Forfatter: ingeborgsand7e7291054b

Etter en fin nattseilas til Gustavia kom vi frem på morgenkvisten 22. mars. På veien hadde vi endelig fått en tunfisk på kroken, så det ble lovet sushimiddag.

Etter en liten hvil og en bursdagsvideosamtale til tante Astrid, dro vi inn til land for å utforske litt. På vei til butikken møtte vi en liten kar som også var ute og gikk i sola.

Bukta vi lå i var folksom. Vi lå rett utenfor et designert dykkeområde, så vi lå rolig i bakkant av hele ankringsbukten. Utenfor ligger det utrolig mange superyachts, så det er tydelig at øya tiltrekker seg litt luksusbåter også.

Saint Barthélemy, som oftest kalt St. Barths, er en liten karibisk øy som i dag tilhører Frankrike. Øya er kjent for hvite sandstrender, en blanding av karibisk og fransk kultur og luksusturisme. Øya tilhørte faktisk Sverige i nesten 100 år, fra 1784. Hovedstaden Gustavia fikk navnet sitt etter kong Gustav III. Den dag i dag kan man se skilter med svenske gatenavn flere steder på øya.

Stoppet vårt på St. Barths var av den korte sorten, men vi rakk å handle inn litt mat og bade, vi så mange skilpadder både i vann og på land, samt at vi fikk tatt oss en is på land sammen med gjengen i Ursa Major.

Nå går turen videre noen nautiske mil, til den delte øya Sint Marteen/Saint Martin. Her skal vi gjøre båten klar for havkryssing, pluss at vi skal heie Mara inn i mål (Norsk soloseiler som har seilt alene fra Marokko til Sint Marteen for å kvalifisere seg til Golden Globe Race/GGR)!

Vi startet turen til Jolly harbour på morgenkvisten, og for en fin seilas det skulle vise seg å bli! Med en tidlig start, og med litt sørlig drag på vinden lå det an til å bli super seilas. Og det skuffet ikke, med vinden på 15-20 knop og vinkel 100TWA, hadde vi kostet nordover med nesten 7 knop i snitt når ankeret ble satt i ankringen utenfor Jolly Harbour.

Jolly Harbour er en stor, og godt beskyttet ankringsbukt utenfor en stor havn. På land er det rolig feriestemning, med restauranter og småbutikker, og ikke minst: strender, og skal vi høre på jungeltelegrafen, så er det en strand for hver dag i året. Vi har hatt late (og mange) dager liggende for anker, og ikke minst har vi brukt de fleste ettermiddagene på strendene i nærheten (klart man må jakte på de fineste solnedgangene – og The Green Flash!).

Vi fikk til et lunsjmøte med Harvey – den hyggelige amerikaneren vi møtte på Mindelo. Det ble et gledelig gjensyn, med meksikansk mat, utveksling av seil- og røverhistorier og generelt god stemning!

Vi bestemte oss for å ta en rusletur på land, da vi ikke fikk leid oss bil slik som tenkt. Planen var å se litt mer av øya enn kun Jolly Harbour, men planer er til for å endres. Vi tok oss en gåtur, som var deilig men varmt.

Planen var egentlig å ta seg en biltur fra Jolly Harbour til English harbour for å sjekke ut omgivelsene andre stedet enn inne i Jolly Harbour. I mangel på bil valgte vi derfor å ta opp ankeret og seile den lille biten ned til English Harbour. Det ble en ganske intens tur med godt med både vind og bølger.

Vel ankret opp, tok vi jolla inn for å rusle veien bort til Nelson’s Dockyard/havnen.

English Harbour på Antigua er en historisk naturhavn som spilte en viktig rolle for den britiske marinen på 1700-tallet. Området er mest kjent for Nelson’s Dockyard, et restaurert marineverft oppkalt etter admiral Horatio Nelson, som tjenestegjorde her på 1780-tallet. I dag er havnen et populært sentrum for seiling, marina-liv og regattaer, omgitt av restauranter, barer og historiske bygninger, med utsiktspunktet Shirley Heights like ovenfor havnen. Vi tok bena fatt og gikk for å finne utsiktspunktet, men endte med å gå lengre enn langt i varmen, uten å finne utsiktspunktet. En gylden anledning for å sette både tålmodighet, vennskap og blodsukker på prøve.

Hele området er i dag UNESCO verdensarv og et sentrum for seiling, blant annet regattaer som Antigua Sailing Week.

Den 19. Mars tok vi turen over fra Antigua til Barbuda, med kurs mot Princess Diana Beach.

På vei ut fra Antigua møtte vi en skikkelig squall, som gjorde at vi fikk en broach, som igjen krevde at vi fikk tømt storseilet for vann etterpå. Turen over var ikke så veldig lang, men på den turen tror jeg vi hadde squalls 70% av tiden.

