet.

Mange flotte kunstverk å se på i Dublins gater.

Tilbake i Carrickfergus fikk vi avsluttet dagen med middag ute – japansk denne gangen – før vi takket for laget og rundet av med en rolig kveld om bord.
En dag full av kontraster: fra historisk tyngde til sushi og gode samtaler.

I dag har vi hatt en transportetappe, men hvem sier at ikke slike også kan være litt koselig? Været har vært fint, kunne vært litt mer sol til solcellene, men man kan ikke alltid får i pose og sekk. Vi hadde stødig seiling veldig lenge, gennakerseiling mye av veien, men allikevel mye vindskift mot slutten.

Ankringsplassen (hvis det kan kalles det)er vel snarere ett moringsfelt for områdets losbåter og andre små og store båter, noe som gjør at vi ligger tettere enn vi noen gang før har gjort, og kapteinen kommer nok til å sove lett i natt. Men, vi har rukket en tur på land med jolla, sett på Greencastle slott (på avstand, da de kun har åpent fredag-søndag) og ruslet en tur på stranden.

Det er til Ingeborgs store glede mye fugl her, og teist er det rikelig med. I morgen satser vi på å nærme oss Dublin.

I dag hadde vi en rolig morgen, med diverse småærender før vi skulle videre til neste ankringsplass. Vi ville fylle på med litt frukt og grønt, så avreisen ble noe senere enn vi pleier, da butikkene ikke åpnet før klokken 13.00. Etter en liten prat og «på gjensyn» med den hyggelige gjengen i Explore satte vi kursen mot Cloughey Bay. Etter en «jibb og en jabb» på vei ut fra Carrickfergus kunne vi holde en ganske stødig kurs sydover langs kysten, helt til neste ankringsplass.

Vinden avtok en del mot slutten, og jerngenoaen måtte ta oss det siste stykke. I dag seilte vi ca fem og en halv time, i godt vær, med litt kortspill og med god stemning, kun avbrudd i god stemning da en sverm med minst (!) 10 000 fluer bestemte seg for å slappe av litt på båten… og seilene… og tauene… overalt.

De yngste i crewet søkte tilflukt under dekk, mens vi andre holdt fortet oppe. Etter 1,5-2 timer med fluebonanza, bestemte fluene seg for at de hadde fått nok seiling for en dag og fløy videre. Det har vært god seiling og godt vær, noe vi alle kan sette pris på.

I dag ble vi liggende i Carrickfergus, men selv om båten lå stille, fikk vi oppleve mye. Målet for dagen var klart: en utflukt til Belfast og det legendariske Titanicsenteret. Med sekker pakket og sko snørt, tok vi bussen inn til byen – en tur som i teorien skulle være rask, men som i praksis bød på en times sightseeingtur gjennom byggefelt, boligområder og industri. Ikke helt hurtigrute, men godt selskap og glimt av hverdagslivet utenfor bykjernen gjorde det hele ganske trivelig likevel.

Fra sentrum gikk vi til fots gjennom Titanic Quarter. Været var på vår side – varmt og fint – og spaserturen bød på mye å se, fra moderne arkitektur til rester av skipsverftene som i sin tid gjorde Belfast kjent. Som en bonus for den delen av crewet som har sett Game of Thrones, fikk vi også med oss deler av The Glass of Thrones Trail, flotte glassvinduer med motiv fra serien.

Titanicsenteret var absolutt verdt turen. Utstillingene tok oss med på en tidsreise gjennom byens industrielle utvikling – fra linproduksjon og arbeidsliv, til byggingen av Titanic og søsterskipet Olympic. Historien om Titanics jomfrutur og den dramatiske slutten ble formidlet på en måte som gjorde inntrykk på både store og små. Det er noe med å stå midt i det gamle verftsområdet, se ned på slippen hvor Titanic faktisk ble bygget, og tenke på hva som en gang var.

Etter besøket var det fortsatt krefter og timer igjen av dagen. Vi hoppet på en toetasjes buss og satte kurs mot Decathlon, etter tips fra Explore. Der fant vi endelig en sportsbutikk med godt utvalg – og vi fant både seiltøy, og kanskje viktigst: gummistøvler. Med fulle handleposer tok vi toget tilbake til Carrickfergus – betydelig raskere enn morgenturen med buss.

