Kategori: Reisebrev

Vi våknet til en helt grei natt for anker i Watermill Cove på Isles of Scilly. Første punkt på dagens liste var å få unna det som sto igjen fra dagen før – nemlig toalettproblematikken. Med det avklart, var vi klare for å utforske nærområdet på land.

Jolla ble sjøsatt, og vi tok den lille svippen inn mot stranden. Vel i land bar vi den opp, slik at den ikke skulle drive av gårde mens vi var ute og gikk. En sti fra stranden lokket oss innover øya, men vi rakk ikke langt før ankeralarmen gikk. Med litt høyere puls enn ønsket ruslet vi ned til stranden igjen, men fra avstand så båten ut til å ligge omtrent der vi hadde forlatt den.

Vi ga stien et nytt forsøk, men – selvsagt – da vi passerte punktet der alarmen hadde gått sist, begynte den å ule igjen. Da ble avgjørelsen enkel: tilbake til båten og finne et nytt ankringssted. Vinden skulle dreie litt i løpet av dagen, og et annet sted pekte seg ut som mer gunstig: The Cove på øya Saint Agnes.

Med jolla heist opp og ankeret lettet, satte vi kursen mot dagens destinasjon – en to timers seiltur i fint vær. Vel fremme i The Cove måtte vi gjøre to forsøk før ankeret satt som det skulle. Men når det først lå trygt, var det bare å nyte rammen rundt oss: måkeskrik, sandstrender og over fem meters sikt i krystallklart vann.

Kapteinen, fortsatt litt rystet etter dagens ankeralarmer, valgte å bli om bord. Rederinnen og de små matrosene rodde i land for å utforske strand og vann. Etter et par timer vendte de tilbake, og vi spiste middag før en rolig kveld om bord.

I morgen står mer utforskning av øya Saint Agnes for tur – og forhåpentlig uten at ankeralarmen melder seg.

Før vi kastet loss og satte kurs mot Isles of Scilly, rakk vi en liten tur i land. Med jolla tøffet vi inn til den sjarmerende havna i Fishguard Lower, hvor vi kjøpte med oss noen ferske scones med syltetøy og krem – en skikkelig britisk lunsj, passende på vår bryllupsdag. Deretter tok vi beina fatt og gikk en liten tur opp til Fishguard Fort, et lite kystfort bygget på 1700-tallet for å beskytte mot franske invasjonsforsøk. Utsikten herfra var nydelig, og det var lett å se hvorfor akkurat dette stedet ble valgt som utkikkspunkt.

Vel tilbake i båten heiste vi ankeret og satte seil. Vi startet forsiktig, med rev i både forseil og storseil, ettersom vinden lå midt imot og motstrømmen gjorde at fremdriften de første timene var heller beskjeden. Men etter hvert dreide vinden, og vi kunne seile mer effektivt – vinden ble bedre, høyden bedre, og vi trengte bare noen små støtte-slag her og der.

Utover kvelden dabbet dagslyset av, og akkurat idet barna skulle til å hoppe i køys, fikk vi besøk av en stor flokk delfiner som lekte seg rundt båten. Det ble jubel og store smil – en helt uventet og uforglemmelig opplevelse før leggetid.

Kapteinen tok første del av nattevakten og ble avløst av rederinnen rundt 02:30. Seilene holdt i omtrent en time halvannen ut i hennes vakt, før vinden gav seg helt – og «jerngenoaen» (motoren) måtte ta over. Men med motoren i gang fikk vi til gjengjeld et fantastisk syn: morilden lyste opp kjølvannet bak båten som et magisk spor i mørket.

Og plutselig – der! Lysende flekker i vannet nærmet seg båten i full fart, før flere delfiner hoppet opp av sjøen, denne gangen opplyst av morild. De danset og lekte rundt båten lenge – et uvirkelig vakkert show midt på natten, og en stor opplevelse for rederinnen på hennes vakt.

Ved 05:30 var det vaktbytte igjen. Med stødig kurs og motoren brummende i bakgrunnen, var det bare å slappe av og vente på soloppgangen. Barna våknet etter hvert, og frokosten ble fortært mens båten skled gjennom havet. Dagen gikk rolig med lesing og avslapping.

