Forfatter: ingeborgsand7e7291054b

Seilasen fra Kiel til Marstal var av den raske sorten. Vi hadde godt driv og en behagelig tur. Vi fant oss en plass i Marstal havn, og rakk til og med en tur på land for å kikke oss litt rundt første dagen. For en Idyllisk plass! Det er skikkelig koselige gater med lave hus og stokkroser i alle nyanser overalt.

Etter mange nautiske mil er det godt å bevege litt på kroppen igjen. Fotballen ble funnet frem, og skuddfoten testet. Det er ganske deilig å kjenne gress under føttene etter å ha levd på båt snart et år.

Etter to nydelige døgn på Ærø dro vi videre til Nyborg. Her ble vi liggende og vente ut litt vær i to netter. Det ble en ventedag med mye vind og regn.

8. juni dro vi til Anholt. Det var et strekk på ca 103 nautiske, så vi kom frem sent på kvelden og la oss på anker på venteplassen innenfor moloen til havna. Tidlig neste morgen fikk vi plass inne i marinaen, og vi ble liggende her i to døgn.

Anholt blir beskrevet som en liten karibisk øy midt i Kattegat – og det er ikke uten grunn. Det er vårt andre besøk til denne øya, og den er minst like fin som sist, kanskje ennå bedre uten kraftig vind som vi hadde ved forrige besøk. Denne gangen kunne man jo dra på stranda uten å bli sandblåst. Anholt er en isolert dansk øy, kjent for sin urørte natur, vakre sandstrender og Nord-Europas største ørken. Det er per nå 131 fastboende på øya.

Vi tok oss en tur på stranden som ligger rett ved siden av marinaen. Krystallklart vann og superlang sandstrand.

10. juli leide vi oss sykler og syklet rundt på øya. Det rakk vi ikke forrige gang vi var her, så det var fint å få til denne gangen.

I 1981 ble det opprettet et selreservat på østspissen av Anholt. Her holder den danske bestanden av steinkobbe til. Dessverre har denne bestanden vært utsatt for to voldsomme epidemier som førte til at 22000 seler døde i 1988 og 32000 døde i 2002.

I havnen er det anlagt en spise/grillplass som alle kan benytte seg av. Dette var helt topp, det er flere store gassgriller man kan bruke, pluss at det er mange bord hvor man kan spise maten sin. Det var ganske travelt der rundt middagstider, og sjeldent noe ledig bord hvis man var litt treg på labben. Men, skikkelig smart tiltak!

Nå er det på tide å vende snuten mot Sverige, siste land før vi skal inn i Norge igjen. Det er nå så nærme at det kiler litt ekstra i magen når vi tenker på at vi snart skal få se og klemme på alle vi har savnet dette året.

Seilasen til Cuxhaven var på ca 210 nautiske mil, så det tvang seg frem en nattseilas. Turen gikk gikk for det meste veldig greit, bortsett fra en slange på saltvannssiden på kjølevannskretsen som sprakk og måtte byttes underveis. Heldigvis er Kapteinen av den fremsynte typen, så reservedeler har vi mye av ombord, og denne slangen var heldigvis ikke noe unntak. Så, mens undertegnede tok roret sørget kapteinen for at slangen ble byttet men vi fremdeles va under seil og alt kunne gå tilbake til det normale.

Vi siktet oss inn på marinaen i Cuxhaven, slik at vi kunne starte på Kiel kanalen tidlig om morgenen.

Vi ankom Cuxhaven forholdsvis tidlig på dagen, så vi fikk tuslet inn til sentrum og handlet, ikke minst sett på byen. Cuxhaven er en havneby på kysten av Nordsjøen ved utløpet av elven Elben. Byen er et av Tysklands største og mest populære feriesteder ved havet.

Byen hadde en veldig rolig og god atmosfære, og det var veldig hyggelig å tusle gatelangs et par timer.

I dag er dagen, vi skal inn i Kielkanalen.

Kielkanalen (Nord-Ostsee-Kanal) er en kanal som forbinder Østersjøen ved Kiel med Elben ved Brunsbüttel. Dette er verdens travleste kunstige vannvei målt i antall skipspasseringer. Kanalen er 53,3 nautiske mil lang(98,7 kilometer ).

For å time avgangen med tidevann og strøm kastet vi loss 1. juli i 10 tiden. Vi var heldig og komme rett inn i slusa, uten noe særlig ventetid. I slusa lå det et stort cargoskip på den ene siden, og en full rekke med seilbåter på andre siden. Vi skulle da klemme oss mellom seilbåtene og skipet for å danne rekke nummer to, noe som føltes i overkant spennende ut. Men vi klarte å snike skuta vår inn og lå utenpå et hyggelig par fra Tyskland som skulle på sommerferie.

I Rendsburg spanderte vi på oss en overnatting før siste sluse ut til Kiel. Dette viste seg å være en nydelig og rolig plass, noe som passet godt etter en lang dag i kanalen.

2. juli kom vi oss gjennom siste sluse, og startet å kikke etter en havn å legge oss inn i, da vi tenkte det var hyggelig å se Kiel, nå når vi endelig hadde kommet oss hit. Vi fikk plass i en liten havn og ble liggende her i 2 netter.