Kvelden kom snikende mens vi spiste middag i båten. Dagen har vært lang, men innholdsrik – og det føles godt å ha brukt en liggedag til å få påfyll av både historie, praktisk utstyr og gode opplevelser.

Noen dager starter tidligere enn andre. I dag var en slik dag. Allerede 04.45 sto Steinar opp for å klargjøre båten – og 05.20 var vi i gang: motoren startet, ankeret løftet, og vi var på vei ut fra Isle of Gigha. Ingeborg tok ansvar for ankerhjelp før hun gikk og la seg igjen, idet seilene ble heist i det første morgenlyset.

Det begynte lovende, men ved enden av Cara Island forsvant vinden. Gennaker måtte gi plass til genoa, som etter hvert fikk hjelp av spristaken – bølgene kom fra alle kanter og båten jobbet seg fremover. Så, som det ofte skjer på sjøen, skiftet alt igjen: vinden tok seg opp, seilene byttes, og plutselig nådde vi dagens – og faktisk båtens – høyeste fart hittil på 10,2 knop SOG. Ikke verst for en båt som vanligvis seiler på lavere tall.

Seilasen over til Nord-Irland og sørover langs kysten var fin. Etter hvert roet vinden seg, og «jerngenoaen» måtte ta siste etappe inn til Carrickfergus Marina, hvor vi ankom i ettermiddagstimene. Det var godt å legge til kai – og ekstra hyggelig at Explore ligger fortøyd bare to plasser bortenfor. Det er noe eget med å seile i tospann, og både store og små setter pris på det fellesskapet det gir.

Resten av dagen ble rolig. Vi tok en lettvint middag på Den Gyldne Måke, før vi krøp tilbake til båten og lot skuldrene senke seg. En lang, men fin dag – med både fart, utsikt, noen delfiner og nok av små seilskifter som holder mannskapet våkne og hverdagen levende.

Etter noen dager med korte hopp og rolige ankringsplasser, var dagens mål å forsere noen flere nautiske mil sørover, med kurs mot Belfast. Vinden var foreløpig fraværende da vi lettet anker, så vi startet dagen med et par timer motor – ikke så dumt, egentlig, etter mange gråværsdager der solcellepanelene har hatt lite å jobbe med. Batteribanken satte nok pris på det.

Rett før vi rundet Scarba fikk vi endelig opp seilene – og for en følelse det alltid er, å slå av motoren og gli videre med vinden som eneste drivkraft. Vi holdt god kurs hele veien til dagens ankringsplass: en bukt utenfor Isle of Gigha. Solen var innom i ny og ne, og sjøen lå rolig da vi kastet anker.

Etter middag firet vi ned jolla og tok en liten tur for å utforske omgivelsene. Vi skjønte raskt at vi ikke var alene – rundt hver odde overrasket vi nye seler, nysgjerrige, rolige og vaktsomme på samme tid. Ett av høydepunktene var en mor med en liten selunge, som kikket litt på oss fra en liten holme, før de jumpet i sjøen.

Vi ruslet en liten tur på land og fant det vi hadde speidet etter fra jolla: kamskjell. Det ble ingen matskatter, men vi fant noen tomme skjell som Trym prøvde å kaste fiskesprett med.

Tilbake i båten ble det en sen middag og planlegging av neste dag. Neste etappe i retning Belfast krever en tidlig start, og med værmeldingen som den er, ser det ut til at vi har et godt værvindu for å nå Carrickfergus i morgen. Seil, sel og skjell – og nå videre sørover mot nye havner og kanskje en is på kaia.

Etter noen dager på anker utenfor Oban tok vi farvel med byen etter frokost og satte kursen videre mot en ny ankringsplass med et navn som fikk både store og små til å spisse ører: Puillaclodhrain – eller The Pool of the Otter. Forventningene til dyreliv var høye, og vi seilte inn med både kikkert og kamera lett tilgjengelig.

Før avreise rakk Steinar en rask tur opp til butikken han hadde besøkt dagen før, denne gangen for å bytte til lengre skruer til cockpitteltfestet. Med nytt feste på plass ble teltet fikset i en fei – og det føltes godt å vite at vi nå står litt bedre rustet for neste runde med regn på svai.