Da Isles of Scilly endelig kom til syne i horisonten, kom vinden tilbake – riktig vinkel og god styrke, så siste time og en halv inn mot øyene ble unnagjort for seil. En perfekt avslutning etter nesten et halvt døgn for motor!

Vi fant en stille og lun vik på St. Mary’s ved navn Watermill Cove, som ga god beskyttelse fra sørvesten. Resten av kvelden gikk til avslapping og kortspill – og et lite skår i gleden: vi oppdaget at dassen er tett. Men det får bli morgendagens problem.

Dagen i dag gikk i roligere tempo og ble viet til litt praktiske gjøremål – nødvendige, men likevel en del av sjarmen med båtlivet.Trym og jeg startet dagen med å toppe opp dieseltanken, slik at vi er godt rustet for neste etappe. Deretter fikk vi gjort en liten, men viktig oppgradering: innspleising av tau på ankerkjettingen. Dette gjør oss klare for å ankre trygt på litt dypere vann, noe vi regner med å få bruk for når vi kommer lenger sør og muligens må ta til takke med litt dypere ankringsplasser. Vi har nå 50m kjetting og 50m tau.

Mellom slagene ble det tid til litt bading, selv om temperaturen fortsatt minner mer om forfriskende enn behagelig. Resten av dagen gikk stort sett med til å vente på bedre vindforhold – vi har nemlig Isles of Scilly i sikte som neste destinasjon, men vil helst ha litt medvind og mer stabile forhold før vi setter seil sørover. Alt i alt en rolig, men effektiv dag – godt å få unna noen ting på listen før vi gyver løs på neste etappe.

Dagen startet med jolletur til stranden i Abersoch. Vi dro jolla opp på land, og ruslet fra strandkanten og opp til sentrum – en liten spasertur inn til en like liten og koselig by. Der fikk vi se både tradisjonell båtutsetting og en noe mer kreativ løsning: en båt med hjul som trillet rett ut i sjøen på egen hånd.

Vi feiret landgangen med is – og ikke hvilken som helst is, men en sånn som ser ut som en blomst. Ikke det mest effektive med tanke på ekspederingstid, men man spiser jo med øynene også, så isen var 10/10. Hverdagsluksus på sitt beste.

Mens vi gikk og nøt både isen og byen, begynte vi å ane at dagen kanskje ikke skulle ende i Abersoch likevel.

Værmeldingen sa nemlig sitt: et par runder med mye vind og ruskevær på vei inn. Vi ville helst være et stykke nærmere Isles of Scilly før det slo inn. Så vi la om planene, kastet loss på ettermiddagen, og satte kursen sørover igjen.

Det ble en lang etappe til Fishguard, med nattseilas og alle sansene skjerpet. Lørdagskvelden ble i cockpit med godteri og maritim utsikt. Rett før leggetid fikk ungene og Steinar følge av en flokk delfiner – et sånt øyeblikk som løfter hele stemningen og gjør slitne øyelokk litt lettere å holde oppe.

Ankeret gikk til bunns i stummende mørke klokken 03:30. Ny havn, ny vik, ny erfaring. Det er noe eget med å navigere inn et sted i svarte natta – øynene jobber, ørene lytter, og man er forberedt på overraskelser man ikke får øye på umiddelbart.

Nå ligger vi i en vik utenfor selve Fishguard havn. Her blir vi værende et par dager, før vi håper å nå Isles of Scilly.

Vi ligger fortsatt for anker utenfor Fishguard, og i dag tok vi oss tid. Ikke til å gjøre så mye – men til å gjøre det sakte.

På vei ut av båten fikk vi øye på noe i vannet – kanskje en liten hval, kanskje en stor delfin. Vanskelig å si.

Men den var der, rett utenfor båten vår, og det er slike øyeblikk som gjør at hele mannskapet plutselig er våkne og peker i alle retninger.

Etter frokost tok vi jolla inn til den lille havna innenfor ankringsplassen. Derfra gikk vi til fots opp til sentrum, og videre bort til Gorsedd Stone Circle.

En liten steinring på toppen av en grønn høyde, med utsikt mot sjøen og båtene ute i bukta. Dagen startet med et tåkeslør over landskapet, men innen vi hadde kommet opp til steinene, hadde sola overtatt fullstendig. Resten av dagen ble varm og klar.