Ungene og Steinar tok seg en tur på et lite akvarium i nærheten av havna.

Litt senere på dagen gikk vi oss en tur langs brygga og fikk øye på en flott båt som Steinar drømte seg bort i.

3. juli ble en dag for sightseeing i Kiel. Vi leide oss bysykler og syklet inn til byen. Derfra gikk vi egentlig litt på måfå i retning av havna, og stoppet der vi fant det for godt på veien.

Nå venter neste etappe, som er til Marstal på øya Ærø i Danmark.

Fra Dunkerque kastet vi loss 04.30, omtrent samtidig som den andre norske katamaranen. Vi ble raskt innhentet av regnvær, men slapp heldigvis unna lyn og torden, selv om vi så været bak oss. Dagen var preget av tidvis lite vind med påfølgende mye motor. Vi kom frem til Kadzand-Bad ganske tidlig på dagen, og rakk en tur på land for å kikke. Kadzand-Bad er Nederlands sørligste badeby, kjent for sine brede og rene sandstrender. Vi ble her en natt før vi dro videre til Scheveningen i 06-tiden 24. juni.

På vei fra Kadzand-Bad til Scheveningen fikk vi besøk av flere seler. Det var mye sel langs kysten av Nederland, og to av dem kosa seg med å surfe rundt i hekkbølgen vår en stund.

Scheveningen er en av åtte bydeler i Haag i Nederland, og ligger ut mot Den engelske kanal. Scheveningen har sin egen havn, sandstrand og pir. Piren fikk vi ikke vært på, men vi så den godt fra sjøen når vi seilte forbi, der den lå med sine 380 meter og stort pariserhjul ytterst.

Vi ble i Scheveningen i 3 netter, artig nok mens det var hetebølge i landet. Det skulle egentlig være en musikkfestival i nærheten, men denne ble avlyst grunnet varmen. Vi søkte «tilflukt» på Nederlands største kjøpesenter, Westfield Mall of the Netherlands.

Det var et smart trekk, både for å komme seg litt unna varmen, men også at vi endelig fikk kjøpt inn litt klær. «Underlig nok» er det ikke så mange av klærne vi pakket med oss som passer ungene lenger, og mye av tøyet ombord bærer preg av å ha vært utsatt for sjø og sol over lengre tid. Greit å få byttet ut en del.

Fra Scheveningen var planen å gå til Den Helder. Etappen ble plutselig mye kortere, da vi ble innhentet av mye lyn og torden. Så, etter ca 26 nautiske mil søkte vi tilflukt i Ijmuiden.

Dette var en stor industriell havneby i Nord-Holland, men i marinaen der vi lå og omegn bar området litt preg av å være litt nedlagt og forlatt. Vi så for oss at dette tidligere har vært en typisk badeby, sikkert en populær en sådan. Etter en liten rusletur og litt klesvask roet vi det helt ned i båten.

Vi ankom Dunkerque tidlig ettermiddag 21. juni. I marinaen møtte vi en norsk katamaran med et ektepar som skulle seile hjem fra Middelhavet etter å ha vært der en stund. i Tillegg møtte vi et hyggelig svensk-finsk pensjonistpar som bodde heltid i båten. Mange hyggelige folk man møter når man er ute på tur!

Dunkerque er en historisk industri- og havneby i Nord-Frankrike som ligger ca 20 km fra den belgiske grensen. Byen er spesielt kjent for den massive militære evakueringen under andre verdenskrig i 1940, kjent som Operation Dynamo. Vi rakk å ta en tur innom Port Museum of Dunkerque, som forteller om byens utvikling som en av Frankrikes største havnebyer.

Planen nå er å seile fra Dunkerque til Kadzand-Bad i Nederland. På veien kommer vi til å seile forbi Belgia, men vi kommer ikke til å stoppe innom. Så, Frankrike ble et kort, men hyggelig stopp.

Etter noen døgn utpå er det godt å ligge litt i ro. Vi har brukt 4 dager på å slappe av, få unna prosjekter som har oppstått underveis på kryssingen, pluss at vi skal kose oss litt. Det er ikke til å legge skjul på at alle fire nå begynner å kjenne litt på at vi gleder oss veldig til å se alle hjemme, og at behovet for å ligge lenge på hver plass og være innom alle mulige steder er litt lavt.

Falmouth er en koselig havneby på sørkysten av Cornwall i England. Når vi kom til Falmouth var den årlige Falmouth International Sea Shanty Festival akkurat avsluttet, så denne rakk vi dessverre ikke. Dette er Europas største gratis maritime musikkfestival, som arrangeres årlig. Her er det 80-90 shantykor og sanggrupper fra hele verden som opptrer på scener, puber og kaier over hele byen. Festivalen ble startet for å feire og bevare Falmouths rike maritime arv. Vi gikk som sagt glipp av festivalen, men mye av dekoren hang igjen i gatene.

Steinar utførte riggsjekk- som vanlig etter en seilas. Her oppdaget han en løs kordell i det ene undervantet (D1). Litt fortærende siden alle vaiere ble byttet høsten før vi dro, men lite å gjøre med det. Ved siden av marinaen ligger det et riggverksted, og de sa at dette kunne fikses, og vi endte med et nytt undervant.