Den forrige ankringsplassen hadde bydd på rikt dyreliv, og det preget forventningene inn mot “oterbassenget”. Vi speidet, lyttet og fulgte nøye med – og selv om vi ikke fikk øye på noen otere denne gangen, var det likevel en fredelig og vakker plass å kaste anker.

Noen dager med regn – og manglende telt – hadde avdekket en ny lekkasje. Denne gangen fant vannet vei inn via motorpanelet og videre inn i enden av sengen til Alma. Ikke ideelt. Men vi har lært at mye lar seg løse med en fugepistol og litt tålmodighet. Eller… det vil si, denne fugepistolen var ikke helt enig i det. Etter én stripe ga den opp og knakk. Heldigvis ga ikke kapteinen opp like lett, og etter litt overtalelse (les: rå håndkraft), ble jobben fullført. Tørt og tett – for nå.

Da dagens gjøremål var unnagjort tok vi jolla inn til land og ruslet opp til Clachan Bridge, også kjent som Bridge Over the Atlantic. En nydelig gammel steinbro som forbinder fastlandet og øya Seil – en bro med flott utsikt begge veier.

Der traff vi også igjen gjengen i Explore, som hadde samme mål for ettermiddagsturen.

På vei tilbake til jollene ble ungene enige: de ville snorkle igjen. Tørt turtøy ble byttet ut med våtdrakter og svømmeføtter, og ikke lenge etter var de i vannet – klare for å utforske verden under overflaten. Temperaturen lå rett over 13 grader, så eventyret ble av det korte, men like fullt modige slaget.

Noen dager er lange, andre er fulle, og så finnes det de dagene som lander akkurat passe – med litt skruing, litt vassing, litt historie og akkurat nok latter til at man legger seg med følelsen av at dette, det var en fin dag.

Etter mange dager med slusekjøring, ligger vi nå på anker utenfor Oban. Det er godt å kjenne på roen i båten, men også fint å ha en by innen jolleavstand – med alt det innebærer av leting, handling og nye omgivelser.

Dagens første mål var å finne et nytt relé til watermakeren og et par helt vanlige seilstøvler. Enkelt, tenkte vi. Det skulle vise seg å bli en liten rundreise i Obans kriker og kroker. Etter å ha saumfart både båtutstyrsjapper, elektrobutikker og steder med mer eller mindre relevant verktøysortiment, endte vi opp i en bildelbutikk. Der fant vi – overraskende nok – en batteribryter som kan fungere som en midlertidig løsning. Ikke perfekt, men godt nok.

Seilstøvler derimot? Det ble skivebom. Oban leverer på mange områder, men ikke på vanntett fottøy for seilere akkurat i dag. Det ble likevel en fin byvandring, og til slutt bar vi fulle sekker tilbake til jolla etter en liten shoppingrunde.

Vi fikk også tid til en tur opp til McCaig’s Tower – det imponerende byggverket som ruver over byen. En slags skotsk versjon av Colosseum, bygd på slutten av 1800-tallet av en lokal bankmann som ville hedre familien sin – og kanskje gi arbeid til noen i byen samtidig. Et stille sted med god utsikt og rom for pause.

Turen tilbake til båten ble av det våtere slaget. Akkurat idet vi satte oss i jolla, bestemte himmelen seg for å åpne alle sluser på én gang. Det ble en bløt affære, men det ble jo litt komisk også. Det er som om været i Skottland har behov for å minne oss på hvor vi er – selv etter dager med sol.

Resten av dagen ble tilbrakt i båten. Litt skruing på watermakeren, litt justering av cockpitteltet. Sånne arbeidsøkter som ikke alltid ser ut som mye fra utsiden, men som gjør at ting virker, holder tett og funker bedre i morgen.

En dag med by, regn og batteribryter. En dag med små fremskritt og våte sokker. Og en dag som nok en gang minner oss på at langtur handler om mye mer enn seiling – det handler om alt det som skjer mellom.

De siste dagene har vi beveget oss rolig, men stødig gjennom den Kaledonske kanal – fra Inverness i øst, via innsjøer, sluser, lune bukter og ruiner mot vest. Hver dag har hatt sitt eget tempo og sine egne små overraskelser.

