Kategori: Reisebrev

Etter et kort møte og noen hyggelige timer med gjengen i Explore, sjekket vi ut og gav oss i vei med en nattseilas fra Tyrell Bay på Carriacou til Saint Lucia. På turen fikk vi vår første Barrakuda på kroken, en stilig fisk, rikelig utstyrt med både apetitt og tenner. For å unngå å spise fisk med ciguatera, slapp vi den ut igjen.

Etter en natt med litt ekstra vær og vind, gled vi inn til Soufrière i de tidlige morgentimer. I bukten her er det såpass dypt og ikke egnet for ankring, så bøye er det eneste alternativet. Selv om det var mørkt, og så tidlig at vi trodde alle lå og sov, ble vi tatt i mt av en hyggelig boatboy, som hjalp oss med å finne en plass å ligge frem til en bøye ble ledig. Vel fortøyd til ei bøye fikk vi oss noen timer med søvn før kapteinen tok seg inn til land for å sjekke inn på Saint Lucia.

Den 31. januar fikk vi kontakt med han som hadde hjulpet oss inn på bøya, for det viste seg at han også kjørte taxi på øya. Han kjørte oss opp til St. Lucia Sulphur Springs, et geotermisk område som ligger sørvest på Saint Lucia. Dette området er kjent som verdens eneste «drive-in vulkan», hvor man kan se kokende gjørmehull, dampende svovelkilder og varme bassenger som er dannet av vulkansk aktivitet. Etter en runde med guide som fortalte oss om den vulkanske aktiviteten på øya, gikk vi ned til «spa-avdelingen», et mudderbad som skulle ha terapeutiske og foryngende egenskaper. Her kunne vi smøre oss inn i gjørme og bade, og formodentlig føle oss (og se) 10 år yngre. Flaks for oss stemte det ikke helt, så barna så fortsatt 10 og 12 år ut etter behandlingen, men deilig var det.

På vei ned fra Sulphur Springs gikk vi innom en botanisk hage, Diamond Falls Botanical Gardens. Dette er den eldste botaniske hagen på Saint Lucia, og innerst i parken finner man Diamond Falls, en foss som endrer farge ut i fra hvilke mineraler som skilles ut fra grunnen rundt det vulkanske området akkurat den dagen. En skikkelig flott park, hvor den planteglade lett kan la seg begeistre!

Sufrière var en hyggelig plass, men svovellukta kunne til tider bli litt intens. Det er artig å kunne si at man har ligget med seilbåten inni en gammel vulkan (selve byen lå i midten av krateret, og den veggen av vulkanen som skulle stått ut mot havet hadde rast ut, og dermed gitt mulighet for å seile helt inn til byen).

1. februar dro vi videre til Anse Cochon, en liten bukt med 3-4 bøyer man kunne benytte seg av. Her var det helt nydelig å både bade og snorkle, klart vann og rikelig med liv under kjølen. Når vi snorklet inne ved land fant vi en liten hule som nesten fylte seg helt opp med vann, noe som gjorde at bølgene sørget for en skikkelig sprut ut av hula hver gang bølgene slo inn mot åpningen. Vi koste oss i denne lille bukta, og ble her et par dager lengre enn vi først hadde tenkt.

Vi satte kursen mot Rodney Bay 5. februar, vårt siste stopp på Saint Lucia før neste øy: Martinique.

Vi tok oss en liten tur på land, og her var det jo faktisk kjøpesenter som minnet om kjøpesentrene hjemme i Europa. Vi tok også en tur over til Pigeon Island, et historisk og naturskjønt området nord på Saint Lucia. Tidligere var dette en egen øy, men i dag er den knyttet til fastlandet med en smal landstripe. Øya er full av militære ruiner fra britisk kolonitid, små museer og det er satt opp informasjonsplakater langs turstien man går på. I tillegg er det fine strender og et par «topper» med flott utsikt.

Neste stopp blir Martinique, og forventningene er tilstede; fransk øy = franske bakerier! Baguette here we come!

Etter å ha sjekket ut på Union Island satte vi kursen mot Grenada igjen, for litt etterlengtet pleie under vannlinjen. Det viser seg at en tur over Atlanteren sliter av mer bunnstoff enn vi var forberedt på. Vi satte kursen mot Prickly Bay, en godt beskyttet ankringsplass som for mange fungerer som en trygg plass å gjemme seg i orkansesongen. Tanken var å ligge her ca en uke før vi skal heises ut av vannet 22. januar i Clarks Court Marina, og bruke dette som base for å oppleve litt mer av det Grenada har å tilby, nå som vi ikke har noe vi skal rekke utover å heise båten.

Vi startet oppholdet med en innsjekkingsrutine som var alt annet enn lett. Steinar måtte inn å lete etter folk på innsjekkskontorene 3 ganger før han møtte noen som kunne stemple oss inn. Vel stemplet inn var neste gjøremål å kjøpe inn bunnstoff til båten. Det viser seg i etterpåklokskapens lys at dette burde vi nok ha kjøpt inn før vi ankom Karibia, for her kostet det jo en liten krig for de 5 spannene vi måtte ha. Men, med bunnstoff (dog i litt blekere blå enn vi tenkte) og verktøy for den kommende sjauen i rute, kunne vi senke skuldrene og slappe av litt.

Vi snublet ved en tilfeldighet innom et artig lite mikrobryggeri som het West Indies Beer Company. Her spiste vi frokost, samt at kapteinen fikk prøvd ut flere av øltypene stedet hadde å tilby. Skikkelig hyggelig plass, som kapteinen helst skulle vært innom flere ganger.

Den 18. januar hadde vi avtalt med gjengen i Explore å møtes i St. George`s, hovedstaden på Grenada. Her skulle vi dra på landskamp i fotball, Grenada skulle møte Jamaica på hjemmebane. Vi var uhørt tidlig ute, og bestemte oss for å tusle innom House of Chocolate, et minimuseum kombinert med kafé, hvor vi fikk en gjennomgang av sjokoladens historie på Grenada. Et fint og informativt innslag som gjorde ventetiden før fotballkamp til en kort seanse.