Etter noen dager i ro, og diskusjoner frem og tilbake bestemte vi oss for å ta Den engelske kanal i en jafs og sette kursen over til Dunkerque ved Dover. Den engelske kanal er sundet som skiller England fra Frankrike, og er en del av Atlanterhavet og knytter dette til Nordsjøen.

Vi kastet loss 19. juni, og har ca. 300 nautiske mil å seile før vi er fremme i Dunkerque. Det ble en rolig seilas, for det meste godt driv. Nattevaktene minnet oss på at nå er vi ikke på storhavet lenger, det var jo båter overalt!

Det hvite klippene ved Dover er en verdenskjent kalk/krittformasjon som strekker seg langs kysten av Kent i England. På det høyeste rager klippene 110 meter over havet. Dette var punktet hvor vi valgte å krysse kanalen, for her er kanalen på sitt ca. smaleste.

Vi seilte lenge bar et voldsomt tordenvær, og det blinket godt foran oss den siste biten mot Dover og før vi skulle krysse kanalen. Heldigvis klarte vi å holde oss bak, og ikke bli fanget i sånt vær en gang til.

Tiden er inne – vi setter kurs for fastlandseuropa! Det er en snodig følelse. Vi vet vi skal krysse, men det er «bare» ca 1200 nautiske, og det føles litt som småtterier sammenlignet med de to andre kryssingene. Samtidig – det er 1200 nautiske, det er jo et godt stykke. Vi regner med å bruke +/- 10 dager.

Som vanlig tar det litt tid før man faller inn i rutinene og «hverdagen» ombord. Første døgn bød heldigvis på delfiner! Vi fikk også litt følelsen av å være hjemme en høstdag – der vi satt i den friske luften og spiste en småsuppevariant.

På turens andre døgn fikk vi en flott white tuna! Denne tunfisken kan kjennes igjen på de lange brystfinnene. Ungene har hatt litt småvakter på dagtid, og er flinke til å holde kursen.

Det tredje døgnet har vi tatt det rolig, spilt litt spill og slappet av. Det er rart å kjenne på at vi snart er «over på andre siden igjen».

Overskyet, regn og kryss. Vi kjenner at denne turen kjennes litt lang ut, ikke så rart når det stort sett er litt kjipt vær og bankekryss. Det blir lite ro av sånt, mye lyd og bevegelse i båten.

Halvveis i dag! Litt feiring ble det selvsagt, både potetgull og sjokolade gikk ned uten de store protestene. Vi så nesten solen bryte igjennom i dag også – men bare nesten.

Grått og tåkete i dag også – men Alma disket opp med eplepai, så moralen ombord er fortsatt god!

Ikke de helt store krumspringene i dag, men vi fikk fylt diesel nå som sjøen var litt rolig.

Noen dager blir bedre med popkorn! Det ser ut til at vi kanskje er fremme i morgen, og det er veldig stas! Det blåser en del i dag, og for første gang på dette året kjørte vi på med drytec-mat, for å slippe å stå nede og lage mat.

I dag har vi hatt SOL! Det var etterlengtet etter mye gråvær!

Utenfor Isles of Scilly ble vi møtt av mange delfiner som svømte sammen med oss en god stund. Skikkelig hyggelig grensekontroll!

Sent på kvelden, eventuelt tidlig natt (01.15) kom vi inn til havnen i Falmouth. Vi endte med å legge oss utenfor selve havna, da det var såpass grunt at vi kjørte oss fast i mudderet på vei inn. Vel fortøyd sluknet vi på et blunk, før vi tidlig neste morgen ble vist inn på riktig plass inne i marinaen- på høyvann.

En koselig liten marina, deilig etter turens siste lange legg.

Den 27. mai på morgen dro vi fra Horta og Faial, med kurs mot Terceira. Etter en lang dag med seiling fikk vi lagt ut anker i bukta utenfor Angra do Heroísmo sent på kvelden. Både vi og Raymond ble kastet rundt på ankringen, da det var mye swell der. Tidlig neste morgen fikk vi oss plass inne i marinaen, hvor vi lå side om side godt fortøyd, men grunnet svell ble det mye sjekk av fortøyninger.

Terceira er kjent for sitt frodige landskap, vulkanske natur, historiske byer og levende kulturtradisjoner. Dette er øya med størst befolkning på Azorene. Vi ligger i Angra do Heroísmo, den største byen på Terceira og en viktig havn for skip mellom Europa, Afrika og Amerika, historisk sett. Byens Historiske sentrum står på UNESCOs verdensarvliste på grunn av sin godt bevarte renessanse- og barokkarkitektur.

28. juni gikk vi tur til Monte Brazil, en utdødd vulkansk halvøy sør for Angra do Heroísmo. Det er nå et naturreservat med turstier, utsiktspunkter og festningsverket São João Baptista. Der var det også en del dyr vi kunne kikke på.

