Kategori: Reisebrev

Etter flere dager enn først tenkt i Essoueira, har vi nå hatt tid til å lande litt i marinaen i Agadir. Vi har også fått dratt ut på eventyr inn i landet.

Dagene i havna har vært rolige. Vi ligger trygt inne i marinaen, og selv om det er langt til nærmeste supermarked, fikk vi nylig levert varer helt til brygga – luksus! Vi fikk tatt en tur med kabelbane opp til gamlebyen på en liten fjelltopp, med utsikt over hele Agadir. 

Skolearbeidet går sin vante gang om formiddagene, slik at vi holder tritt med klassene hjemme i Norge.

Men den virkelige opplevelsen denne perioden kom da vi pakket sekkene og satte oss på bussen mot Marrakech.

Det ble fem innholdsrike dager: først en kveld i Marrakech, hvor vi fant hotellet, spiste pizza ute og samlet krefter til en tre dagers ørkensafari dagen etter.

Tidlig dagen etter ble vi hentet på utsiden av hotellet av en minbuss, som skulle bære oss mange mil de neste dagene. Etter 2-3 stopp til i sentrum var bussen full av nye turkamerater for de neste 3 dagene. Vi var en god blanding turister fra; Polen, Kroatia, Ungarn, Spania, Malaysia, Norge og en marokkaner på ferie i eget land. Hyggelige mennesker!

Turen gikk over Atlasfjellene, gjennom dramatiske landskap og små landsbyer.

Vi fikk omvisning på ulike destinasjoner, både et senter som laget skjønnhetsprodukter av «Desert rose», samt en plass hvor vi fikk følge produksjon av arganolje og produkter med arganolje i.

Vi stoppet ved Aït-Ben-Haddou, en gammel festningsby bygget av leire og halm – kjent som filmkulisse for flere kjente filmer, og minst like imponerende i virkeligheten. Her fikk vi omvisning med en guide- og ved slutten av besøket fikk vi hjelp med å velge ut bekledning for kamelridning neste dag.

Vi ble innlosjert på et hotell for middag, musikalsk oppvisning på kvelden og hvile før neste fullpakkede dag.

Tidlig neste morgen gikk turen videre og etter flere timer i minibuss og flere stopp, blant annet ved et utsiktspunkt i Dadès-dalen, hvor det finnes spesielle steinformasjoner, ofte kalt «Apehender» eller «Pattes des singes», som er formet av over 150 millioner år med vind- og vannerosjon (de ligner knoker og fingre, derav navnet), og en kort vandring gjennom Todra Gorge, en trang kløft med høye fjellvegger og grønne palmer som klemmer seg langs elven, nådde vi Merzouga, der ørkenen åpnet seg foran oss.

Her ventet kamelene som tok oss innover sanddynene til en liten camp, hvor vi tilbrakte natten under stjernene (dvs i et telt under stjernene).

Kapteinen og yngstemann fikk prøvd seg på sandboarding i de bratte sandbakkene, og på kvelden samlet alle seg rundt bålet for mat, te og musikk fra lokale musikere. En ganske magisk opplevelse!

Etter tre dager med minibuss, ørkenstøv og sol vendte vi tilbake til Marrakech, der vi brukte siste dag før returen til Agadir på å utforske Medinaen. Den var enorm – et virvar av gater, lyder, farger, dufter og liv. Vi gikk oss bort flere ganger, men det var i grunnen en del av opplevelsen.

Tilbake i Agadir har vi brukt tiden til å puste litt ut, reflektere og forberede neste etappe. Det er varmt – veldig varmt – men stemningen om bord er god. Vi kjenner at det skal bli deilig å bade fra båten igjen, og vi drømmer om neste ankringsplass.

Nå gjør vi oss klare for avreise mot Lanzarote den 20. oktober – nye bølger, nye øyer og nye eventyr venter.

Etter to drøye uker på det afrikanske kontinentet var det endelig tid for neste strekk – overfarten fra Agadir til Lanzarote. Det føles stort å sette kursen mot et nytt kapittel, og kanskje enda større å vite at vi nå er på vei mot et kjent sted – tilbake til øya hvor vi var på ferie med storfamilien for bare halvannet år siden. Vi merker også at vi nærmer oss Gran Canaria- det kiler litt ekstra i magen når man tenker på at her er starten for kryssing over Atlanteren, onkel Olav og tante Ane blir med på kryssing, og en 10-åring skal feires!