Belønningen etter en våt og vindfull tur var den flotteste sandstranden vi har sett før og krystallklart vann. Sammen med gjengen i Ursa Major koset vi oss på stranden hele dagen.

Etter en natt utenfor Princess Diana Beach dro vi videre til en ankring utenfor Codrington, hvor vi skal sjekke ut fra Antigua og Barbuda. Codringtong er den eneste egentlige byen på Barbuda, men etter orkanen Irma i 2017 ble veldig mye ødelagt, og gjenoppbyggingen er ikke helt i mål, noe som gir stedet et litt slitt og nedlagt uttrykk.

Vi lå ankret opp utenfor en lagune, og vi hadde egentlig bare en stripe med sand foran oss.

Nå venter en nattseilas fra Codrington til Saint-Barthélemy (St. Barts)

Etter noen rolige dager på Terre-de-Haut, dro vi videre det lille stykket over til Guadeloupe. Ankeret ble senket utenfor Plage de Malendure, og plasserte oss mellom fastland og Pigeon Island. Pigeon Island er to små ubebodde øyer på vestsiden av Guadeloupe, kjent for å være et flott snorklested med masse farger og liv, grunt nok til å kunne se masse uten å måtte dykke mange meter ned.

Pigeon Island er en del av det marine verneområdet Jacques Cousteau Underwater Reserve.

Her ligger vi i nærheten av flere båter vi har møtt mange ganger på turen så langt, Miss U, Tide og Ursa Major. Det har blitt mye lek og moro, og flere sun-downers på Plage de Malendure med de andre båtene.

Vi tok oss en tur til Guadeloupe Zoo, en artig opplevelse hvor vi så mange flotte dyr, ekstra artig var det med ringhalelemurene, som var så nysgjerrige og nærgåene at kapteinen hadde skjerf en periode, og remmene på sekken til Alma fungerte som kjærlighet på pinne i en periode. Det som var litt ekstra artig med parken var at den var plassert inne i regnskogen, med hengebroer oppe i trærne. Det ble en artig dag for store og små!

Vi hørte rykter om at flere rapporterte om delfin rundt båten på neste stopp, Deshaies. Vi gledet oss stort til det, og overraskelsen var derfor stor når vi, den morgen vi skulle dra videre, plutselig så to enslige og rolige delfiner som gled mellom båtene på ankringen. Kapteinen og matrosene kom seg uti vannet på 0,4 sekunder og fikk svømme med ekte ville delfiner. Dette ble en skikkelig kul opplevelse, både for oss og gjengen i Tide, som også rakk å slenge seg i vannet.

Med den avslutningen på ankringen dro vi videre til Deshaies, hvor vi skal ligge et døgn eller to, sjekke ut, for så å reise videre til neste øy.

Vi ankom Deshaies, en liten sjarmerende landsby på nordvestkysten av Guadeloupe. Dette stoppet var primært for å å sjekke ut, så mye utforsking på land ble det ikke. Vi rakk å hilse skikkelig på den hyggelige gjengen i Noordenwind, far og to sønner fra Tyskland som vi krysset Atlanteren med samtidig, og som vi har hatt kontakt med over Whatsapp.

Nå går turen videre til Antigua og Barbuda, og vi hører rykter om klart vann og mulighet for å bade.

Turen fra Saint-Pierre endte med Roseau som første stopp på Dominica. Når vi nærmet oss Roseau oppdaget vi noe lysende grønt som hang bak oss. Det viste seg at vi hadde med oss en klyse med ødelagt garn.

Enden på visa ble at vi la båten bi, før kapteinen hoppet i vannet og fikk løsnet garnet. Når alle var tilbake i båten, og vi var klare for å finne et sted å stoppe, gled vi rolig inn mot moringsfeltet. Eieren av moringene kom oss i møte for å vise oss hvilken moring vi kunne benytte oss av. Eieren viste seg å være en hyggelig mann som fortalte oss at han var å anse som buktas vaktmester som ordnet det meste. Dette demonstrerte han umiddelbart ved å redde to båter som dregget rett forbi oss, i tillegg var han så grei å ta med seg garnet vi hadde tatt med oss. Etter å ha sjekket inn på øya og slappet av i et par dager, dro vi videre til Mero Beach.

Mero Beach var en skikkelig herlig perle. Det var klart vann, fin strand og rolig stemning.

Det var laget et kunstig rev et stykke utenfor stranden som vi snorklet bort for å utforske. Det var rikelig med fisk og vi så mange ulike typer, deriblant lionfish.

Siste stopp for oss på Dominica var Portsmouth. Vi valgte å booke en guidet tour på Indian river, for å se elva, samt en liten svipp bortom Calypso`s hytte (de som har sett Pirates of the Caribbean vet hva dette er).