Vi gikk en tur inn i «den blå kirken», Igreja da Misericórdia for å kikke. Kirken er kjent for sin blå og hvite fasade, den ble oppført på 1700-tallet og var et historisk viktig landemerke for sjøfarende. Kirken er en massiv steinkonstruksjon som det er lett å la seg imponere over.

Det bor to andepar i havna, en i hver ende. Det kan se ut til at det er de ansatte i havnen som tar vare på dem, for er man tidlig oppe står det vannskåler ute til dem, før de tas bort før det blir mye trafikk på bryggene.

Den 30. mai tok vi oss en biltur sammen med Raymond.

Vi startet dagen med en tur til Furnas do enxofre, et geotermisk område med svovelholdig gassutslipp, damp og vulkanske sprekker. Dette området viser at det fortsatt er vulkansk aktivitet under øya. Som vanlig når vi leier bil, starter vi dagen med tåke, så utsikten var heller kjip, men når vi gikk rundt merket vi i alle fall at tåka endret lukt etterhvert som vi nærmet oss områdene med utslipp.

Etter å ha luktet på tåka og gått en fin (dog litt sølete) runde skulle vi videre til Algar do Carvão, men det viste seg at det ikke åpnet før senere på dagen, så vi bestemte oss for å kjøre til Biscoitos Natural Pools. På veien dit svingte vi innom denne skulpturen, bygget for å hedre flere generasjoner med arbeidsfolk som arbeidet på Terceira i vingårder og frukthager, og menn som jobbet på sjøen, i hvalfangst og fiske.

Biscoitos Natural Pools er naturlige badebassenger dannet i svarte lavaformasjoner langs nordkysten av Terceira. Bassengene fylles med klart atlanterhavsvann og er populære for bading om sommeren. Et skikkelig kult sted, selv om vannet er litt kaldere her enn vi har vært vant til det siste halve året. Ungene er tøffe som bare det, så de hoppet uti og koste seg i vannet.

Neste stopp på dagens rute var Algar do Carvão. Dette er en vulkansk skorstein som kan besøkes innvendig. Vi gikk ned i krateret gjennom tunneler og trapper til en underjordisk innsjø omgitt av unike mineralformasjoner. Dette var et helt utrolig sted, bildene klarer ikke helt å gjengi hvor ekstremt vakkert og spesielt det var der inne.

Gruta do Natal lå ikke langt unna, og ble en fortsettelse på den vulkanske tematikken som preget dagen. Gruto do Natal er en ca 700 meter lang lavatunnel, dannet av rennende lava under et vulkanutbrudd. Tunnelen er opplyst og tilrettelagt for besøkende, de har ulike infoplakater innover i tunenlen hvor det blir forklart hvordan lavaen har rent, og hvordan og hvorfor de ulike formasjonene oppstår.

Serra do Cume Viewpoint er et av Terceiras mest kjente utsiktspunkter. Herfra ser man et karakteristisk lappeteppe av grønne beitemarker, avgrenset av steingjerder og hekker.

Som et siste stopp i dag tok vi oss en tur til Queijo Vaquinha. Queijo Vaquinha er et lokalt meieri kjent for tradisjonell ost produsert av melk fra kyr som beiter på øyas frodige enger. Produktene herfra regnes som blandt de mest kjente matspesialitetene på Terceira. Denne dagen har vist oss at kyr, det er det mange av på øya. Faktisk er det anslått at det bor mellom 100 000-110 000 kuer på øya, mot 50 000 mennesker.

Den siste maidagen ble brukt på å gå en tur i sentrum. Det er tross alt en veldig koselig og estetisk vakker by. Det er selvsagt også en bonus at kommunen maler murer og gjør det flott før nasjonaldagen til Portugal som er 10. juni.

I hjertet av byen ligger det en bypark/hage som ble anlagt på 1800-tallet. Den heter Jardim Duque da Terceira og har eksotiske planter, fontener, statuer og stier som leder opp mot Alto da Memória, en stor obelisk reist til ære for Kong Pedro IV (Kongen regjerte bare en kort periode, men sørget for å frigjøre Brasil fra Portugal).

2. juni gikk vi oss en tur sammen med Raymond. Vi startet med å gå over til halvøya Monte Brasil og fortet Fortaleza de São João do Monte Brasil, en av de største og viktigste spanske festningene som noen gang er bygget utenfor Spania. I 1983 ble den oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Vi tok oss en liten is- og kaffepause ved Baia do Fanal.

Vi fortsatte å gå og fikk oss en fin runde før vi endte opp ved monumentet til ære for Kong Pedro IV. Herfra gikk vi ned gjennom parken og endte opp ved det koselige bakeriet på torget for å spise litt lunsj.

Dagen etter tok vi oss en ny biltur sammen med Raymond. Den første bilturen var det så mye vi ikke rakk å få med oss, så vi tenkte at en dag til med bil for å cruise langs kysten ikke skadet.

Vi startet med å kjøre til Praia da Vitória,Terceiras nest største by. Denne byen ligger ved en lang sandstrand på østkysten. Byen har en beskyttet havn som har spilt en viktig rolle under transatlantisk skipsfart.