Vi startet turen på kvelden, passene ble stemplet som et siste ledd i utsjekken kl 21.00, og 21.02 var vi på vei ut av havna.

Seilasen gikk fort, faktisk overraskende fort. Vi hadde godt revet både storseil og genoa, men båten suste likevel avgårde med en gjennomsnittsfart på 6,5 knop. Før siste nattevakt måtte vi faktisk reve enda litt mer for å unngå å komme frem til Lanzarote i mørket.

Været varierte mellom sol og skyer, og sjøen spilte på lag med oss det meste av veien.

Fiskelykken derimot – den var det verre med. Etter å ha kastet ut håndlina fikk vi plutselig et skikkelig napp. Kapteinen rakk så vidt å se en stor ryggfinne nærme seg sluken før hele lina ble røsket av og forsvant i dypet. Så ingen fiskemiddag denne gangen – bare en historie rikere.

Vi holdt følge med Explore gjennom hele seilasen, og det er alltid godt å vite at man har selskap der ute (Selv om det nesten bare ser ut som en prikk i horisonten).

Etter rundt 38 timer på sjøen ankom vi Arrecife, men marinaen var helt full. Vi satte derfor kursen videre sørover mot Marina Rubicon, hvor vi fikk plass – og har avtalt riggsjekk neste uke, som et av punktene vi må krysse av før vi skal over Atlanteren.

Stemningen om bord er på topp. Det føles både kjent og trygt å være tilbake på Lanzarote. Vi gleder oss til å bade, snorkle og spise paella på “den grønne restauranten med papegøye utenfor” – et lite gjensyn med ferieminner og en fin overgang til neste fase av reisen.

Nå ligger vi godt forankret i Marina Rubicon, omgitt av palmer, varmt vann og forventninger til alt som ligger foran oss.

Byen viste seg å være et lite eventyr. Medinaen, den gamle bykjernen, er en labyrint av smale gater med boder som selger alt fra krydder, frukt og fisk til håndlagde skinnvarer, keramikk og tekstiler.

Lukten av krydder og sjø blander seg med lyden av måker, mopeder og rop fra handelsmenn – og alt sammen føles intenst, varmt og levende. Vi har fått smaken på både tagine og de marokkanske pannekakene msmen, og investert i litt lett lintøy – et must i varmen her nede.

Hele gjengen fra begge båtene ble invitert på teselskap med Royal Tea av en lokal helt som til å begynne med bare skulle fortelle oss at vi gikk inn i en blindgate. Han tok oss med til en krydderbutikk hvor teen ble forklart, plukket og blandet. Hele prosessen ble demonstrert, med 3 «sh’klub» (Helle teen over i glass for så å helles tilbake på kannen 3 ganger). En veldig artig opplevelse, han fikk til og med kommet med en liten spådom omkring barnas fremtidige yrker. Artig opplevelse!

Dagene i havna går med til å rusle rundt på markedet, langs strandpromenaden og ta inn inntrykk. Det er et rikt fiskemarked rett ved havnen, hvor fiskerne selger dagens fangst. Her finner vi alt fra ulike skjell, sardiner, blekkspruter, tunfisk og hai. Rikt utvalg.

Nederst på strandpromenaden er det mulig å kjøpe seg en tur på hest, kamel eller firhjuling. Det ble med titten denne gangen, men vi hilste og klappet på kamelen Chewbacca og en nydelig hest som het Matrix.

Egentlig hadde vi planlagt å seile videre mot Agadir 8. oktober, men været, eller rettere sagt tettpakket havn har satt en stopper for det. Alle fiskebåtene er kalt inn til havn, og nå ligger de stablet tett i tett – ekte tetris-stil – slik at ingen kommer seg ut før været byr på bedre fiske. Vi er med andre ord havnfaste, men det gjør egentlig ikke så mye. Småprosjekter blir gjort, vinsjene er servet, og med medinaen rett i nærheten har vi mer enn nok å fylle dagene med.

Litt underholdning er det også i havnen, når båter skal omplasseres, det dyttes, ropes og flyttes. Er det ikke plass, så lages det plass, og for å lage plass må man bare ha litt fart ser det ut som. Eksotisk havn.

29. september klokken 16:30 lettet vi fortøyningene i Oeiras og satte kursen mot et nytt kontinent. Værmeldingen lovet fin seilvind på 13–14 knop, og alt startet rolig og fint. Men utover kvelden frisknet det til – vinden økte raskt til 23 knop, med kast opp mot 30. Sjøen bygget seg høyere enn meldt, og etter hvert måtte vi sette tredje rev og rulle godt inn på genoaen. Med vinden i ryggen gjorde vi likevel over 6,5 knop, og etter en stund senket roen seg om bord. Vi fikk besøk av delfiner noen ganger i løpet av overfarten, noe som gir et hyggelig innslag i dagene utpå.