Vi møtte de andre for en matbit før kampen, og det var veldig stas. Det hadde nå blitt en stund siden sist vi så hverandre, og det var hyggelig for store og små. Fotballkampen var en artig opplevelse. Vi satt som tente lys alle 8 og fulgte med, selv om ingen av oss er noen utpregede fotballentusiaster. Men man blir jo preget av stemningen rundt, ekstra artig var det med en supersupporter foran oss, som hadde en vennligsinnet duell med en supersupporter fra Jamaica noen rader bak oss. Kampen endte med tap på hjemmebane, men stemningen var allikevel hyggelig og folk virker vennlige uansett, slik vi i all hovedsak har opplevd folkene her i Karibia til nå.

Dagen derpå tenkte vi at det var greit å dobbeltsjekke heisingen 22. januar med marinaen, og slo på tråden for å høre at alt var i orden. Det viste seg å være en klok avgjørelse, for de hadde glemt å skrive oss inn i boka, og 22. januar hadde de plutselig ikke tid til å heise oss opp. Hell i uhell klarte de å ordne det slik at vi kunne heises 21. i stedet, så vi bestemte oss for å seile den lille turen inn til Whisper Cove, et moringsfelt like utenfor marinaen. Her lå vi i et par netter før vi 21. på morningen ble heist ut av vannet og plassert på «stylter» på land.

Vi har valgt å bo i båten, selv om den sto på land. Det var jo en spennende opplevelse, å klatre opp en lang stige og sove høyt over bakken, og attpåtil i senger som ikke gynger. Dagene på land ble brukt effektivt, båten ble vasket, polert, pusset og påført bunnstoff.

Nabobåten, en katamaran fra Texas, hadde også barn ombord, og ungene fikk øvd seg på engelsk hele dagen, da de hadde jevnaldrende barn, både jente og gutt.

Den 25. januar var båten ferdig både over og under vannlinjen, så vi unnet oss en guidet tur på øya, med blant annet tur til nasjonalparken Grand Etang og bading i fossefallet Mt Caramell.

Splashday! 26. januar var endelig dagen der, vann under kjølen igjen!

Som siste kronen på verket fikk vi påført dekaler på båten. Planen var å gjøre det før avreise i juni, men tiden strakk ikke helt til. Vi fikk hjelp av en skikkelig hyggelig kar som nabobåtene hadde brukt til sine dekaler, så etter tips fra dem forhørte vi oss om mulighetene for at han kunne lage dekaler av logoen vår, noe han absolutt kunne, og på kort varsel. To dager fra forespørselen var sendt til påførte dekaler.

Nå er vi rustet for nye nautiske mil, nå er det nordover som gjelder.

Romjul og nyttår – Saint Vincent

Vi forlot Bequia i romjulen og seilte det korte stykket nordover til Saint Vincent, hovedøya i staten Saint Vincent og Grenadinene. Her ankret vi opp utenfor Young Island, en liten privat øy like sør for hovedstaden Kingstown. Området er lunt, grønt og frodig.

Rolige dager og små eventyr

Dagene har stort sett gått med til bading, snorkling og avslapping. Etter julefeiringen var det godt å lande litt. Samtidig har vi hatt noen små utflukter utenfor båten.

En av dagene tok vi turen inn til Kingstown, hovedstaden på Saint Vincent. Her prøvde vi for første gang lokal bus – en opplevelse i seg selv. Hele 19 mennesker ble presset inn i en Toyota Hiace med noen seterader, og stemningen var både høylytt og god. En artig kontrast til norsk kollektivtransport.

I Kingstown fikk vi handlet litt mat for de neste dagene, ruslet rundt i byen og til og med postet et par brev – ikke hver dag man sender post fra Karibia.

Vi tok også turen til Fort Duvernette, et lite historisk fort som ligger på en bratt, bitteliten øy rett utenfor Young Island. Fortet ble bygget av britene på 1800-tallet for å beskytte innseilingen til Kingstown. Turen opp går via lange murtrapper hugget inn i fjellet, og det er bratt – men absolutt verdt det. Utsikten fra toppen gir panoramablikk over Kingstown, Young Island og havet rundt.

På denne turen hadde vi med oss en annen familie fra Bergen som vi møtte på Bequia, samt selskap av Ursa Major. En skikkelig fin dag, hvor både små og store koste seg.

Nyttår i tropene

Nyttårsaften feiret vi på restaurant sammen med familiene i båtene Ursa Major og Vue Mer. En rolig og hyggelig kveld med god mat og fine samtaler. Da klokken gikk mot sen kveld, returnerte vi til båtene og så fyrverkeriet lyse opp himmelen fra ankringsplassen. En stille, varm og annerledes overgang til et nytt år.

Avskjeder og ettertanke

Det er med litt blandede følelser vi har gått inn i det nye året. Vi er utrolig glade og takknemlige for alt vi har fått oppleve så langt – og ikke minst for det lange og fine besøket vi har hatt om bord. Først Onklav og Tane, og deretter Henrik, Lene, Anne-Sofie og Herman. Samtidig gjør det vondt å ta farvel. 1. januar ble en dag med mye følelser, og vi visste alle at det kom til å bli litt tungt.

Å si hade er aldri enkelt, men vi vet også at det etter hvert vil falle seg naturlig å finne tilbake til hverdagen om bord – oss fire, rutinene våre og livet slik vi har valgt å leve det på denne turen.

Små utfordringer må med

På vei inn til Saint Vincent fikk vi også en påminnelse om at langturseilas sjelden er helt problemfri: skjøtefestet på genoaen røk.

Seilet ble levert til seilmaker i romjulen, men det viste seg at reparasjon ikke lot seg gjøre der på grunn av manglende fungerende symaskin og transport til alternativ seilmaker. Dermed hentet vi seilet igjen på nyåret.

Grenadinene – øyhopping i postkortlandskap

Vi startet med en kort retur til Bequia 4. januar for å få reparert genoaen. Stemningen i Port Elizabeth var akkurat like avslappet og behagelig som sist vi var her. Litt færre skandinaviske båter denne gangen, men fortsatt liv i bukta og mange kjente fjes.
Seilet ble levert til seilmaker – og for en effektiv kar! Allerede dagen etter kunne vi hente et nysydd og helt tipp-topp seil. Akkurat sånn service man blir ekstra glad for når man lever båt-livet.

Vi lå ankret ikke langt fra SV Eden, og ungene svømte mellom båtene og lekte i vannet. En dag på stranden bød på hyggelig gjensyn med Miss U, Tide og Ursa Major, og det ble en skikkelig fin stranddag med lek, bading og skravling. Bequia har en helt egen vibe – laidback, vennlig og levende – og det er lett å forstå hvorfor mange blir værende her lenge.