Nede fra Praia da Vitória så vi opp på et slags utsiktspunkt som vi tenkte vi skulle se hva var. Det viste seg å være Miradouro do Facho, et sted med utsikt over Praia da Vitória, marinaen og bukten. Navnet (Facho)kommer fra et historisk bålsted der varselsignaaler ble tent for å advare om skip eller fare. Det er også et religiøst monument, på toppen står statuen Imaculado Coracão de Maria (Det plettfrie Maria hjerte)

Forrige biltur prøvde vi å få til et besøk på Museu do Vinho Dos Biscoitos. Den gang var det stengt når vi kom, men denne gangen var det åpent. Og det viste seg å være en skikkelig skatt. Dette er det mest kjente vinmuseet på Terceira, og det ligger i landsbyen Biscoitos på nordkysten. Museet eies av familien Brum som har produsert vin i 5 generasjoner. Her kunne vi kikke på vulkanske vinmarker, mange ulike typer druer, utstilling av mange ulike typer gjenstander, verktøy og landbruksgjenstander som ble brukt i produksjonen og dyrkingen, samt en vinsmaking til slutt.

Det var to pensjonerte medlemmer av Brum-familien som drev dette og som forklarte og fortalte hvis vi lurte på noe. Det var herr og fru, hvorav herren kun snakket portugisisk. det stoppet han heldigvis ikke fra å formidle, og vi tolket etter beste evne. Det ble en veldig hyggelig opplevelse, det kunne nesten virke som om de også synes det, for når vi skulle dra ble vi bedt om å vente på portugisisk mens fruen forsvant. Etter noen minutter kom hun tilbake med to poser med sitroner fra hagen, en til hver båt.

På nordvestkysten kjørte vi ut til fyrtårnet Farol da Serreta. Et flott utsiktspunkt med fritt skue utover Atlanterhavet. Området er kjent for dramatiske klipper. Dette er det 4. fyrtårnet som har stått her, og det er 14 meter høyt.

Vel hjemme i havna skulle Steinar og Raymond få være med Malte og Gianna (fra seilbåten Contigo)på middag og tyrefekting som takk for at de hjelp til med et prosjekt på båten deres. Terceira er kjent for tourada àcorda – en tradisjonell tyrefekting der oksen holdes i et langt tau av flere menn. Under arrangementene beveger oksen seg gjennom gatene mens deltakerne utfordrer den. Dyret blir ikke drept, og tradisjonen regnes som en viktig del av øyas kultur. Tyrefektingen fant sted i São Mateus. Det ble fortalt at oksene holdt på i 20 minutter før de ble ført vekk, og var deretter «fredet» i ett år, hvor de kun skal spise gress og slappe av.

Morgenen 5. juni ble av det hektiske slaget. Morgenstund hadde ikke gull, men brent landstrømslader i munn. Vi fikk heldigvis fort lokalisert problemet og Steinar skrudde ut laderen i racerfart. Etter en god utlufting av båten var det meste tilbake til normalen igjen, kun en lader i minus. Planen er å starte kryssingen neste dag, så denne dagen blir brukt til forberedelser.

Som en siste lunsj på Terceira gikk vi og Raymond opp til det hyggelige bakeriet på torget igjen og bestillte oss varm lunsj. To biter inn i maten tygger jeg på noe hardt og kjenner umiddelbart at dette var dumt. Ganske riktig, jekselen min har sprukket hele veien ned til tannkjøttet. Det ble en kort lunsj, men heldigvis – det var tannlege rett i nærheten som visstnok skulle ta i mot akutte tilfeller. Ganske riktig, 3 minutters ventetid før jeg ble plassert i en stol og arbeidet kunne starte. Nytt hjørne på tanna ble støpt og jeg tuslet nedover til båten ikke lengre enn en time etter lunsjen.

Nede ved båten fikk vi vite at Trym og Leon hadde bestemt seg for å starte boyband- Blackberries and cream med Ellie som manager. Det ble forestilling på dekk hos Miss U den kvelden med publikum og inngangspenger.

For en fantastisk øygruppe Azorene er, og for et fyrverkeri Terceira viste seg å være! Hyggelige tannleger har de og.

Tidlig på morgen 23. mai tok vi turen over til Pico med ferje. Pico er naboøya til Faial, en spennende øy hvor du til og med kan gå topptur på Pico (ja, fjellet heter det samme som øya), Portugals høyeste fjelltopp! Pico er Azorenes nest største øy, kjent for sitt vulkanske landskap og unike vintradisjon.

Vel over på ny øy var første stopp bilutleiefirma. Vi leide bil for å enkelt kunne komme oss rundt- med vår egen timeplan og i vårt eget tempo.

Planen var først å besøke Gruta das Torres, europas lengste lavatunnel. Dette ble en bomtur, da et ras i starten av tunnelen gjorde at tunnelen inntil videre var stengt. Helt bom ble det allikevel ikke, det er et spesielt landskap her, og bare det å kjøre rundt er ganske så hyggelig, det er grønt og frodig, kuer som gresser (og rusler seg en tur på veien) og utallige meter med vulkanske steingjerder.