Ellers har dagen gått i rolig tempo. Litt fordi vi hadde bestemt det sånn, men også fordi deler av mannskapet var merkbart preget av nattevakten fra i går. Lite søvn setter sitt preg – så det ble mer rusling enn rask gange, og mer vann enn brus i glasset.

En dag i ro. Med sol, steiner og et glimt av noe stort i vannet. Helt greit, egentlig.

Vi la Magherabeg bak oss tidlig og satte kursen mot Wales, med Abersoch som mål. Igjen fikk vi god seilvind – og ikke minst: sol. Det er alltid litt lettere å holde humøret oppe når vannet glitrer og det er varmt i ansiktet.

Dagens 63,8 nautiske mil startet med bidevindskryss, før vinden gradvis dro seg akterover og vi fikk en fin lens. Vi suste avgårde med snittfart på 6,2 knop og god flyt i kroppen.

Men som så ofte – det varer ikke evig. Mellom Bardsey Island og fastlandet dreide vinden, og vi endte opp i platt lens. Forseilet blafret som et oppgitt flagg, og da strømmen samtidig snudde og møtte bølgene som allerede var der, ble det hele litt voldsomt. Det føltes som om båten ble kastet rundt i en vaskemaskin. Det er rart hvordan slike øyeblikk kommer brått – alt går fint, og så plutselig: kaos.

Kapteinen tok grep, justerte kursen, og vi fikk ut forseilet igjen. Båten fikk fart, rytmen kom tilbake, og vi kom oss gjennom med en langt hyggeligere balanse i båten.

Innsiglingen til Abersoch var en kontrast: tre hvite sandstrender på rad, seilbåter ankret på rekke og rad – og en varm kveld med nesten sydenfølelse. Vi fant oss en plass på enden av rekka, slapp ut ankeret og senket skuldrene.

Kvelden ble rolig. Litt film, litt snacks, og følelsen av å være på riktig plass. Det er sånn det ofte blir: båtlivet veksler mellom utfordring og idyll – og det er nettopp det som gjør det spennende.

Planen var klar: videre i dag. Men som med det meste i båtlivet, er planen bare et utgangspunkt. Vi hadde et par ting igjen på handlelisten før vi kunne forlate Dùn Laoghaire – så mens ungene holdt fortet i båten, tok vi voksne turen inn til sentrum.

Da vi endelig satte kursen sørover, var målet Arklaw, men etter en værvurdering for området og natten, tok vi turen til Magherabeg beach. Kart og værmeldinger stemte. Ankringsplassen så lovende ut – rolig vann, god dybde og en nydelig strand innen synsvidde. Perfekt, trodde vi. Vi la oss godt til rette og tenkte at dette kunne bli en rolig natt.

Vi tok feil, for det ble det ikke.

Sjøen som hadde sett så uskyldig ut i kveldssolen, viste seg å ha en annen plan. En dønning fra sørvest fant veien inn og traff oss i helt feil vinkel. Båten rullet godt gjennom natten, og det ble mer vugging enn søvn. En sånn natt der man ligger og venter på at kroppen skal venne seg til bevegelsen – men det skjer aldri helt.

Vi sto opp tidlig neste morgen, litt trøtte og lettere oppgitte. Det er fint med ankringsplasser – men det er ikke alltid de lever opp til fantasien. Noen ganger er det bare rulling, lite søvn og en påminnelse om at vi ikke alltid får det vi håper på. Men vi får noe annet: erfaring. Og enda en liten historie til samlingen.

Morgenen startet rolig i Dùn Laoghaire Marina. Vi hadde ikke hastverk. Det trengte vi heller ikke – for utenfor båten dukket det plutselig opp to seler. De svømte rundt utenfor båten, snudde seg i vannet og virket nesten som de lekte. Vi ble stående og følge med i flere minutter, før de forsvant like stille som de kom. Små møter som gir en god start på dagen.

I dag lot vi båten hvile og tok toget inn til Dublin. Storby etter dager med sjøluft og havutsikt føles igrunnen litt intenst, men artig også. Vi ruslet gjennom parken Saint Stephen’s Green og fikk et glimt av Irlands historie, med minner fra starten av løsrivelsen fra Storbritannia.