Etter noen rolige dager på Bequia gikk turen videre sørover i Grenadinene. Øyene mellom Saint Vincent og Grenada består av en perlerad med små og større øyer, hver med sin egen karakter – og tempoet skrus merkbart ned jo lenger sørover man kommer.

8. januar satte vi kursen mot Canouan, også kjent som “Turtle Island”. Her lå vi for anker, og allerede første dagen så vi masse skilpadder – både på land og i vannet. De lokale var vennlige, stemningen rolig og nede på jorda.

Øya bærer preg av å ha vært hardt rammet av orkanen Beryl. En engelskmann hadde alene finansiert over 300 nye tak etter uværet – et imponerende stykke arbeid som vitner om både pågangsmot og fellesskap.

Avreisedagen fikk vi en litt brå start. Litt over fire på morgenen ble vi vekket av lensepumpa. Det viste seg at kjølsvinet – under dørkplater og motor – var fullt av vann. Heldigvis gikk feilsøkingen effektivt, og synderen var “bare” en røket slangeklemme. En enkel fiks, litt tørkearbeid, og noen ekstra kaffekopper senere var vi klare til å seile videre. Veldig godt når slike ting lar seg løse raskt.

Vi reiste til Tobago Keys 10. januar. Tobago Keys svarte til forventningene – og vel så det. Dette er et marint reservat bestående av små ubebodde øyer omgitt av grunt, krystallklart vann og korallrev. Her svømte skilpadder rolig rundt båten, og snorklingen var helt fantastisk.
Postkort-Karibia, rett og slett. Turkist vann, hvite sandstrender og et rikt dyreliv. Ungene var i sitt ess, og vi kunne blitt her mye lenger.

På vei videre mot Union Island, hvor vi skal sjekke ut av Saint Vincent og Grenadinene, tok vi et kort stopp utenfor Palm Island. Her ble det lunsjpause, og ungene og kapteinen svømte i land.

Øya var under oppbygging etter orkanen, så bevegelsesfriheten begrenset seg til stranden – men det holdt i massevis for et lite avbrekk.

12. januar kom vi til Union Island, hvor vi lå på moring og sjekket ut av Saint Vincent og Grenadinene. Også her er sporene etter orkanen tydelige. Øya er fortsatt i gjenoppbyggingsfasen, men folkene vi møtte var imøtekommende og positive.

Vi ble ikke lenge, men lenge nok til å strekke litt på beina og ta inn inntrykkene. Det føltes godt å få med seg alle disse øyene vi tidligere hadde hoppet over for å rekke julefeiringen på Bequia – uten tidspress denne gangen.

Nå går ferden videre tilbake til Grenada, hvor båten skal på land i Clarks Court Marina for etterlengtet bunnstoff. Før det planlegger vi noen dager i Prickly Bay for handling av båtutstyr og praktiske forberedelser.

Øyhopping i Grenadinene har gitt oss akkurat det vi håpet på: ro, naturopplevelser, små eventyr – og følelsen av virkelig å være midt i Karibia

Nytt år, nye planer – og fortsatt mange nautiske mil igjen.

Etter noen nydelige dager ved Sandy Island satte vi kursen videre mot Bequia, en liten øy i øygruppen Saint Vincent and the Grenadines. Bequia er kjent for sin rolige atmosfære, sterke seilerkultur og som et populært samlingspunkt for langtur-seilere i Karibia – spesielt rundt jul.

Seilasen fra Sandy Island gikk fint, men ble litt røff på slutten. Heldigvis hadde Lene fått sjøsykplaster av Iselin i Miss U, noe som fungerte overraskende bra det meste av veien. Alltid godt å ha gode naboer med erfaring – og riktig utstyr.

Julestemning på anker

Vi ligger nå på ankringsfeltet i Port Elizabeth,  den største byen her på Bequia. Tempoet her er avslappet, og Karibiens sjarm slår virkelig inn. Dagene går mye i bading og snorkling, og vi har slått oss til ro på samme plass noen dager. Vi ligger ankret opp ved siden av Explore, og etter hvert kom også Miss U og la seg bak oss. Dermed ligger det nå et lite norsk båt-triangel i bukta og venter på julaften.

Det ligger rundt 200 båter for anker her, og deriblant mange skandinaver som er samlet for å feire jul. Det gir en helt egen stemning i bukta – rolig, forventningsfull og vennlig. Noe av det som gjør Karibia så hyggelig er at man hilser på hverandre i jolla, småprater på stranden og deler erfaringer og historier.

På tur rundt øya

En av dagene leide vi taxi for å bli bedre kjent med øya. Det viste seg å bli en skikkelig fin opplevelse. Bare selve taxituren var et eventyr for ungene, som hjemme i Norge er vant til strenge regler rundt bilbelter – her satt de på planet av en pickup, spesialbygget med benker og tak, mens vi suste opp og ned bratte bakker og gjennom krappe svinger.

Guiden vår var både flink og engasjert, og fortalte om livet på øya, kulturen, landskapet og historien. Vi lærte blant annet om Bequias lange tradisjon for båtbygging og den kontroversielle, men fortsatt eksisterende, småskala hvalfangsten som foregår her. En ryddig, informativ og veldig hyggelig fyr som ga oss et godt innblikk i øylivet.

En annerledes julaften

Julaften ble litt annerledes enn vanlig – på alle måter. Dagen startet med bursdagsfeiring av kapteinen, som kunne feire hele 40 runder rundt sola på selveste julaften. Etter bursdagsgaver, julegrøt og åpning av julegaver, dro vi inn til stranden.

Der møttes mange av de skandinaviske seilerne, særlig barnefamilier, for å arrangere ulike «17. mai-leker». Det ble en formiddag fylt med latter, lek, bading og hyggelige møter. Senere på ettermiddagen var det grilling på stranden.

En julefeiring helt uten snø, kulde og mørke – men med varme, saltvann, fellesskap og lave skuldre. Veldig annerledes, men også utrolig fin.

Videre planer

Nå ligger vi noen rolige dager til her i Bequia før vi setter kursen videre til Saint Vincent, hvor Tinghauggjengen skal fly hjem fra 1. januar. Der planlegger vi å nyte noen late dager med nyttårsfeiring, kos og kanskje litt ettertanke før eventyret fortsetter videre i Karibia utover i 2026.