Besetningen fant rytmen, og nattevaktene gikk som de skulle.

Et stykke ut i seilasen, siste døgnet fikk vi endelig napp – vår første fisk på turen! En flott (men moderat størrelse)gullmakrell ble dratt om bord og forvandlet til to fileter.

Like før vi nådde kysten av Marokko, fikk vi følge av et enormt belte med delfiner. Over hundre delfiner svømte og hoppet rundt båten – vannet kokte! Vi var tilfeldigvis på videosamtale med bestemor Therese og bestefar Christian hjemme i Norge, så de fikk være med på opplevelsen de også. Ganske elektrisk stemning, både om bord og hjemme! (klart man kan angre etterpå at man ikke fikk filmet)

Vel framme i Essaouira ble vi tildelt plass i den travle fiskehavnen, fortøyd utenpå SAR-båten – med Explore utenpå oss igjen. Rundt oss lå rekker av fiskebåter i alle størrelser, og det myldret av liv. Mottakelsen var alt annet enn anonym – vi ble møtt av blide og vennlige representanter fra havnevesenet, politi, immigrasjon og toll, og etter en grundig inspeksjon av båten (med hund) og noen runder på diverse kontorer for kapteinen, fikk vi endelig stempelet som lot oss gå i land.

Afrika har ønsket oss velkommen med full pakke – vind, delfiner, kaos, varme og eventyr. Det gledes til eventyr og utforsking på land!

Den 27. september tok vi den korte turen fra ankringen i Cascais til marinaen i Oeiras. Stemningen om bord kunne nok vært bedre – rederinnen hadde nemlig glemt at vi burde ankomme på høyvann for å slippe den kraftigste strømmen inn i marinaen. Det ble derfor plutselig travelt med å få opp ankeret, og med en migrenesyk Alma ble ikke turen akkurat dagens høydepunkt. Innseilingen ble, som varslet, sidelengs i sterk strøm – men vi traff båsen perfekt og pustet lettet ut da fortøyningene var på plass.

Marinaen i Oeiras viste seg å være en skikkelig hyggelig plass. Her ble vi møtt av vennlige folk som ønsket oss velkommen – og hver morgen fikk vi levert nystekte rundstykker direkte i båten.

Etter innsjekk fikk vi tilbud om å flytte til en mer skjermet plass innerst i marinaen, og der lå vi rolig og trygt gjennom dagene som fulgte.

Stormen Gabrielle gjorde seg godt merket, med mye vind og bølger ute, men inne i marinaen var det stille og fint. På søndag tok vi turen til Parque dos Poetas, en stor og vakker park fylt med skulpturer og sitater fra portugisiske poeter – en fredelig kontrast til uværet utenfor.

Vi ligger alene som norsk båt i Oeiras, mens Miss U og den svenske familiebåten Tide holder til inne i marinaen i Cascais. Dagene preges litt av venting – vi er klare for å krysse over til et nytt kontinent, men venter på riktig værvindu for å sette kursen sørover mot Marokko. I løpet av ventetiden er det kjekt å kunne lage klar litt mat for overfarten.

Planen er å seile ut til 10 grader vest (for å holde avstand til spekkhoggerne), og deretter sørover mot Essaouira. Det blir både spennende og spesielt – nytt kontinent, ny kultur og en etterlengtet følelse av å legge Portugal bak oss. Selv om opplevelsene langs kysten her har vært fine, har spekkhoggerne lagt et merkbart preg på seilingen – og vi gleder oss til å slippe å planlegge hver etappe rundt dem.

Rett før soloppgang forlot vi Nazaré og satte kursen sørover mot Cascais. Vi vinket adjø til nabo og buddyboat Explore, da de fortsatt har noen ærender som holder dem i Nazaré noen dager ekstra. Vind var det lite av, men med rolig sjø og godt humør om bord ble dagen likevel fin.

Ungene fikk gjort litt skolearbeid underveis, og det var god stemning i cockpit – stille havdager har sin sjarm de også.

Ved ankomst kastet vi anker utenfor Marina Cascais rett før solnedgang, i nærheten av de norske båtene Miss U, Hera og Aries.