15. juli sluset vi oss ned til Loch Ness og fant det som kanskje har vært turens roligste ankringsplass så langt – ved Dores Beach, helt nordøst i innsjøen. Her ankret vi opp ved siden av Explore, en hyggelig norsk familiebåt med barn ombord. Kvelden ble tilbragt på stranden, sammen med Skottlands egen Nessie-jeger – en mann som har bodd i campingvogn på Dores Beach og lett etter sjøormen på fulltid siden 1991. Litt rart, litt fascinerende, og kanskje litt inspirerende også – det å holde fast ved noe, år etter år, mens livet passerer forbi i rolige bølger.

16. juli ble en ny dag med sluser og svingbroer, og etter hvert kjenner vi at vi begynner å vende oss til prating på VHF og rytmen som følger med kanalnavigasjon. Vi tok en pause utenfor Urquhart Castle, med drone i lufta og ungene i jolla – og videre gikk ferden til Fort Augustus, hvor vi la oss til på utsiden av slusene for natten.

17. juli tok vi slusene ut av Fort Augustus sammen med Explore. Ungene byttet på å sitte i hverandres båter, og snek til seg noen lekeøkter på land mens vi ventet i slusene. Turen videre gikk til Castle Bay i Loch Oich, rett under ruinene av Invergarry Castle. Nok en fin ankringsplass.

18. juli satte vi kursen videre, og dagens første mål var lunsj på Whispering Pine Lodge midt på Loch Lochy. Her fikk vi smake både Haggis, Neeps ‘n’ Tatties og Scottish Beef Stew – veldig godt alt sammen.

Etter lunsj satte vi kurs mot de neste slusene i Gairlochy, men disse var stengt da vi ankom, så vi blir liggende her til i morgen. Da venter blant annet Neptun’s Staircase – en lang rekke sluser som skal ta oss ned til Fort William.

Slusingen går stadig bedre, og læringskurven er bratt. Det handler om alt fra tauføring til presisjon og tålmodighet.

Samseilingen med Explore har vært en bonus for hele mannskapet. Ungene bader så fort muligheten byr seg, og finner fort nye utforskingsruter på land. Vi voksne setter også pris på å dele denne delen av reisen med noen.

Været i Skottland har vært upåklagelig – mye sol, lite regn og milde netter. Ikke helt det vi var forberedt på, men vi klager ikke. Stemningen ombord er god, og alle koser seg. Kanskje er det følelsen av fremdrift og nye inntrykk, kanskje bare rytmen vi har falt inn i. Kanskje begge deler.

Videre er planen å nå Fort William, hvor vi håper å finne noen nødvendige deler til båten – ting som må fikses eller forbedres, som watermakeren og cockpitteltet. En ny båtshake står også på handlelista. Og så håper vi å få plass til noe som bare er for gøy også.

Den 11. juli klokken 17.00 slapp vi fortøyningene i Farsund og satte kursen vestover. Kicken var reparert, båten klar, og både vi og vinden var spent.

Foran oss lå Nordsjøen – åpen, blågrå og stille mektig – og på andre siden ventet Skottland. Vår første havkryssing lå foran oss.

Seilasen startet med kryssing ut fra Farsund. Etter hvert som vi kom ut i mer åpent farvann, dreide vinden inn fra siden og vi kunne holde stø kurs gjennom store deler av overfarten. Da vinden døde ut tidlig søndag morgen, fikk vi noen stille timer før den returnerte – denne gang fra akter. Det ga oss flere timer med jevn og fin fart under gennaker, og en seilas som egentlig var alt vi hadde håpet på.

Vi har vært bortskjemt med godt vær. Flotte soloppganger og enda vakrere solnedganger satte et fint preg på overfarten, og det føltes til tider nesten litt uvirkelig å være midt ute på havet og likevel ha det såpass rolig.

Matmessig hadde vi forberedt oss med litt meal prep i Farsund – både lapskaus og hønsefrikassé lå klare for oppvarming, og middagslagingen ble redusert til et enkelt løft av lokk. Det var deilig midt ute på blåmyra.

Ungene fant seg godt til rette. De var til stede i det hele, spente og tålmodige, og speidet ivrig etter delfiner når timene begynte å strekke seg ut.