Julen 2025 ble ikke som vanlig – men den ble akkurat slik den skulle bli ❤️

Etter mange døgn på havet kunne vi endelig legge til i Grenada, den sørligste øya i øygruppen Windward Islands i Karibia. Grenada er kjent som “Spice Island” på grunn av produksjonen av muskat, kanel, nellik og kakao.

Vi var litt slitne da vi kom frem. Glade for å være i land igjen, kjenne fast grunn under føttene og få ro i kroppen etter overfarten. Kanskje med unntak av kapteinen og Alma, som glatt kunne tatt noen dager til på det åpne hav. Første dagen gikk med til å orientere oss litt, og ikke minst vaske ned båten. Etter en Atlanterhavskryssing var helt innafor med en vask.

Etter et døgn i ro, der kroppen sakte vender seg til mindre gynging, ventet vi spent på nytt besøk.

Gjensynsglede på brygga

Sent på ettermiddagen 17. desember skjedde det: Tinghauggjengen kom ruslende nedover brygga. Henrik, Lene, Anne-Sofie og Herman – hele gjengen! Gleden var stor, og det var et ganske spesielt øyeblikk å få besøk helt her borte i Karibia. Etter kofferter, folk, litt mat, godteri fraktet fra Norge og litt ro, ble det tidlig kveld for alle.

Dagen etter tøffet vi ut fra marinaen og la oss på en moring i ankringsfeltet utenfor. Her lå vi ganske rolig… i hvert fall ifølge de fleste. Hvis vi spør Lene, var det kanskje litt mer bevegelse enn ønskelig, men tipper hun også blir vant til at det gynger litt etterhvert.

Strand, marked og “sydenfletter”

Fra moringsfeltet var det kort jolletur inn til stranden Grand Anse Beach, hvor vi kunne rusle til både spicemarket og supermarked. På spicemarket endte vi opp i hyggelige og litt lengre samtaler med de lokale, og plutselig var det også duket for ekte “sydenfletter”. Henrik, Lene, Anne-Sofie, Alma, Trym, (T)Ane, O(nk)lav og Ingeborg ble flettet. Steinar rakk dessverre ikke – frisøren måtte hjem til barna sine.

Under vann og videre nordover

Etter en natt flyttet vi oss videre til en ny moring rett ved Grenada Underwater Sculpture Park. Her ligger kunstverkene på havbunnen og fungerer både som attraksjon og kunstige rev. Vi snorklet og utforsket skulpturene, en ganske spesiell opplevelse for både store og små.

Deretter satte vi kursen videre nordover til Sandy Island, en liten, ubebodd sandøy rett utenfor Carriacou, som også er en del av Grenada. Sandy Island viste seg å være en liten edelsten: kritthvit sand, krystallklart vann, skilpadder rundt båten og et yrende liv under overflaten.

Vi ble liggende her i to netter, og det var vanskelig å ikke falle helt til ro. Vi benytter oss også av sjansen til å sjekke ut fra Grenada nå mens vi ligger her.

Siste kvelden spiste vi middag på en strandrestaurant på Carriacou sammen med gjengen i Miss U, som også hadde med seg en Henrik på juleferie. En veldig hyggelig kveld, med god mat, lave skuldre og følelsen av at vi virkelig hadde landet i Karibia. De fleste i følget dro videre for å sjekke ut en musikkfestival litt lengre bort på øya, og med båt-taxi går forflytningen som en lek.

Hverdagsliv i tropene

Været har stort sett vært veldig fint – sol, varme og noen skurer innimellom. Det får man ta med på kjøpet.

For å ha minst mulig av transportetapper, og mer ro og opplevelser, så prøver vi å planlegge korte (så korte og effektive som mulig) forflytninger og valg av rolige ankringsplasser.

Stemningen om bord er god. Litt høstforkjølelser her og der, men da fikk vi endelig testet eukalyptuskrystallene vi kjøpte på medinaen i Essaouira. Løst opp i kokende vann, dype innpust – det åpnet både nese og tårekanaler.

Besøket hadde i tillegg til supert selskap, med seg både tubeost, lakris i flere varianter, pepperkakedeig og julemarsipan, så savnet etter norske smaker er ganske dempet.

Nå gjenstår et siste lite strekk opp til Bequia, hvor vi skal feire jul sammen med andre skandinaviske båter. Det kjennes veldig fint å ha noe å se frem til – fellesskap, julefølelse (hvis vi nordboere får det i 30 grader?) og ankerliv i varme omgivelser.

Karibia har tatt oss godt imot!

30.11.25

Vi har kastet loss, og nå tar vi fatt på det største strekket vi noen sinne har gjort, ca 2200NM skal forseres 🤯 dagen startet med friskvind og sjø ut fra marinaen, vi gikk for motor de første timene for vi trengte å fylle vanntaker og toppe litt opp på batteriene. Når vi først fikk opp seilene ble storseilet satt med 2 rev og en godt revet genoa, da det blåste opp mot 28knop i kasta.

Litt utover ettermiddagen kunne det rulles litt mer ut på genoaen. Vi har hatt god fart i båten, men bølgene er litt lunefulle. Etter å forsøkt å seile litt med kun 1.revet satt etter solnedgangen, måtte vi igjen sette 2. revet, ikke grunnet vind men sjøen er litt krapp og bølger fra to retninger gjør at seilet slår unødig mye. Å sette 2.revet gjør at vi får bommen litt lengre ut og seilet står bedre, selv om straffen er noe lavere fart, sparer det på seil og rigg.

01.12.25

Julemåneden er i gang, men det er ikke mye som skriker julestemning her vi fortsatt har kursen sydvest og det blir varmere og varmere. Men adventskalenderne har blitt åpnet, vi har også satt kryss på lukene der vi trur vi ankommer Grenada. Vi seiler fremdeles med revede seil, og gjennomsnittsfarten er på vei opp. Været er overskyet og det blåser friskt, med litt rotete sjø.

02.12.25

Vi har hatt god fart igjennom natten  uten de største behovene for endringer på seilføringen, annet at vi satt det 2.revet på morgenkvisten. Sluken ble også hivd uti i grålysningen, og det tok ikke mange timene før det skrek i snella, og plutselig var hele båten var våken. Forseilet ble rullet inn for å bremse båten, mens fisken ble forsøkt snurret inn. Men denne gangen vant fisken, da sena røyk etter ca en halvtimes dra kamp.

Når  dagens første værmeldings nedlasting var utført, besluttet vi å sette en mer vesterlig kurs. Men sjøen tvinger oss fremdeles litt mer sør en hva vi ønsker, men vi har god fart, og tar hva vi får.