Fra parkliv til palass – vi gikk videre til Dublin Castle før vi rundet av sightseeingdelen i Temple Bar, der kapteinen fikk seg en etterlengtet Guinness. På tapp, som seg hør og bør.

Crewets yngste fikk endelig hull i øret, og stemningen var like høy som forventningene. Vi trasket langs elven Liffey på vei tilbake mot togstasjonen – fulle av inntrykk og med litt større radius enn en vanlig dag i havn.

Vel tilbake i marinaen fikk vi endelig tatt et oppgjør med skittentøyet. Det krevde både myntjakt og tålmodighet med maskiner som hadde sine egne meninger om samarbeid, men etter noen runder, et par timer og en liten dose frustrasjon var det gjort. Ren klesvask kan føles som en bragd i båtverdenen.

Alt i alt – en fin balanse mellom dyreliv, historie, bypuls og praktisk båtliv. Og det hele startet med to seler som ga oss et smil før frokost.

Seilvind, deilig! I dag traff vi noe midt i mellom – akkurat passe. Fra vi slapp fortøyningene i Greencastle og satte kursen sørover, hadde vi vinden med oss. Ikke bare på riktig side, men med riktig styrke. Det skjer ikke så ofte som man skulle tro.

Gjennomsnittsfarten vår holdt seg jevnt over 6 knop, og det var god stemning i cockpit. 45,7 nautiske mil forsvant overraskende fort, særlig da vi fikk følge av et lite delfinshow underveis. De kom plutselig, som de alltid gjør, og forsvant like fort – men det rakk å bli en liten dans foran baugen, dog ikke nok tid til å finne frem kamera.

Vi kom inn til Dùn Laoghaire Marina utpå ettermiddagen. Den største havna vi har vært i til nå. Bare å komme seg fra båsen og til havnekontoret føltes som en liten etappe i seg selv. De hadde til og med en egen dusjbåt – i tilfelle servicebygget lå for langt unna. Noen steder tenker faktisk på alt.

Resten av dagen gikk i rolig tempo, vi har bestemt oss for å ligge her i to netter, da blir det tid til både klesvask og en tur til Dublin. Litt karttitting måtte til for å prøve å orientere oss i sentrum, slik at vi kunne tusle opp på den nærmeste butikken.

Båten og mannskapet har jobbet i takt med både vind og sjø i dag. Det er ikke alltid det skjer, men i dag gjorde det det.

Vi ble liggende i Carrickfergus også denne dagen, og startet dagen rolig med frokost og litt matpakkesmøring før vi satte kursen mot Belfast – igjen.

Denne gangen tok vi toget rett inn, og planen var å få med oss litt mer av byens historie via en «hopp-på-hopp-av»-busstur.

At byen skulle være full av liv og regnbueflagg i anledning Pride-parade, visste vi ikke. Det viste seg fort at det meste av trafikken i sentrum stod mer enn den rullet, men med godt humør og tålmodighet kom vi oss likevel av gårde. Guiden om bord leverte en solid runde med historisk formidling – både om Belfasts industrielle vekst og de mer mørke og splittende kapitlene fra «The Troubles», som fortsatt preger bybildet.

Vi valgte å hoppe av ved stopp 18 – Crumlin Road Gaol, et tidligere fengsel som var i bruk helt fram til 1996. Det ble et sterkt og tankevekkende besøk for både store og små – om isolasjon, henrettelser, og mennesker som levde på innsiden av murene, ofte i skyggen av en konflikt mange ikke selv hadde valgt.

Ute igjen fra fengselet oppdaget vi at bussene hadde avsluttet ruta for dagen, noe som naturlig nok gjorde «hopp-på» litt vanskelig. Vi tok derfor en ny runde i toetasjesbussen for å komme oss inn til togstasjonen, sammen med gjengen fra Explore som vi møtte inne i fengselet.

Mange flotte kunstverk å se på i Dublins gater.

Tilbake i Carrickfergus fikk vi avsluttet dagen med middag ute – japansk denne gangen – før vi takket for laget og rundet av med en rolig kveld om bord.
En dag full av kontraster: fra historisk tyngde til sushi og gode samtaler.