Sånn blir det når man er flere som skal samme vei, man møter andre norske og nordiske båter her og der. Her ligger det mange båter på svai, men det er ventet at feltet tynnes ut snart – lørdag kveld skal den tropiske stormen Gabrielle treffe Portugalkysten.

Ungene hadde en fin dag i land sammen med vennene fra Miss U, med tur innom marinaen og bading på stranden. Steinar og barna tok også en tur på land og møtte kapteinen fra den norske båten som nylig ble angrepet av spekkhoggere – et møte som gjorde inntrykk på både store og små.

Etter litt vurdering og forespørsler fikk vi plass i marinaen i Oeiras, omtrent en times seilas herfra. Planen er å lette anker lørdag morgen og søke ly i Oeiras før stormen når land.

Den 14. september lettet vi anker i São Jacinto med kurs sørover mot Nazaré. Dagen startet i tett tåke, og uten fungerende radar var vi veldig glade for å ha Explore foran oss som “ledestjerne” ut fjorden.

Etter noen timer på sjøen lettet tåken, og himmelen åpnet seg i strålende blått. Resten av turen ble nesten som en belønning – stille sjø og solskinn hele veien.

I Nazaré gikk vi inn i marinaen Clube Naval da Nazaré North, en ryddig og rolig havn som ble vårt hjem for de neste dagene. Og her – her er det surfestemning! Nazaré er jo kjent verden over for bølgene sine, men så langt har vi bare fått se dem fra land. Stranden har ofte vært stengt med rødt flagg, men det er likevel fascinerende å se naturkreftene hamre inn mot kysten.

Ukedagene følger et kjent mønster: skole på formiddagen, og deretter lek og småturer på ettermiddagene. Og med seks norske båter på det meste i havna, i tillegg til svenske og engelske, har barna hatt flere lekekamerater fylle tiden sammen med. Språkgrensene flyter – her går norsk, svensk og engelsk om hverandre i leken på brygga.

Vi voksne har brukt mye tid på å forberede oss for lengre seilaser. Det bestilles og hentes pakker, båtprosjekter ferdigstilles, vi bunkrer mat og drikke, og fyller opp båten med tørrvarer og hermetikk. Det føles både praktisk og nødvendig, men også som en liten påminnelse om at vi snart skal videre ut på litt lengre havstrekk.

Når vi har hatt tid til å utforske, har Nazaré vist seg som en utrolig koselig by. Markedet bugner av fersk frukt, grønnsaker, fisk og kjøtt, og langs stranden tørkes både fisk og blekksprut på gamle stativer – en levende tradisjon.

Vi har ruslet langs strandpromenaden, besøkt Farol de Nazaré på høyden der gamlebyen ligger, og kjent på den spesielle stemningen som Nazaré har – en blanding av fiskerlandsby og surfeplass.

Vi tok også en liten avstikker til Lisboa – denne gangen med buss, da vi styrer unna seilas inn dit på grunn av spekkhugger-rapportene. Lisboa var et lite eventyr i seg selv, fullt av farger, liv og inntrykk. Vi tok en guidet tur i tuktuk med en karismatisk guide som tok oss med til utsiktspunkter og severdigheter vi ellers ikke hadde rukket å manøvrere mellom på egenhånd.

Dagene i Nazaré har vært rolige, men fulle av opplevelser. Nå venter vi bare på riktig værvindu for å kunne seile videre. Kursen peker sannsynligvis mot Cascais – og etter det, Marokko.

Den 12. september forlot vi Leixões i soloppgangen og satte kursen sørover mot São Jacinto. Været spilte på lag, og formiddagen gikk med til både skole og et lite eksperiment: klesvask i vanntettpose på dekk. Det gjenstår å se om dette blir en fast rutine, men det føltes i alle fall effektivt å kombinere sol, saltvann og litt «husarbeid».

Etter en rolig dag til sjøs ankret vi opp i en bukt rett utenfor ferjeleiet i São Jacinto.

Til tross for nærheten til ferja ligger vi overraskende stille og godt. På brygga finner vi et lite bakeri med fersk bakst – akkurat nok til å gi stedet en ekstra dose sjarm.

Fra ankringsplassen tok vi både ferje og buss inn til Aveiro sammen med gjengen i Explore. Byen viste seg å være en skikkelig perle – en slags mini-Venezia med elvebåter og kanal som slynger seg gjennom sentrum.

Vi brukte dagen på å rusle rundt, nyte stemningen og bare være turister.

Nå ligger vi trygt tilbake ved São Jacinto og gjør oss klare til neste etappe sørover. Neste stopp: Nazaré.