1. mars var vi nok en gang klare for eventyr og input, så vi tok en guidet tur på øya. Vi startet med en tur til Syndicate falls, et flott fossefall inne i den frodige regnskogen i Morne Diablotin nasjonalpark, nord på Dominica. Her badet ungene i det friske og kalde vannet, og fikk seg en skikkelig massasje når vannet traff skuldrene.

Videre tok guiden oss med til Pointe Baptiste Chocolate Factory, et lite familieeid sjokoladeverksted på nordøstkysten av Dominica. Her produseres sjokoladen i små batcher – fra kakaobønne til ferdig plate – ofte med kakao dyrket rett i nærheten i den vulkanske jorden som skal gi en helt egen smak. Vi fikk se hele prosessen fra fermentering og tørking av bønner til ferdig sjokolade, og smake på de ulike variantene med lokale ingredienser som ingefær, kaffe, sitrongress og krydder. God sjokolade, og jaggu ble det plass til et par plater i båten og.

Red Rocks var neste stopp på ruta, et av de mest spesielle landskapene på Dominica, som ligger langs nordkysten nær Calibishie. I stedet for frodig regnskog møtte vi her et rått og nesten uvirkelig kystområde av dype røde og rustfargede steinformasjoner, skapt av gammel vulkansk aktivitet. Fargen kommer fra jernrikt lava som over tid har oksidert – litt som rust – og gir området et nesten “mars-aktig” preg. Vi tuslet rundt på klippene, det var laget trappelignende spor i terrenget, og det var til og med en hule vi kunne gå inn i.

Siste stopp på turen var Sea Cliff Distillery, et lite gin-destilleri som ligger på en klippekant på nordøstkysten av Dominica, like utenfor Calibishie. Destilleriet er omgitt av tropisk hage, havutsikt og vill natur. Dette er ikke et tradisjonelt destilleri, men et lite, familieeid sted hvor bærekraft, natur og håndverk går hånd i hånd.

Her lages small-batch gin med lokale ingredienser som kakao, muskat, sitrongress og rosa grapefrukt, dyrket i hagen rundt eiendommen. Vi fikk en omvisning i hagen, og vi fikk se, lukte og smake på plantene som faktisk ender opp i glasset. Den yngste matrosen ble ekstra fascinert av sitrongress og de ulike typene bay-leaf, og tok villig i mot blader som vi alle fikk lukte på hele veien tilbake til båten.

Tilbake i Portsmouth rakk vi en liten avslapningssession i båten før vi skulle på Beach BBQ inne på P.A.Y.S. Det ble en hyggelig kveld, god grillmat, masse hyggelige båtfolk og god stemning.

Dominica har vært herlig, og med mange nye inntrykk og opplevelser i bagasjen setter vi kursen mot Îles des Saintes.

Vi kom til Sainte-Anne den 6. februar, og fant oss en plass i (den store) ankringsbukta. Det var utrolig mange båter her, så vi fant oss en plass hvor vi hadde litt plass rundt oss, samtidig som vi lå ganske midt i klynga.

I ca en uke lå vi rolig og nøt dagene, omgivelsene og godt selskap (det ble et gledelig gjensyn med gjengen i Explore, hvor vi fikk vært med og feiret bursdagene til begge de to kvinnene ombord). Vi fikk vært på en lekepark i vannet med oppblåste hinder, trampoliner og sklier, som var moro for store og små (her glemte vi helt å ta bilde, men å slenge seg fra spribommen er jo ikke feil det heller – og det tok vi bilde av).

Det å ligge i denne bukta var praktisk også. Le Marin er kjent for å ha rikelig utvalg av båtutstyr og deler, så naturlig nok hadde vi (som alltid) noe å lete etter og kjøpe inn for å utbedre et prosjekt i båten. På vei inn til Le Marin kjører man jolla si gjennom en kanal med mangrovetrær på begge sider. En artig opplevelse.

12. februar, etter en rolig periode i Saint Anne, dro vi videre til Les Trois-Ilets. Her ankret vi opp utenfor en fin strand, med en kort jolletur inn til land.

Selve «sentrum» viste seg å være en sjarmerende liten plass, med smale gater, små kafeer, butikker og en rolig sommer-og-sol-vibe. Fra ankringen ser vi over til Fort-de-France, som er neste stopp på planen.

Fort-de-France – for en fest!

Vi flyttet båten over til Fort-de-France dagen før det store karnevalet skulle starte. Når ankeret satt i bunnen tok vi oss en tur på land, og det var tydelig at noe veldig viktig nærmet seg. Det bankes og sages, boder blir satt opp i høyt tempo langs gatene, og lys og lydanlegg settes opp.