Pico er kjent for sin særegne vinproduksjon der vinrankene dyrkes i små, steinmurte felter (currais)som er bygget opp av svart lavastein. Murene beskytter plantene mot vind og salt fra havet. Dette stedstypiske kulturlandskapet ble innlemmet på UNESCOs verdensarvliste i 2004.

Fra UNESCO området dro vi videre til en vinmuseum (Museu do Pico Polo do Museu do Vinho).Museet ligger i Madalena og formidler historien om Picos vinproduksjon og viser frem tradisjonelle redskaper, vinkjellere og historiske druesorter.

Tenk det, hvis man stiller alle disse steinmurene på Pico etter hverandre, ville man hatt en steinmur som rekker to ganger rundt ekvator(!).

Vi dro videre opp og innover på øya, helt til vi kom til Lagoa do Capitão, en høytliggende innsjø omgitt av grønt landskap, beitende kuer og en flokk ender. Det var skikkelig idyllisk her oppe, og sterke kontraster til de lavere områdene på øye som hovedsakelig er preget av lavastein. Fra denne innsjøen og området rund kan man se over til São Jorge på klare dager, samt at fjellet Pico ligger i bakgrunnen på motsatt side.

Langs veien er det en rekke utsiktspunkter(Miraduoro), faktisk så mange at vi bare rekker noen få. Et av disse stedene vi stoppet var Cachorro, et kystområde med imponerende lavaformasjoner.

Vi ruslet en liten runde i Lajido de Santa Luzia, et historisk vinområde med lavamarker, steingjerder og tradisjonelle vinmarker. Her viste de frem hvordan lokalbefolkningen tilpasset jordbruket til det vulkanske landskapet.

Vi stoppet så vidt ved Miradouro São Miguel Arcanjo, hvor vi hadde utsikt til bukten i São Roque do Pico og over til São Jorge.

Miradouro da Pontinha er et sjarmerende utsiktspunkt i kystlandsbyen Pontinha. Her har man panoramautsikt over Atlanterhavet.

På vei tilbake til Ferjekaia og bilutleieren svingte vi nedom en koselig liten by som het Lajes for å spise litt.

Det ble en lang dag full av inntrykk, og vi satte oss ned for å ta noe å drikke mens vi ventet på ferjen. Det gjorde også Elise og Jakob fra Nemo, de hadde vært på topptur på Pico og var strålende fornøyde. Det ble en rolig kveld, vi rakk akkurat å lande litt etter ferjeturen før kvelden kom sigende for store og (ikke lenger så)små.

Vi ankom Faial akkurat i tide til å kunne tilbringe 17. mai på land. Øya er en av Azorenes 9 øyer, midt ute i Atlanterhavet. Havnebyen Horta, hvor vi ligger i marinaen, er en kjent havn for seilere som krysser Atlanteren, med sin fargerike kai som har flere tusen malte logoer fra ulike seilbåter som er innom havnen. Azorene er en vulkansk øygruppe, hvor Faial blir kalt «den blå øya», på grunn av alle de blå hortensiahekkene som vokser på øya. Faial er en veldig frodig og vakker øy med mange turmuligheter.

Vi tok oss en tur på Peters sammen med Elise og Jakob fra båten Nemo. Kapteinen testet ut Peters GT – stemplet godkjent!

17.mai med barnetog og korpsmusikk ble i år- for første gang, byttet ut med korpsmusikk på høytaleren, Steinar ble heiset opp i riggen for å fikse vantene, slik at disse skulle få den spenningen vi ønsket at de skulle ha. Eneste som ble litt som vi var vant til på 17. mai var at vi selvfølgelig måtte få i oss en is.

Etter både kryssing og 17. maifeiring var det godt å bruke beina litt igjen,så vi tok oss en gåtur til Monte da Guia, en liten topp med fantastisk utsikt i nærheten av Horta.

For å oppleve litt mere av øya enn bare havna og Peters Sport Cafe, leide vi oss en bil 19.mai, og tok oss en biltur rundt på øya. Turen understrekte bare hvor flott denne øya var, med fantastisk landskap og mange perler man kunne oppsøke. Vi var ikke superheldige med været, og dagen startet med ganske så tykk tåke og yr i luften – ikke optimale forhold for oss som skulle opp til Caldeira – et stort vulkankrater med frodig vegetasjon. Vi kan avsløre at utsikten ble «så der».

Men, vi lar oss ikke knekke av litt tåke og regn, så vi dro videre til Capelinhos besøkssenter, et senter som er delvis bygget under bakken for å passe inn i landskapet.

Besøkssenteret er laget i tilknytning til fyret ved Ponta dos Capelinhos som ligger på vestspissen av Faial. Her lærte vi om hvordan Capelinhos-utbruddet 1957-1958 preget øya og samfunnet, hvordan fyret ble delvis begravet, hvordan øya fikk ca 2,4 km2 større areal. Det blåste godt denne dagen, så vi fikk oss en god sandblåsing når vi skulle prøve å gå opp til høyeste punktet.

Fra vulkansk aktivitet og månelandskap dro vi videre til Reserva Florestal Natural do Parque do Capelo, en fredelig park som bød på påfugler, dåhjort, flotte oppbygde piknikplasser og flott natur. En lavagrotte fant vi jaggu også her!