Og delfinene dukket opp, sammen med alkefugler, havsuler, sel og måker som fulgte oss et stykke på vei – som små påminnelser om at vi ikke var alene der ute.

De tøffeste av oss badet til og med ute på Nordsjøen.

Vi ankom Inverness den 14. juli klokken 05.00. Marinaen var full, og vi ble liggende på utsiden av slusene. Sterk strøm og mye vind som dro hver sin vei, gjorde ankringen til den noe mer nervepirrende sorten.

Men etter å ha kjøpt slusepass på morgenkvisten og deretter spurt Clachnaharry sealock pent på VHF, fikk vi heldigvis lov til å starte slusingen samme dag, på tross av regelen om å måtte vente 24 timer fra kjøp til start. Det var en lettelse å få komme i gang – særlig fordi området utenfor slusene ikke akkurat innbød til ro og hvile. To sluser ble tatt før vi valgte å legge til i en liten marina inne i kanalen for å hente oss inn igjen.

Eventyrfølelsen er sterkere nå – både hos store og små. Det er noe helt eget med å komme til et nytt land for egen kjøl. Å vite at vi har krysset et hav, sammen.

I morgen fortsetter vi videre gjennom den Kaledonske kanal, med fem nye sluser før vi når Loch Ness. Der håper vi å finne en rolig ankringsplass, kanskje en badestrand, og selvsagt – Nessie. Det er rykter om slott også.

Etter et fint døgn på Stokken satte vi kursen videre sørover. Seilasen fra Stokken var preget av en del bølger og godt med regn underveis, men ellers fin fremdrift og grei stemning om bord.

Planen var å legge til på Hattholmen utenfor Mandal, men det ble et kort opphold. Strøm og bølger jobbet mot oss ved brygga, og båten fikk kjørt seg mer enn vi var komfortable med – så vi trakk oss ut igjen og fant en rolig ankringsplass i stedet. Der ble vi i to netter. Godt skjermet, stille vann og tid til å bare slappe av og gjøre litt småfiks med båten.

Den 7. juli gikk turen videre til Farsund. På vei inn til gjestehavna fikk vi oss en overraskelse da festet til kicken takket for seg. Ikke dramatisk, men irriterende nok. En påminnelse om at det alltid er noe som trenger oppfølging – gjerne når man minst har lyst.

Vinden var også laber denne dagen, så vi fikk god tid til å kjenne på rytmen og la ting ta den tiden det tok.

Et stort høydepunkt var likevel seilasen med gennaker for aller første gang. Det var en liten milepæl for oss, og noe vi har gledet oss til.

Nå ligger vi i Farsund, hvor vi har hentet noen pakker på postkontoret – og venter på et par til, blant annet et nytt feste til kicken. Samtidig følger vi med på værvinduene for kryssing over til Skottland. Det blir noen dager her, kanskje inne i havna eller på svai rett utenfor, alt etter hva som passer best fra dag til dag. Det er fint å ha litt fast grunn under føttene igjen. Barna koser seg alltid med å utforske land, og vi voksne kjenner at det gjør godt å gå en tur, handle litt og se nye plasser.

Så nå venter vi. På vind. På vær. Og i mellomtiden? Da gjør vi som vi pleier – vi lar dagene gå, én etter én, i det tempoet de selv velger.

Vi har seilt korte strekk de siste dagene. Litt etter vinden, litt etter humøret – og litt etter hvor det så fint ut på kartet.

Dag 1 – Merdø til Hestholmbukta
Dagen startet med lett vind og god flyt i båten.

Vi seilte til Hestholmen og kastet anker i bukta der. En nydelig plass – stille og åpen, men likevel ganske beskyttet. Lillesand var kun en kort jolletur unna, noe som passet godt slik at vi fikk gjort unna klesvask, handlet og spist en sen lunsj på Hos Oss.

Lillesand kunne by på skikkelig sørlandsstemning, og ekstra hyggelig var det å møte kjentfolk på vaskeriet.

Dag 2 – Fortsatt Hestholmen, men nå på brygge
Utover kvelden og natta blåste det opp, og båten beveget seg mye på svai. Vi bestemte oss på morran for å flytte oss inn til bryggene på Skauerøya, for å ligge i le for de sterkeste vindkastene. Det var mye roligere der. Dagen ble full av sommeraktiviteter: wakeboard, SUP og en liten tur til fots rundt på øya.