Karnevalet i Fort-de-France er en intens og fargerik feiring som kulminerer i de fire “jours gras” (de fete dagene) i februar, hvor hele byen fylles av musikk, dans og sterke tradisjoner. Det hele startet på søndag 15. februar, “Dimanche Gras”, med en eksplosjon av farger og presentasjonen av Vaval – karnevalets konge (ofte en satirisk figur som speiler årets hendelser). Mandag, “Lundi Gras”, tar en mer humoristisk vending med de burleske bryllupene, der kjønnsroller snus på hodet og gatene fylles av lek og latter. Tirsdag, “Mardi Gras”, er selve høydepunktet, hvor rødkledde “djevler” og pulserende trommer setter tempoet for store folketog og en nærmest kaotisk feststemning. Til slutt kommer askeonsdag, “Mercredi des Cendres”, hvor alt roes ned i svart og hvitt – en symbolsk begravelse av Vaval markerer slutten på karnevalet og overgangen til fastetiden.

Samlet sett er karnevalet i Fort-de-France en kraftfull blanding av historie, identitet og livsglede, der hver dag har sin egen rytme, farge og betydning. Vi prøvde etter beste evne (begrenset utkledningsutstyr i båten) å kle oss i temafargene de ulike dagene.

Vi hadde en snau uke med karneval og hyggelig samvær med gjengen i Explore, og det er litt rart å si på gjensyn, når vi 20. februar dro videre til Saint-Pierre.

Nå skilles våre veier, etter mange måneder som buddy-båter, selv om det har vært flere perioder hvor vi ikke har sett hverandre. Vi ønsker Explore god tur videre, da deres plan er å ta et år til i båten, og utforske Stillehavet, Japan og etterhvert Nordvestpassasjen. Vi heier på dem, og gleder oss til å møtes igjen i Tønsbergskjærgården i 2027.

Etter mye vinking satte vi kursen mot neste stopp: Saint-Pierre.

Den lille byen Saint-Pierre ligger ved foten av den mektige vulkanen Mount Pelée, og var en gang kjent som “Karibiens Paris”. Byen ble nærmest utslettet under vulkanens utbrudd i 1902, da en glovarm askesky feide gjennom gatene på få minutter. I dag er Saint-Pierre både stille og stemningsfull, men også ganske dramatisk hvis man tar innover seg hva som skjedde i 1902.

Når du vandrer gjennom byen, kan du følge den såkalte blå linjen – en enkel, men effektfull markering som guider deg gjennom de viktigste historiske stedene. Ved å følge den blå linjen går man forbi ruiner av gamle bygninger, som tidligere teater, fengsel og handelsgater, og gir en slags guidet tidsreise gjennom det som en gang var en travel by. Midt blant moderne hus og små kafeer dukker det opp steinvegger, buer og rester av trapper – alt som står igjen etter katastrofen, bevart som en del av bybildet.

21. februar ble en dag med mye spasering. Etter en tur langs den blå linjen tok vi oss en tur til Depaz Distillery, et romdestilleri ved foten av Mount Pelée. Destilleriet ble gjenoppbygget i 1917 av Victor Depaz, den eneste i familien som overlevde vulkanutbruddet i 1902. I dag er det et av de mest kjente romdestilleriene på Martinique, kjent for sin rhum agricole som er laget direkte av fersk sukkerrørsaft fra sukkerrør dyrket i den mineralrike, vulkanske jorden rundt destilleriet.

Vi tuslet rundt gjennom produksjonslokalene, mellom gamle maskiner og annet produksjonsutstyr. Det var gøy å følge hele prosessen, fra høsting, bearbeiding og helt til ferdig produkt. Vi koset oss i de vakre omgivelser utenfor, nesten parklignende uterom som også var tilknyttet eierboligen som lå et (veldig) drøyt steinkast unna destilleriet.

Etter et par fine dager her i Saint-Pierre er vi klare for neste øy: Dominica!

Etter et kort møte og noen hyggelige timer med gjengen i Explore, sjekket vi ut og gav oss i vei med en nattseilas fra Tyrell Bay på Carriacou til Saint Lucia. På turen fikk vi vår første Barrakuda på kroken, en stilig fisk, rikelig utstyrt med både apetitt og tenner. For å unngå å spise fisk med ciguatera, slapp vi den ut igjen.

Etter en natt med litt ekstra vær og vind, gled vi inn til Soufrière i de tidlige morgentimer. I bukten her er det såpass dypt og ikke egnet for ankring, så bøye er det eneste alternativet. Selv om det var mørkt, og så tidlig at vi trodde alle lå og sov, ble vi tatt i mt av en hyggelig boatboy, som hjalp oss med å finne en plass å ligge frem til en bøye ble ledig. Vel fortøyd til ei bøye fikk vi oss noen timer med søvn før kapteinen tok seg inn til land for å sjekke inn på Saint Lucia.