Vi har ligget på svai utenfor Marina Porto Atlântico i Leixões de siste dagene, med Miss U og Explore på nabobåtene. Rundt oss ligger noen flere båter på bøyer, og i horisonten glir store fraktskip inn og ut av Porto de Leixões – en travel, men allikevel rolig ankring.

På land har vi opplevd mye forskjellig. Hele gjengen fra de tre båtene dro sammen til stranda Praia de Matosinhos, hvor bølgene ga perfekt testterreng for de nyinnkjøpte bodyboardene. Timene fløy av gårde i vannet, med latter og konkurranse om hvem som fikk best tak på bølgene og kom lengst inn på stranda.

En dag tok Sail What-crewet turen inn til Porto for å utforske byen. Første stopp var World of Discoveries, et interaktivt museum der vi lærte mer om Portugals historie som sjøfarere og handelsmenn.

Deretter gikk turen til den imponerende bokhandelen Livraria Lello, og videre til kirken Igreja dos Carmelitas, der både store og små lot seg fascinere (og kanskje litt skremme) av ekte knokler i kirkegulvet.

Ute på gata fikk vi et helt spesielt musikalsk innslag: en gatemusikant som spilte lirekasse – akkompagnert av duer, papegøyer og til og med høner. Hønenes klukking ble en del av musikken, og vi ble stående og lot oss lenge fascinere av dette festlige innslaget i bybildet.

Vi har også vært innom Pavilhão Da Água, et vannsenter hvor både barn og voksne fikk lære mer om vannets mange former og funksjoner – et lærerikt avbrekk fra byvandringen.

Ellers går dagene med til litt mer praktiske gjøremål. Vi har startet bunkringen til de lengre overfartene som venter, og fikk fylt opp tørrvarelageret på en skikkelig handletur. Det sies at Portugal er et bra land å handle inn mye av dette, både når det gjelder utvalg og pris – så da gjelder det å benytte anledningen.

For nå er det godt å roe litt ned og vente på riktig vær før vi fortsetter sørover. Neste mål er en ankringsplass i São Jacinto, utenfor Aveiro – nye opplevelser venter rett rundt hjørnet.

Den 7. september vinket vi farvel til Baiona og satte kursen mot Portugal. Morgenen møtte oss med regn, bølger og tåke, og det tok ikke lang tid før vi innså at radaren vår ikke fungerte. Sammen med Explore ble vi enige om at de skulle gå først – det føltes tryggere å ha deres radar i front når sikten var dårlig.

Men vi hadde knapt kommet inn på rekke bak Explore før vi plutselig mistet styringen og båten vred seg 90 grader på selvvalgt kurs. Midt i regnet og bølgene måtte nødroret opp, og feilsøkingen i gang. Det viste seg at mutteren som holder fast styrewiren hadde jobbet seg løs og falt av. Frustrasjonen var til å ta og føle på – vi hadde jo planer om å nå helt til Leixões i dag, hvor Miss U lå på svai, men slik det så ut måtte vi snu. Explore fortsatte sørover, mens vi vendte baugen tilbake mot Baiona.

Tre timer senere, og med en god dose båtyoga under dekk, var mutteren på plass og humøret frisket opp. Været hadde også lettet, regnet forsvunnet som ved et trylleslag, og vi kunne igjen sette kursen sørover – tre timer bak skjema, men endelig på vei.

Bølgene var fortsatt store, men vinden lot vente på seg, så motoren fikk gjøre jobben.

Timene gikk, sjøen roet seg, og vi fikk selskap av delfiner som lekte lenge i baugen.

De er alltid en fryd å se, men langs denne kysten er det vanskelig å ikke være litt ekstra på vakt når noe stort og mørkt dukker opp i vannet.

Da kvelden nærmet seg, sto vi overfor et valg: stoppe i en havn underveis, eller satse på å rekke helt ned til Leixões før mørket senket seg. Etter et lite «øyråd» og nøye utregning av fart og tid, bestemte vi oss for å gi gass.

Og det gikk! Ti minutter før solen forsvant bak horisonten rundet vi moloen inn til ankringsplassen, og kunne senke skuldrene.

Som en ekstra bonus kom gjengen i Miss U ut i jolla for å ønske oss velkommen – og ikke minst ta med seg matrosene fra Sail What på kortspill ombord hos seg. Etter ankring, latter og en hyggelig kveld, tente vi ankerlanternen og kunne endelig la hodet treffe puten.

Portugal – vi er fremme!