03.12.25

Natten gled på og nattevaktene startet. Ane er litt i ulaget, så jeg og Olav delte vakten hennes. Underveis i Olavs vakt tidlig på morran tok vinden seg opp, så vi besluttet å sette det 3.revet, var ikke noe tegn til squall med vi fikk vindkast opp mot 30 knop. Etter frokost og litt avslapping fikk kapteinen og den yngste matrosen seg en cockpit dusj, og de kan rapportere at vannet er god og varmt.

Vi gleder oss til å kunne bade litt skikkelig igjen.

04.12.25

Nok et døgn har sklidd forbi, uten de store nevneverdige begivenhetene. Dagen har gått med til skolearbeid, lydbøker, kapteinen har ettersett installasjonen av dynamoen, og kan konkludere at alt er som det var. Når ettermiddagen krøp på, etter litt finregning, kunne vi konkludere med at vi har tilbakelagt 1/4 av distansen, dette ble feiret med litt brus, godteri og musikk i cockpiten 🎵🍬

05.12.24

Dagene sklir forbi, vi satt en litt sørlig kurs på tampen av gårsdagens, som gjør at vi er den sørligste båten i vårt følge. På vaktskifte mellom meg og Olav jibbet vi og har en mer vestliggående kurs igjen. PW ønsker at vi skal gå litt lengere sør, men etter en avveining mellom meldingene fra PW og værrouteren Harvey ombord i SV Sophie sier, velger vi en rute som er litt midt i mellom disse. Håper dette vil gi oss god fart og ikke alt for mange squals. Ellers har Alma og Trym fått gjort unna litt skole og noen lydbøker. Middagen i dag ble en av de ferdige som Ingeborg lagde før vi kastet loss, Broken lasagne. Veldig godt med slike lettvinte middager som smaker så godt. Natten krøp på og nattvaktene gikk etter kjent oppskrift

06.12.25

Nok en nydelig dag, mye sol har gitt bra lading av batteriene. Det har også vært super seilvind i dag. Selv med 2rev i stor og en revet genoa spridd med spinnbommen, har vi i dag hatt over 6,5 knop i gjennomsnitt. I tillegg har bananene begynt å modne, så I tillegg til å spise et par, bakte Ingeborg bananbrød.

Vi fikk også turens så langt største Mahi mahi

Ved ettermiddagsrapporteringen i WhatsApp gruppen vår, fikk vi beskjed om at en i båtene i gruppa vår har røket et undervant. Det er ikke noe umiddelbar fare for at masten faller ned, men vi brukte litt tid på å drodle ideer på hvordan midlertidig sikre og avlaste det gjenstående vantet. De skal melde tilbake i morgen hvordan det går. Så det setter ting i perspektiv, her har vi hatt en ganske så perfekt dag og andre får det som er temmelig store utfordringer bare noen nautiske mil unna, men vi krysser fingrene for at det går bra denne gangen også.

07.12.25

Døgnet forsyver seg litt etter litt når vi har satt vaktene våre etter UTC tid, så det tar litt lengre tid før solen står opp hver dag. Men når først solen gløtter litt, går fiskesnøret i vannet. Nattevaktene har denne natten også gått uten nevneverdige hendelser. Flere bananer når sitt modningspunkt, så deilig bananbrød i dag også 🙌🤤 2 fisker har vært bortom kroken vår i dag også, den ene slapp vi ut igjen, da den ikke var så veldig stor og vi fremdeles har igjen fra gårsdagens fangst, nr 2 frigjorde seg selv før vi rakk å få den ombord. Dagslyset er nå i  ferd med å ebbe ut, og nattevaktsrotasjonen trer igang igjen.

08.12.25

Nattevaktene fikk nok ned å observere squals igjennom natten, ingen direkte trefninger, men båten fikk seg en ferskvannnsskyll, og seilingen ble litt mer krevende da vinden kom å gikk. Når solen gløttet på forsvant alle spor etter squalls og vi kunne forberede oss på dagens høydepunkt, halvveisfest! Dette har vært planlagt av de to yngste matrosene, og det ble både brus, godteri og musikk. Rederinnen disket også opp med bananlapper til lunsj. Fiske i dag ble så som så, da vi kjørte igjennom noen svære felter mer sergassotang, som festet seg i redskapen.

Ellers ble det tid til en dekksdusj og middagen ble fortært. Det virker desverre som om noen av de ferdiglagde middagene har surnet, og er ikke egnet til annet en fiskemat. Tar ikke sjansen på at alle ombord skal få trøbbel med magen.

09.12.25

2.rev ble satt før Ane overtok stafettpinnen på nattevaktene, genoaen ble rullet litt inn og ut i de vekslende værforholdene. Alle nattevaktene hadde squal innom rundt båten, men ingen direkte treff, uten om Olav som fikk seg en skikkelig regnskyll. Nattens vinder har tatt oss en del lengre nord enn vi hadde planlagt, men litt etter solen sto opp vred vinden seg litt slik at vi kunne nærme oss den opprinnelige kurslinjen. Til lunsj i dag ble det bananlapper igjen, går mot slutten på bananene og forsåvidt levetiden på de som er igjen, så vi får se om vi har noe igjen til en siste runde i morgen. Alma og Trym har vært flinke med skolearbeidet, og har fullført mattebøkene sine, og har kun litt norsk igjen før vi setter strek for dette skole halvåret.

11.12.25

Nok en nydelig soloppgang.

Natten var i starten preget av litt squalaktivitet, det fortonte seg for det meste som regnskyll med moderate vindøkninger, ut fra utgangspunktet som var 20-23 knop. Vi har seilet med 3 rev i storseilet og kun litt genoa ute, dette har gitt oss mer enn god nok fart i løpet av natten. Vinden dabbet noe av på morgenkvisten, så noe mer genoa ble rullet ut. Dagen gled rolig vestover i bølgeduvet, til de 3m store bølgene. Disse bestemte seg utover dagen å komme fra 2 retninger, så ved middagen måtte vi omtrent holde oss fast mens vi spiste. Men en må jo smile, det er tross alt moro å kjøre karusell. Når det begynner å mørkne fikk vi besøk av en squall som varte ca 45min, forseilet ble rullet inn og det ble 20-30min med håndstyring for å avlaste autopiloten i den sterke vinden (38knop) og de store bølgene.