Som et siste stopp på turen dro vi til Fábrica da Baleia de Porto Pim – en gammel fabrikk hvor de bearbeidet hval (primært spermhval)i tidsrommet 1942 – 1974. Hvalfangsten var en viktig, men også kontroversiell del av Azorenes historie. Her ble hele dyret utnyttet; spekket ble kokt til olje, kjøtt, bein og blod ble brukt til dyrefor og andre industriprodukter. Det er estimert at ca 2000 dyr ble bearbeidet i de ca 30 årene fabrikken var i drift.

I Horta møtte vi en gjeng på kaia, som hørte til en båt vi dro kjensel på. Sorgenfri er en av de mest kjente langturseilbåtene, en 33 fots Hero 101. Det var fire unge nordmenn som kjøpte båten og dro på jordomseiling i 1990-1994. Guttene reiste ca 60 000 nautiske mil og besøkte noen av verdens mest avsidesliggende områder. Etter turen skrev Johan J. Petersen og Peder O. Krogh boken Sorgenfri – en bok veldig mange langturseilere har et forhold til. Det viste seg at Johan og et par kompiser seilte båten hjem til Norge nå, etter at datteren hans hadde avsluttet sin seilas litt tidligere enn planlagt. En hyggelig prat og en signert bok senere ønsket vi dem god tur videre når den tid kom.

Langs kaia finnes som tidligere nevnt, tusenvis av båtlogoer, noe som er veldig artig å rusle rundt å se på. Vi har sett flere logoer fra båter vi kjenner igjen, både de vi har møtt og andre vi har hørt om. Før vi reiste videre til neste øy måtte vi finne en plass hvor vi kunne male vår logo også, pluss at Trym fikk i oppdrag av Raymond å male Ursa Majors logo, en oppgave som ble løst på godt vis, og til og med belønnet med en sjokoladeplate.

Vi fikk da satt vårt merke på Horta vi også.

På morgenen 27. april våknet vi med litt sommerfugler i magen. Vi bestemte oss for å ta et siste bad i Karibien, før vi skulle kaste loss. Det er rart å tenke på, dette blir siste bad med disse helt ekstreme badetemperaturene, litt vemodig samtidig som vi gleder oss til å komme hjemover.

Vi fikk på oss klær og vester, og fikk heist opp ankeret. På vei ut av ankringen ble vi heiet avgårde og ønsket godt tur av gjengen i katamaranen Ithaca, som skal kaste loss et par dager etter oss. I tillegg fikk vi følge et lite stykke ut av ankringsfeltet av Miss U i sin jolle, noe som var veldig hyggelig. Med tåkelurer og vinking ble vi ønsket god tur. Utenfor ankringsfeltet startet jobben med å få av ankeret, slik at vi slipper å krysse med det hengende foran. Det ble en veldig grei prosess, og etter å ha fått stroppet ankeret fast under dekk ved masta kunne kursen endelig settes.

Det føles både godt og rart å endelig være på vei, etter noen måneder i Karibien.

De første par dagene går alltid med til å finne rytmen. Ungene lander som regel godt i rytmen tidlig, og er veldig selvgående når vi er utpå over flere dager. For oss voksne tar det litt tid å finne seilmodusen, kanskje spesielt med tanke på nattevakter, og det å klare å skru av og sove når man går av vakt.

I Sint Maarten kjøpte vi med oss en del engelske bøker som ungene har gledet seg veldig til å lese. Endelig var vi på vei, og bøkene kunne hentes frem etter å ha fristet lenge. Båten til Trym er også med på turen, den heter Popcorn og seiler godt i kjølvannet vårt.

Utsikten utpå varier, selv om alt er hav rundt oss kan både farger, lys og vær gi mange ulike bilder.

På døgn 4 badet vi alle sammen – på 6000 meters dyp. Det kilte litt ekstra i magen.

Vi har fått beskjed om at en båt i Doriansgruppa trenger hjelp, de har ikke nok vann og vi har sagt at vi kan bistå. Derfor er planen at vi skal ligge å drive til i morgen, for at de skal kunne ta oss igjen og deretter få overlevert drikkevann.

1. mai tok Heartbeat 2 oss igjen, og arbeidet med å få flyttet vann over fra oss til dem kunne starte. Det ble en ganske grei løsning, vi sendte kanner over i tau og med en fender, slik at de kunne heise kannene over til seg, fylle og sende tilbake. Etter ca 100 liter vinket vi adjø, og veien videre kunne endelig gjenopptas.

Jo lenger utpå vi kommer, jo flere Portugisiske krigsskip ser vi. Dette er en manet som er stilig å se på, men veldig grei å ikke stifte nærmere bekjentskap med, da det skal gjøre veldig vondt å bli brent. Vi fikk også plukket opp en rest av et fiskegarn som det var greit å ikke få i propellen. Det er tidvis veldig lite vind, så det er hele tiden et avveiingsspørsmål om man skal starte motor eller ei. Det er langt til Faial, og det er begrenset med diesel ombord. Vi benytter anledningen og det flate havet til å fylle diesel.