Ingrid og Mads kom innom med jolla – veldig hyggelig med besøk, og stas med kjentfolk som er godt kjent i området og kan tipse om den ene perlen etter den andre – Tusen takk!

Dag 3 – Hestholmen til Nord Stokken, via Blindleia
Vi dro tidlig fra Hestholmen og fulgte Blindleia sørover, etter tips fra Ingrid og Mads. Det ble motor hele veien – men for en tur. Smale sund, idylliske kystperler med hvite hus og naust. Nå ligger vi longside på brygga på Nord Stokken.

En rolig plass inni ei vik. Kapteinen kjente seg plutselig igjen, da han hadde vært her med bil tidligere for å hente jolle på Kristiansand båt og motor som ligger tvers over sundet. Vi stiftet bekjentskap med de lokale på øya, dvs. ei and som synes det var helt greit med litt besøk. Den testet ut både badeplatform, dekk og cockpit.

Ikke de lengste etappene, men helt greit mens vi beveger oss mot Farsund (som vi tenker er et godt sted å gå ut fra for å krysse over til Skottland).

Etter to fine seilaser er vi nå på Merdø utenfor Arendal, hvor vi ligger på bøye. Vi seilte hit i to etapper: Først fra Tallakshavn til Sildholmen, hvor vi hadde en rolig kveld og overnatting, og deretter videre til Merdø dagen etter.

Seilasen fra Sildholmen til Merdø var en av de gode. Stabil vind, lite sjø og god fart – akkurat sånn vi håper det skal være når vi setter kursen sørover. Det var et jevnt driv som gjorde det lett å bare være til stede og nyte seilingen.

Etter ankomst på Merdø tok vi en tur i land og gikk stien opp til loshytta. Utsikten derfra var verdt turen.

På vei tilbake til båten kom regnet brått. Kraftig og uventet (for oss som er mest opptatt av vindvarslinger, og glemmer selve værmeldingen litt), ledsaget av torden som rullet innover fra fastlandet. Vi rakk så vidt å komme oss om bord før himmelen åpnet seg for fullt.

Vel inne i båten oppdaget vi også en liten vanninntrengning via en kabelgjennomføring. Det var ikke dramatisk, men tydelig nok til at vi måtte gjøre noe med det med en gang. Heldigvis fikk vi tettet det på stedet, og nå er det tett igjen – foreløpig.

Stemningen om bord er god, både hos store og små. Merdø er en fin uthavn/svaiplass, ypperlig for SUP-glade barn.

I morgen går turen videre til Lillesand. Vi håper å møte noen kjente der, og benytter anledningen til å fylle opp litt med mat og det vi ellers trenger. Ellers ser vi frem til neste etappe.

---

Eventyret er i gang! I dag forlot vi Solnes båthavn – med tårer i øyekroken, kjempe-sommerfugler i magen og spenning i hjertet. Det var utrolig rørende å se så mange som møtte opp for å vinke oss farvel. Tusen takk til dere alle – ingen nevnt, ingen glemt. Vi bar med oss varmen fra avskjeden gjennom hele dagens etappe.

Sterke vindkast satte premissene, og vi besluttet å gjøre første stopp allerede i Tallakshavn. Værmeldingen lover lettere forhold i morgen, så da håper vi å få unnagjort litt flere nautiske mil.

Etter at ankeret var satt, fikk vi hyggelig besøk. Wilhelm, Ane og Olav hadde fulgt oss hele veien fra Solnes og la seg longside for en liten stund. En is ble delt før de snudde baugen hjemover. Steinar og Trym tok seg en tur på SUP og fikk utforsket litt av området rundt før middag.

Nå sitter vi i cockpiten og kjenner båten duve rolig i bølgene. Vi lar det synke inn: Vi er faktisk i gang. Ett år med hav, horisonter og uventede opplevelser ligger foran oss. Og det føles helt riktig!

I morgen går ferden videre langs Sørlandskysten. Vinden skal løye litt, og vi håper på en god seildag med flere nautiske mil bak oss når kvelden kommer.

---