Den 31. januar fikk vi kontakt med han som hadde hjulpet oss inn på bøya, for det viste seg at han også kjørte taxi på øya. Han kjørte oss opp til St. Lucia Sulphur Springs, et geotermisk område som ligger sørvest på Saint Lucia. Dette området er kjent som verdens eneste «drive-in vulkan», hvor man kan se kokende gjørmehull, dampende svovelkilder og varme bassenger som er dannet av vulkansk aktivitet. Etter en runde med guide som fortalte oss om den vulkanske aktiviteten på øya, gikk vi ned til «spa-avdelingen», et mudderbad som skulle ha terapeutiske og foryngende egenskaper. Her kunne vi smøre oss inn i gjørme og bade, og formodentlig føle oss (og se) 10 år yngre. Flaks for oss stemte det ikke helt, så barna så fortsatt 10 og 12 år ut etter behandlingen, men deilig var det.

På vei ned fra Sulphur Springs gikk vi innom en botanisk hage, Diamond Falls Botanical Gardens. Dette er den eldste botaniske hagen på Saint Lucia, og innerst i parken finner man Diamond Falls, en foss som endrer farge ut i fra hvilke mineraler som skilles ut fra grunnen rundt det vulkanske området akkurat den dagen. En skikkelig flott park, hvor den planteglade lett kan la seg begeistre!

Sufrière var en hyggelig plass, men svovellukta kunne til tider bli litt intens. Det er artig å kunne si at man har ligget med seilbåten inni en gammel vulkan (selve byen lå i midten av krateret, og den veggen av vulkanen som skulle stått ut mot havet hadde rast ut, og dermed gitt mulighet for å seile helt inn til byen).

1. februar dro vi videre til Anse Cochon, en liten bukt med 3-4 bøyer man kunne benytte seg av. Her var det helt nydelig å både bade og snorkle, klart vann og rikelig med liv under kjølen. Når vi snorklet inne ved land fant vi en liten hule som nesten fylte seg helt opp med vann, noe som gjorde at bølgene sørget for en skikkelig sprut ut av hula hver gang bølgene slo inn mot åpningen. Vi koste oss i denne lille bukta, og ble her et par dager lengre enn vi først hadde tenkt.

Vi satte kursen mot Rodney Bay 5. februar, vårt siste stopp på Saint Lucia før neste øy: Martinique.

Vi tok oss en liten tur på land, og her var det jo faktisk kjøpesenter som minnet om kjøpesentrene hjemme i Europa. Vi tok også en tur over til Pigeon Island, et historisk og naturskjønt området nord på Saint Lucia. Tidligere var dette en egen øy, men i dag er den knyttet til fastlandet med en smal landstripe. Øya er full av militære ruiner fra britisk kolonitid, små museer og det er satt opp informasjonsplakater langs turstien man går på. I tillegg er det fine strender og et par «topper» med flott utsikt.

Neste stopp blir Martinique, og forventningene er tilstede; fransk øy = franske bakerier! Baguette here we come!

Îles des Saintes er en liten øygruppe sør for Guadeloupe, og føles som et roligere hjørne av Karibia. Bestående av flere små vulkanske øyer – hvor bare Terre-de-Haut og Terre-de-Bas er bebodd – er dette et sted der tempoet lar seg senke. Den lille landsbyen på Terre-de-Haut byr på fargerike hus, butikker, kafeer og en avslappet stemning.

Vi ankom Terre-de-Haut og ankret opp i Tete Rouge. Vi forsøkte først å finne en moringskule i Anse du Bourg, men der var det smekkfullt. Ankringen viste seg å være av den mer rullete sorten, og vi lå bare her i en natt før vi flyttet oss et lite stykke, bort til ankringen Anse à Cointe. Her hadde vi et par dager med klart vann, snorkling og rusletur på land.

Pulsen er senket, vi har fått badet og slappet av. Nå venter Guadeloupe på at vi skal løfte ankeret og komme på besøk.

Etter å ha sjekket ut på Union Island satte vi kursen mot Grenada igjen, for litt etterlengtet pleie under vannlinjen. Det viser seg at en tur over Atlanteren sliter av mer bunnstoff enn vi var forberedt på. Vi satte kursen mot Prickly Bay, en godt beskyttet ankringsplass som for mange fungerer som en trygg plass å gjemme seg i orkansesongen. Tanken var å ligge her ca en uke før vi skal heises ut av vannet 22. januar i Clarks Court Marina, og bruke dette som base for å oppleve litt mer av det Grenada har å tilby, nå som vi ikke har noe vi skal rekke utover å heise båten.