Nå, etter en uke utpå merker vi at den karibiske varmen har avtatt, og shorts og t-skjorte har blitt byttet ut med bukse, genser og jakke. Selv ull har vi funnet frem fra vakuumposene. Dagen har vært litt grå, så vi håper på litt mer varme i morgen.

I dag fikk vi litt varme igjen. Den yngste i gjengen har mistet en tann, og det er mulig Neptun finner en løsning på hvordan tannfeen kan finne oss her ute. Med godt vær kunne vi også få unna klesvask, slik at den kunne tørke i sola. En litt kreativ vaskemaskin på denne båten: vanntettpose som rulles og tråkkes på gjør susen!

Vi har nå skikkelig kjent at rytmen har satt seg, og dagene går av seg selv. Vi spiser god mat, lager en og annen eplepai, nyter at nattevaktene byr på litt måneskinn og slapper av mellom slagene.

Vi begynner for alvor å se at vi nærmer oss en halvveismarkering, og det er god stemning om bord. Litt regn fikk vi på det 10. døgnet, men det får være greit etter mye solskinn. I dag så vi en annen seilbåt! Alltid gøy når man får øye på en annen båt her ute, for det kan være ganske lange perioder uten å se noen i nærmeste omkrets.

I dag er vi halvveis til Faial! Vi har hatt en aldri så liten halvveis fest – som seg hør og bør.

På kvelden ble vi plutselig fanget i et skikkelig tordenvær, som ikke var meldt på værmeldingene våre. All småelektronikk ble lagt inn i stekovnen og kapteinen sto stødig ved roret. Vi hadde en annen Fransk – Svensk seilbåt og et cargoskip i nærheten, og sammen med dem manøvrerte vi oss ut av været etter gode 5 timer med konstant lysshow/blinking rundt og over oss. Den andre seilbåten og vi fikk hjelp av cargoskipet som lå foran oss i løypa, med informasjon om retningen været tok, for det var såpass stort at det var vanskelig å se hvor det gikk hen. Enden på visa ble å kjøre motor så fort vi kunne ut i retningen cargoskipet informerte om. Vel ute kunne kapteinen endelig puste litt ut, og endelig få hvile litt.

Noen, eller alle dager er bedre med nystekte lapper. Det spiller faktisk ingen rolle om man er på land eller til havs – vi lover!

Etter mange måneder på tur er en ting helt sikkert: delfiner (og andre dyr i havet forøvrig) blir man aldri lei av! Det er stort sett besøk rundt eller under båten hver dag, og det er alltid hyggelig. Dybdemåleren hjelper også med å sladre på gjester under båten.

På et tidspunkt i dag fikk vi besøk av en stor flokk med delfiner. De var med oss ganske lenge, på alle kanter av båten. Ellers har dagen vært rolig – mannskapet ligger å slapper av når de kan, og vi begynner å glede oss skikkelig til å kjenne landjord under føttene igjen!

I dag oppdaget vi at D2 på babord side var litt slakkere enn vi ønsker, så Steinar ble heist opp for å inspisere. Det ble en litt ugrei opplevelse, med en del svell ble han kastet litt rundt der opp mellom mast og wirer. Etter en inspiseringen konkluderte vi med at ikke var svikt eller deformasjon som hadde forårsaket slakken, men litt liten spenning på D2 etter tuningen i St. Maartin. Så vi vurderer det dit henn at det var greit å seile videre med revet storseil for å minske litt av belastningen på riggen. Så – ny oppgave å løse på Faial!

Pizzasnurrer er dagens happening! Vi nærmer oss Portugisisk farevann, noe som betyr at krigsskipene møter oss på rekke og rad. Man rekker nesten ikke telle til 10 før neste kommer flytende forbi.

Whale – ohoy! Endelig fikk vi besøk av hval på litt kortere hold enn tidligere. Vi så noen pust i det fjerne – noe som i seg selv er ganske spennende. Vi satt å spiste eplepai som ungene hadde laget og kikket, hadde skikkelig hvalsafari fra cockpiten, da vannoverflaten ved siden av båten plutselig ble brutt, og en hval svømte rolig forbi. Det var skikkelig moro, og man fikk en påminnelse om hvor utrolig store disse hvalene er. Man kan kanskje føle seg litt alene her ute, men vi er definitivt ikke de eneste som cruiser rundt på blåmyra.

Vi nærmer oss nå Flores – den første øya vi møter på Azorene. Vi skal ikke gå i land på Flores, da havna er under ombygging og eneste grunn til å få lov til å legge til her er hvis man er i nød – og det kan vi absolutt ikke påberope oss. Vi nøyer oss med å se Flores fra båten – og gleder oss over å se land for første gang siden vi dro fra karibien.

Faial! Vi er fremme! På døgn 19, etter 2431 nautiske mil kan vi slenge ut ankeret i en ankringssone utenfor en smekkfull havn på Horta! Det kan endelig skåles i bobler – både for store og små, Vi har nådd Azorene, og nå kan vi endelig gå litt på land igjen.

Nå venter innsjekk og en tur på Peter Cafe Sport – en legendarisk pub for seilere, pluss at vi selvfølgelig skal male logoen vår i havnen på Horta.