12.12.25

Resterende av nattevaktene forløp seg uten de største squalsa, men noen var det, og når morgenen kom var det meste av salt vasket vekk. Dagen har vært ganske grå med vekslende vindstyrker. Vi gikk er par timer for bb halser for å komme litt sørover igjen, etter å blitt dratt nordover av squalsene. Etter noen timer er vi tilbake på sb halser, med motoren i gang for å toppet litt på batteriene som ikke får for mye lading via sola i dag. Og tilbake på  bb halser, får trent litt på jibbing i hvertfall 😅Vi skal også feire 3/4 fest i dag, Alma har blant annet laget sjokolademousse.

14.12.25

Dagen startet med en armada med squalls.

Når disse hadde blåst forbi ble det en dag med mye flott vær. Bølgene er fortsatt så som så, men det kunne vært mye verre. Mye avslapning, lydbøker og nyting av solen var det som ble gjort. Til middagen i dag spiste vi den Mahi mahien vi fanget tidligere på turen. Ingeborg disker som vanlig opp nydelig mat. Vi har også rundet sub 200nm på nedtelling før landkjenning, så det har blitt litt refleksjon rundt turen over dammen også.

15.12.25

En nydelig soloppgang idag, og når jeg titter på denne tenker jeg på hvor deilig det har vært å være her ute på blåmyra, selv om det til tider har vært litt rotete sjø og noen squals for mange, har det altså vært en ro som vanskelig lar seg sammenligne. De nautiske milene teller fort ned. Mørket faller fort på og vaktrotasjonene starter, men de fleste av oss sliter med å falle til ro i påvente av landfall om noen timer

16.12.25

02.30(lokal tid) vi har ankommet Grenada! Vi har krysset atlanterhavet for egen kjøl, det er ganske sprøtt 🙈 det siste av seiling gikk veldig greit, ingen squals. Innseilingen til selve Port Luis gikk greit, gikk den siste biten for motor mellom moringsfeltet av super yachter. Vi kalte opp marinaen på kanal 14, men det var ingen som svarte, og når vi så at plassen vi var opplyst om at var reservert til oss opptatt, fant vi oss en ledig plass frem til havnekontoret åpnet neste dag. En øl, eller 2 i cockpiten før det var kvelden(eller tidlig morgen). Selve dagen ble brukt til litt avslapping frem til at vi fikk tildelt en ny plass. Vell fortøyd på ny plass satte vi i gang med nedvask av båten, både innvendig og utvendig, og klesvasken ble levert på vaskeri. Når ettermiddagen kom,  forlot Ane og Olav oss til fordel for et ac-kjølet rom på et hotell noen steinkast unna. Middagen ble gjort enkelt på en av restaurantene her inne på marinaområdet.

Det ble tidlig kvelden, dvs. mor og far sovnet før kidsa som kostet seg litt med tv tid på kvelden.

Etter overfarten fra Las Palmas var det godt å kunne sette foten på land i Mindelo, Kapp Verde. Vi ligger i marinaen her, og siden dette er en marina med flytebrygger betyr det mye bevegelse — konstant smågynging, uansett tid på døgnet. Litt uvant, men også en påminnelse om at vi ikke er langt unna Atlanterens rytme.

Dagene har gått med til forberedelser før neste lange strekk. Vi har vært på flere handlerunder i byen, både i supermarkeder og hos slakteren, for å få fylt lagrene. Ingeborg har laget og vakumert fire nye middager som skal være klare til å hentes frem når det store blå havet er alt vi ser rundt oss. Det er en god følelse å få krysset av stadig flere punkter på listen.

Storseilet røk i et av slidesene ved tredje rev på forrige etappe, men seilmakerne her er effektive — seilet ble levert inn 26. november og hentet ferdig reparert allerede dagen etter. Snakk om service!

Vi har også rukket litt sosiale aktiviteter. Vi har fått hilse på en hyggelig familie i den svenske båten SV Eden, og på en av de første dagene tok nesten hele gjengen — Sail What og svenske SV Eden — turen til Praia de Laginha, en lys sandstrand bare noen minutters gange fra marinaen.

Ungene fikk bade i det klare, varme vannet, og vi merket virkelig at temperaturen har tatt et steg (eller fem) opp siden Kanariøyene. Kapp Verde føles varmt: vannet, luften, stemningen. Og det gjør godt. Ungene fikk samlet noen skikkelig fine skjell, og det ble smykkeverksted på fordekket når de var tilbake.

28. november tok vi ferja over til Santo Antão, en av Kapp Verdes vakreste og grønneste øyer.

Øya er kjent for dramatiske fjell, dype daler og grønne terrasser — en stor kontrast til de mer tørre øyene i nord.

Vi startet dagen i vulkanområdet Cova krateret, et rundt, grønt og frodig landskap som ligger i en gammel vulkan.

Derfra gikk vi ned i dalen under krateret, en rute med mange høydemeter. Stien slynger seg nedover fjellsiden med utsikt over terrasser, små gårder og en dyp dal som åpner seg som et eventyrlandskap. Vi brukte omtrent 1,5 time ned, og lårene fikk virkelig kjørt seg — møre og gode i etterkant, men vel verdt det.

Etter vandringen tok guiden oss videre rundt på øya. Santo Antão, er kjent for grogue, en type rom som produseres lokalt. Vi dro innom et destilleri, hvor vi fikk smake på de ulike produktene deres, og endte med å kjøpe med oss en slags sirup laget av sukkerrør. Så, ingen rom, men en annen lokal variant som ble med oss denne gangen.

Vi besøkte det som gjerne omtales som “Banana Valley” — en frodig dal fylt av bananplanter, papaya og sukkerrør. Guiden overrasket oss med en hel stor klase ferske bananer som han plukket til oss og sendte med videre tilbake til båten. Ungene syntes det var stor stas.

Guiden var fantastisk, og viste oss utrolig mye på kort tid. Smale fjellveier, dype daler, små landsbyer — Santo Antão gjorde inntrykk. Turen var akkurat passe lang og full av wow-øyeblikk.

Vi merker nå at tiden i Kapp Verde går mot slutten. Båtprosjektene begynner å bli ferdige, maten er om bord, de ferske bananene henger og modnes i båten — og spenningen før neste lange strekk er på plass.

30. november, kaster vi loss. Kursen settes vestover, med Grenada som neste stopp, langt der ute på den andre siden av det store blå. Stemningen er god. Litt spent, litt høytidelig, men mest av alt klare.
Nå begynner kryssingen vi har forberedt oss på så lenge.