Vi startet oppholdet med en innsjekkingsrutine som var alt annet enn lett. Steinar måtte inn å lete etter folk på innsjekkskontorene 3 ganger før han møtte noen som kunne stemple oss inn. Vel stemplet inn var neste gjøremål å kjøpe inn bunnstoff til båten. Det viser seg i etterpåklokskapens lys at dette burde vi nok ha kjøpt inn før vi ankom Karibia, for her kostet det jo en liten krig for de 5 spannene vi måtte ha. Men, med bunnstoff (dog i litt blekere blå enn vi tenkte) og verktøy for den kommende sjauen i rute, kunne vi senke skuldrene og slappe av litt.

Vi snublet ved en tilfeldighet innom et artig lite mikrobryggeri som het West Indies Beer Company. Her spiste vi frokost, samt at kapteinen fikk prøvd ut flere av øltypene stedet hadde å tilby. Skikkelig hyggelig plass, som kapteinen helst skulle vært innom flere ganger.

Den 18. januar hadde vi avtalt med gjengen i Explore å møtes i St. George`s, hovedstaden på Grenada. Her skulle vi dra på landskamp i fotball, Grenada skulle møte Jamaica på hjemmebane. Vi var uhørt tidlig ute, og bestemte oss for å tusle innom House of Chocolate, et minimuseum kombinert med kafé, hvor vi fikk en gjennomgang av sjokoladens historie på Grenada. Et fint og informativt innslag som gjorde ventetiden før fotballkamp til en kort seanse.

Vi møtte de andre for en matbit før kampen, og det var veldig stas. Det hadde nå blitt en stund siden sist vi så hverandre, og det var hyggelig for store og små. Fotballkampen var en artig opplevelse. Vi satt som tente lys alle 8 og fulgte med, selv om ingen av oss er noen utpregede fotballentusiaster. Men man blir jo preget av stemningen rundt, ekstra artig var det med en supersupporter foran oss, som hadde en vennligsinnet duell med en supersupporter fra Jamaica noen rader bak oss. Kampen endte med tap på hjemmebane, men stemningen var allikevel hyggelig og folk virker vennlige uansett, slik vi i all hovedsak har opplevd folkene her i Karibia til nå.

Dagen derpå tenkte vi at det var greit å dobbeltsjekke heisingen 22. januar med marinaen, og slo på tråden for å høre at alt var i orden. Det viste seg å være en klok avgjørelse, for de hadde glemt å skrive oss inn i boka, og 22. januar hadde de plutselig ikke tid til å heise oss opp. Hell i uhell klarte de å ordne det slik at vi kunne heises 21. i stedet, så vi bestemte oss for å seile den lille turen inn til Whisper Cove, et moringsfelt like utenfor marinaen. Her lå vi i et par netter før vi 21. på morningen ble heist ut av vannet og plassert på «stylter» på land.

Vi har valgt å bo i båten, selv om den sto på land. Det var jo en spennende opplevelse, å klatre opp en lang stige og sove høyt over bakken, og attpåtil i senger som ikke gynger. Dagene på land ble brukt effektivt, båten ble vasket, polert, pusset og påført bunnstoff.

Nabobåten, en katamaran fra Texas, hadde også barn ombord, og ungene fikk øvd seg på engelsk hele dagen, da de hadde jevnaldrende barn, både jente og gutt.

Den 25. januar var båten ferdig både over og under vannlinjen, så vi unnet oss en guidet tur på øya, med blant annet tur til nasjonalparken Grand Etang og bading i fossefallet Mt Caramell.

Splashday! 26. januar var endelig dagen der, vann under kjølen igjen!

Som siste kronen på verket fikk vi påført dekaler på båten. Planen var å gjøre det før avreise i juni, men tiden strakk ikke helt til. Vi fikk hjelp av en skikkelig hyggelig kar som nabobåtene hadde brukt til sine dekaler, så etter tips fra dem forhørte vi oss om mulighetene for at han kunne lage dekaler av logoen vår, noe han absolutt kunne, og på kort varsel. To dager fra forespørselen var sendt til påførte dekaler.

Nå er vi rustet for nye nautiske mil, nå er det nordover som gjelder.

Romjul og nyttår – Saint Vincent

Vi forlot Bequia i romjulen og seilte det korte stykket nordover til Saint Vincent, hovedøya i staten Saint Vincent og Grenadinene. Her ankret vi opp utenfor Young Island, en liten privat øy like sør for hovedstaden Kingstown. Området er lunt, grønt og frodig.

Rolige dager og små eventyr

Dagene har stort sett gått med til bading, snorkling og avslapping. Etter julefeiringen var det godt å lande litt. Samtidig har vi hatt noen små utflukter utenfor båten.

En av dagene tok vi turen inn til Kingstown, hovedstaden på Saint Vincent. Her prøvde vi for første gang lokal bus – en opplevelse i seg selv. Hele 19 mennesker ble presset inn i en Toyota Hiace med noen seterader, og stemningen var både høylytt og god. En artig kontrast til norsk kollektivtransport.

I Kingstown fikk vi handlet litt mat for de neste dagene, ruslet rundt i byen og til og med postet et par brev – ikke hver dag man sender post fra Karibia.

Vi tok også turen til Fort Duvernette, et lite historisk fort som ligger på en bratt, bitteliten øy rett utenfor Young Island. Fortet ble bygget av britene på 1800-tallet for å beskytte innseilingen til Kingstown. Turen opp går via lange murtrapper hugget inn i fjellet, og det er bratt – men absolutt verdt det. Utsikten fra toppen gir panoramablikk over Kingstown, Young Island og havet rundt.

På denne turen hadde vi med oss en annen familie fra Bergen som vi møtte på Bequia, samt selskap av Ursa Major. En skikkelig fin dag, hvor både små og store koste seg.

Nyttår i tropene

Nyttårsaften feiret vi på restaurant sammen med familiene i båtene Ursa Major og Vue Mer. En rolig og hyggelig kveld med god mat og fine samtaler. Da klokken gikk mot sen kveld, returnerte vi til båtene og så fyrverkeriet lyse opp himmelen fra ankringsplassen. En stille, varm og annerledes overgang til et nytt år.

Avskjeder og ettertanke

Det er med litt blandede følelser vi har gått inn i det nye året. Vi er utrolig glade og takknemlige for alt vi har fått oppleve så langt – og ikke minst for det lange og fine besøket vi har hatt om bord. Først Onklav og Tane, og deretter Henrik, Lene, Anne-Sofie og Herman. Samtidig gjør det vondt å ta farvel. 1. januar ble en dag med mye følelser, og vi visste alle at det kom til å bli litt tungt.

Å si hade er aldri enkelt, men vi vet også at det etter hvert vil falle seg naturlig å finne tilbake til hverdagen om bord – oss fire, rutinene våre og livet slik vi har valgt å leve det på denne turen.

Små utfordringer må med

På vei inn til Saint Vincent fikk vi også en påminnelse om at langturseilas sjelden er helt problemfri: skjøtefestet på genoaen røk.

Seilet ble levert til seilmaker i romjulen, men det viste seg at reparasjon ikke lot seg gjøre der på grunn av manglende fungerende symaskin og transport til alternativ seilmaker. Dermed hentet vi seilet igjen på nyåret.

Grenadinene – øyhopping i postkortlandskap

Vi startet med en kort retur til Bequia 4. januar for å få reparert genoaen. Stemningen i Port Elizabeth var akkurat like avslappet og behagelig som sist vi var her. Litt færre skandinaviske båter denne gangen, men fortsatt liv i bukta og mange kjente fjes.
Seilet ble levert til seilmaker – og for en effektiv kar! Allerede dagen etter kunne vi hente et nysydd og helt tipp-topp seil. Akkurat sånn service man blir ekstra glad for når man lever båt-livet.

Vi lå ankret ikke langt fra SV Eden, og ungene svømte mellom båtene og lekte i vannet. En dag på stranden bød på hyggelig gjensyn med Miss U, Tide og Ursa Major, og det ble en skikkelig fin stranddag med lek, bading og skravling. Bequia har en helt egen vibe – laidback, vennlig og levende – og det er lett å forstå hvorfor mange blir værende her lenge.

Etter noen rolige dager på Bequia gikk turen videre sørover i Grenadinene. Øyene mellom Saint Vincent og Grenada består av en perlerad med små og større øyer, hver med sin egen karakter – og tempoet skrus merkbart ned jo lenger sørover man kommer.

8. januar satte vi kursen mot Canouan, også kjent som “Turtle Island”. Her lå vi for anker, og allerede første dagen så vi masse skilpadder – både på land og i vannet. De lokale var vennlige, stemningen rolig og nede på jorda.

Øya bærer preg av å ha vært hardt rammet av orkanen Beryl. En engelskmann hadde alene finansiert over 300 nye tak etter uværet – et imponerende stykke arbeid som vitner om både pågangsmot og fellesskap.

Avreisedagen fikk vi en litt brå start. Litt over fire på morgenen ble vi vekket av lensepumpa. Det viste seg at kjølsvinet – under dørkplater og motor – var fullt av vann. Heldigvis gikk feilsøkingen effektivt, og synderen var “bare” en røket slangeklemme. En enkel fiks, litt tørkearbeid, og noen ekstra kaffekopper senere var vi klare til å seile videre. Veldig godt når slike ting lar seg løse raskt.

Vi reiste til Tobago Keys 10. januar. Tobago Keys svarte til forventningene – og vel så det. Dette er et marint reservat bestående av små ubebodde øyer omgitt av grunt, krystallklart vann og korallrev. Her svømte skilpadder rolig rundt båten, og snorklingen var helt fantastisk.
Postkort-Karibia, rett og slett. Turkist vann, hvite sandstrender og et rikt dyreliv. Ungene var i sitt ess, og vi kunne blitt her mye lenger.