Samtidig begynner alle å kjenne litt på nervene for det som nå ligger foran oss. Dette blir den lengste etappen hittil, og selv om vi har god tid, godt værvindu og en godt forberedt båt, så kribler det litt ekstra i magen. Kanskje spesielt for gjestemannskapet — Tane og Onklav (tidligere kjent som tante Ane og onkel Olav) — som gikk fra nesten null seileerfaring til nesten 1000 nautiske mil i løpet av en knapp uke. Onklav fikk også et sterkt møte med “svingende landjording” da han kom i land igjen — ikke alltid like stas.

Likevel er stemningen god. Vi nærmer oss Atlanterhavet på ordentlig nå, med en fin blanding av forventning, spenning og sommerfugler. Neste stopp: Karibien.

Med mannskapet mønstret på og båten fylt til randen med proviant, startet dagen for kapteinen med utsjekk hos toll og politi. Etter et par timer med kø og papirutfylling, kastet vi loss etter et lite fuel- og isstopp og vi gled ut av Las Palmas Marina. Seilene kom opp temmelig umiddelbart. Fullt storseil og spridd genoa. Og det gikk unna! Med 15knops vind lå vi opp mot 7 knop. Når vi forlot Gran Canaria tok vinden og bølgene seg opp, og i euforien over fart og morro gikk det plutselig galt. En broch gjorde at vi knakk spribommen. Etter en runde med baufil og poppnagletangen var bommen fikset, dog 30cm kortere.

Reparasjonen ble testet og funnet i orden, turen kunne fortsette. Middagen ble spist og natten gled på. Vi kjører 3timers vaktsyklus, der kapteinen har hvilende vakt med det nye mannskapet.

19.11.25

Natten gikk forbi uten spesielt nevneverdige situasjoner, foruten at Ingeborg hadde besøk av delfiner, opplyst av morild. Det er alltid et vakkert og morsomt skue. De nypåmønstrede kunne nyte fantastisk stjernehimmel da månen glimret med sitt fravær. Morgenen kom, og båten våknet. Alle er nok litt preget av å være litt trøtte, tar litt tid å komme inn i rutinene. Utover dagen disket Ingeborg opp med kanelsnurrer, samt at hun bakte en foccacia til middagen, som var en vegetarcurry.  Det ble endelig en fisk, en liten yellowfin tuna beit på, men siden størrelsen var som den var, fikk den svømme videre. Ettermiddagen ble til kveld og nattevaktene startet på igjen.

20.11.25

Endelig fisk 🐟 Natten gled forbi, og nattevaktene kjennes litt mindre tunge enn dagen før. Liten samtale med en annen norsk båt (100m langt kranskip) over vhfen midt ute i det blå var et hyggelig avbrekk. Ellers fikk vi en mahi mahi, akkurat passe stor, så denne ble lagt på kjølen.

Vi fikk også sydd litt på lazybagen slik at den fungerer som den skal igjen. Vinden roet seg litt i løpet av dagen, så det ble litt genakker seiling også ⛵️.

21.11.25

Nattavaktene gikk rolig for seg, uten store endringer i seiloppsettet (revet storseil og spridd genoa) bortsett fra en jibb. Solen sto opp ca 07.30utc, og i grålysningen før dette ble fiskesnørene satt igjen. Og litt godt utpå dagen ble vi belønnet med 2 Mahi mahi på rappen.

Vi har også observert pilothval på litt avstand 🐳 vinden dreide litt og vi samlet seilene på samme side igjen. Middagen ble spist i fellesskap rett før solnedgang, en nydlig «broken lasagne». Ca kl 19.00 var vi offisielt halvveis, og ungene disket opp med halvveisfest, godis, popkorn, brus, lys og musikk, god stemning i cockpiten. Når godteriet og annet snacks var konsumert, ble båten nok en gang klargjort for natten.

22.11.23

I løpet av andre halvdel av natten tok vind og sjøen seg opp, så vi satte et rev i storseilet og rullet inn litt mer på genoaen. Med litt mer sjø og vind ble det litt tyngre for det nye mannskapet å få god hvile mellom vaktene, men de er ved godt mot å smiler lell. Trym og Alma har moret seg med å lage egne nyhetssendinger i dag, god underholdning for både dem og øvrigheten. Noe av grønnsakene begynner å komme mot slutten av levetiden, irriterende fort, så i dag ble det pastasalat med kylling 🤤 med solnedgang som dessert. Nattevaktene startet med den vanlige rotasjonen.

23.11.25

I løpet av natten tok vind og bølger seg voldsomt opp, vi så vindhastighet opp mot 35knop og når vi fikk dagslys var sjøen på ca 2,5m og slengere som var rundt 3,5m. Før dette døde vinden helt, så vi hadde alt tatt ned seil og sikret disse da vindværet startet. Godt var det, når vi gikk for motor klarte vi til tider kun 1knop i fremdrift. Så det var godt med vind på nesa.

24.11.25

Etter noen timer med rufsevær døde vinden helt og vi kjørte motor inn mot Mindelo. Da mørket fortsatt lå tykt rundt oss, og lysten til å entre marinaen/ankring i mørket var heller laber grunnet flere skipsvrak, ble det bestemt at vi skulle sirkle utenfor frem til det lysnet. Vi hadde godt selskap i denne avgjørelsen av en annen båt, Sophie, som valgte samme strategi. Etter et kort opphold på fueldocken, i påvente av en plass i marinaen, ligger vi nå fortøyd med slimelines, på en brygge med mye(!) bevegelse. Nå venter en liten uke her, før vi starter på den virkelig lange etappen over til Grenada.

Vi dro videre til Gran Canaria, og ankom i de tidlige morgentimene 2. november. Vi fikk plassert oss på det første av to ankringsfelt utenfor Las Palmas marina, hvor kjentfolk i ARC+ flåten ligger.

Vi har nå tilbrakt to uker i Las Palmas, hvor vi for det meste har ligget på anker utenfor marinaen. ARC+-flåten opptok (mer eller mindre) hele havna frem til avreise 9. november, så vi fant oss godt til rette utenfor, sammen med en hel liten landsby av båter som også venter på avgang sørover. Det har vært en fin periode med en god blanding av hverdagsliv, båtprosjekter og hyggelige avbrekk.