På vei videre mot Union Island, hvor vi skal sjekke ut av Saint Vincent og Grenadinene, tok vi et kort stopp utenfor Palm Island. Her ble det lunsjpause, og ungene og kapteinen svømte i land.

Øya var under oppbygging etter orkanen, så bevegelsesfriheten begrenset seg til stranden – men det holdt i massevis for et lite avbrekk.

12. januar kom vi til Union Island, hvor vi lå på moring og sjekket ut av Saint Vincent og Grenadinene. Også her er sporene etter orkanen tydelige. Øya er fortsatt i gjenoppbyggingsfasen, men folkene vi møtte var imøtekommende og positive.

Vi ble ikke lenge, men lenge nok til å strekke litt på beina og ta inn inntrykkene. Det føltes godt å få med seg alle disse øyene vi tidligere hadde hoppet over for å rekke julefeiringen på Bequia – uten tidspress denne gangen.

Nå går ferden videre tilbake til Grenada, hvor båten skal på land i Clarks Court Marina for etterlengtet bunnstoff. Før det planlegger vi noen dager i Prickly Bay for handling av båtutstyr og praktiske forberedelser.

Øyhopping i Grenadinene har gitt oss akkurat det vi håpet på: ro, naturopplevelser, små eventyr – og følelsen av virkelig å være midt i Karibia

Nytt år, nye planer – og fortsatt mange nautiske mil igjen.

Etter noen nydelige dager ved Sandy Island satte vi kursen videre mot Bequia, en liten øy i øygruppen Saint Vincent and the Grenadines. Bequia er kjent for sin rolige atmosfære, sterke seilerkultur og som et populært samlingspunkt for langtur-seilere i Karibia – spesielt rundt jul.

Seilasen fra Sandy Island gikk fint, men ble litt røff på slutten. Heldigvis hadde Lene fått sjøsykplaster av Iselin i Miss U, noe som fungerte overraskende bra det meste av veien. Alltid godt å ha gode naboer med erfaring – og riktig utstyr.

Julestemning på anker

Vi ligger nå på ankringsfeltet i Port Elizabeth,  den største byen her på Bequia. Tempoet her er avslappet, og Karibiens sjarm slår virkelig inn. Dagene går mye i bading og snorkling, og vi har slått oss til ro på samme plass noen dager. Vi ligger ankret opp ved siden av Explore, og etter hvert kom også Miss U og la seg bak oss. Dermed ligger det nå et lite norsk båt-triangel i bukta og venter på julaften.

Det ligger rundt 200 båter for anker her, og deriblant mange skandinaver som er samlet for å feire jul. Det gir en helt egen stemning i bukta – rolig, forventningsfull og vennlig. Noe av det som gjør Karibia så hyggelig er at man hilser på hverandre i jolla, småprater på stranden og deler erfaringer og historier.

På tur rundt øya

En av dagene leide vi taxi for å bli bedre kjent med øya. Det viste seg å bli en skikkelig fin opplevelse. Bare selve taxituren var et eventyr for ungene, som hjemme i Norge er vant til strenge regler rundt bilbelter – her satt de på planet av en pickup, spesialbygget med benker og tak, mens vi suste opp og ned bratte bakker og gjennom krappe svinger.

Guiden vår var både flink og engasjert, og fortalte om livet på øya, kulturen, landskapet og historien. Vi lærte blant annet om Bequias lange tradisjon for båtbygging og den kontroversielle, men fortsatt eksisterende, småskala hvalfangsten som foregår her. En ryddig, informativ og veldig hyggelig fyr som ga oss et godt innblikk i øylivet.

En annerledes julaften

Julaften ble litt annerledes enn vanlig – på alle måter. Dagen startet med bursdagsfeiring av kapteinen, som kunne feire hele 40 runder rundt sola på selveste julaften. Etter bursdagsgaver, julegrøt og åpning av julegaver, dro vi inn til stranden.

Der møttes mange av de skandinaviske seilerne, særlig barnefamilier, for å arrangere ulike «17. mai-leker». Det ble en formiddag fylt med latter, lek, bading og hyggelige møter. Senere på ettermiddagen var det grilling på stranden.

En julefeiring helt uten snø, kulde og mørke – men med varme, saltvann, fellesskap og lave skuldre. Veldig annerledes, men også utrolig fin.

Videre planer

Nå ligger vi noen rolige dager til her i Bequia før vi setter kursen videre til Saint Vincent, hvor Tinghauggjengen skal fly hjem fra 1. januar. Der planlegger vi å nyte noen late dager med nyttårsfeiring, kos og kanskje litt ettertanke før eventyret fortsetter videre i Karibia utover i 2026.

Julen 2025 ble ikke som vanlig – men den ble akkurat slik den skulle bli ❤️