Det meste av tiden har gått med til forberedelser før den store avreisen. Vi ventet spent på Ane og Olav, som skal komme ned 14. november med et halvt bagasjerom av deler fra Norge: radar, dynamoer, elektrisk motor til watermakeren og andre småting vi trenger for å ferdigstille prosjektene før kryssingen. Noen ting har vi kunnet jobbe med mens vi ventet – andre har vært satt på pause, og derfor har det blitt rom for litt mer utforsking av øya enn først planlagt.

Vi tok bussen til Arguineguín og Puerto Rico 6. november for en liten miljøforandring.

Gleden var stor da vi møtte Margrethe og Bjørn, som tok oss med rundt og serverte oss etterlengtet vaffel på sjømannskirken. Det ble en skikkelig hyggelig og varm dag – akkurat den typen avbrekk man setter ekstra pris på når man står midt i mange praktiske gjøremål. Så utrolig hyggelig å se kjente fjes, etter noen måneder ute på eventyr.

I Las Palmas har vi vandret litt rundt i byen, og dagene tusler avsted. Leon og Ellie fra Miss U kom innom, og gjensynet var populært – endelig litt wakeboard-action igjen!

ARC+-avgangen ble et lite høydepunkt. Vi tok jolla ut sammen med flere andre og ønsket dem god tur med både tåkelur og heiarop. Det var noe stort og smittende ved stemningen – hele havna var full av energi, forventning og båter som skulle ut i Atlanteren.

Den 12. november fikk vi besøk av kystvakta, som varslet om en storm som skulle feie over Kanariøyene. Heldigvis lå vi i le og merket kun litt ekstra vind.

Dagen etter fikk vi endelig plass i marinaen, noe som gjorde livet – og båtprosjektene – vesentlig enklere, spesielt med tanke på at forsterkningen fra Norge var rett rundt hjørnet.

14. november ankom endelig Ane og Olav, og det var utrolig hyggelig å se dem igjen! De kom til og med i tide til å feire tiåringens store dag, som vi feiret med en hel dag i Palmitos Park – en dyre- og botanisk park i fjellsidene sør på Gran Canaria, kjent for rovfuglshow, delfiner, sommerfuglhus og eksotiske dyr. Ikke hver dag capsen nesten blir blåst av fordi en gribb nesten satte seg på hodet ditt.

Dagen ble avsluttet med gokart, som naturligvis fikk terningkast seks av bursdagsbarnet.

Stemningen ombord er god. Det har vært mange store og små øyeblikk, viktige prosjekter som er ferdigstilt, hyggelige gjenforeninger og innholdsrike dager. Samtidig merker vi alle at vi går inn i en ny fase nå. Vi har kost oss her, men spenningen stiger – store havstrekk venter, og vi kjenner det litt i magen. Alt peker fremover.

Nå gjenstår bare de siste forberedelsene før vi kaster loss og setter kursen mot Kapp Verde. Eventyret fortsetter.

Vi er fremme, etter en hyggelig seilas med Explore ved vår side. Alltid fint å se andre båter utpå. Vi forsøkte å få plass i Lanzarote Marina, men der var det smekk fullt. Etter en runde på Navily fikk vi plass på Rubicon Marina, plassen hvor vi også skal foreta en riggsjekk (som forsikringen krever før kryssing av atlanteren). Etter et par timers seilas fant vi plass i marinaen, og jaggu kunne man benytte seg av tilhørende basseng også, noe ungene synes var helt greit.

Det var et hyggelig gjensyn med øya, og spenningen var tilstede når vi beveget oss bortover strandpromenaden for å spise paella på den grønne restauranten som vi spiste på med storfamilien Adamsrød for 1,5 år siden. Ungene var heller lunkne i forventningene til maten, men desto større var spenningen knyttet til den søte, grønne papegøyen som bodde på utsiden av restauranten. Var den der? Joda, vår lille, søte og bevingede venn var på plass for å ønske oss velkommen. 

Dagene flyr avsted, vi fikser litt båtprosjekter med tilhørende «båtyoga», sink er skiftet, bassenget er prøvd og funnet i orden, og jammen kom ikke SY Fryd også og la seg et par plasser bortenfor oss. Hyggelig å treffe norske båter igjen 😊 ekstra stas var det også at nabobåten hadde med seg en Bengal, som vi kunne kaste stjålne blikk bort på og mimre litt tilbake på Irisen vår.

Endelig! 29. oktober fikk vi gjennomført riggsjekken vi har ventet på. Alt var i orden – ingen utbedringer, bare gode nyheter. En stor lettelse, og en av de siste boksene som måtte krysses av før vi kan begynne å rette blikket vestover.

Mesteparten av oppholdet lå vi på ankringsplassen utenfor marinaen. Dagene brukte vi på å bade, snorkle og øve på fridykking.

Ungene blir modigere for hver dag, og det var stor stas da de tok jolla sammen med Steinar bort til Museo Atlántico – Europas første undervannsmuseum. Mellom lavamurene på havbunnen ligger hele installasjoner av mennesker og hverdagsmotiver støpt i betong.

Å dykke nedover og se disse figurene tre frem fra det blå er en ganske magisk opplevelse, og ungene kom opp igjen fulle av ny mestring — de kommer seg ned flere meter nå.

Etter en ukes tid tøffet Explore nedover og vi møttes på ankringsfeltet utenfor marinaen. Sammen tok vi en tur opp til Montaña Bajo, vulkanen sør på øya.

Stien slynger seg oppover gjennom rødfarget sand og lavagrus, og på toppen blir man belønnet med utsikt som strekker seg helt til Fuerteventura på klare dager. Ungene klatret rundt på kraterryggen som om de hadde gjort det hundre ganger før.

Dette var jo selveste halloween, så ettermiddagen tilbrakte vi på land – restaurantbesøk, folk i ulike kostymer langs gatene og en by hvor selv innkasterne på restaurantene hadde godis på lur til forbigående i kostymer. Vi avsluttet kvelden med skummel film og godteri fordelt mellom båtene. Det ble en annerledes feiring, uten verken utkledning eller knask eller knep, men ungene var fornøyde allikevel.

Litt utpå dagen, 1. november løftes ankeret, og vi drar videre mot Gran Canaria og Las Palmas. Her skal vi være frem til vi får besøk av tante Ane og onkel Olav, som skal være med oss på kryssingen av Atlanteren, pluss at en kul fyr i båten skal feire sitt første doble tall. Mye gøy i vente der, altså.