Vi kom til Sainte-Anne den 6. februar, og fant oss en plass i (den store) ankringsbukta. Det var utrolig mange båter her, så vi fant oss en plass hvor vi hadde litt plass rundt oss, samtidig som vi lå ganske midt i klynga.
I ca en uke lå vi rolig og nøt dagene, omgivelsene og godt selskap (det ble et gledelig gjensyn med gjengen i Explore, hvor vi fikk vært med og feiret bursdagene til begge de to kvinnene ombord). Vi fikk vært på en lekepark i vannet med oppblåste hinder, trampoliner og sklier, som var moro for store og små (her glemte vi helt å ta bilde, men å slenge seg fra spribommen er jo ikke feil det heller – og det tok vi bilde av).
Det å ligge i denne bukta var praktisk også. Le Marin er kjent for å ha rikelig utvalg av båtutstyr og deler, så naturlig nok hadde vi (som alltid) noe å lete etter og kjøpe inn for å utbedre et prosjekt i båten. På vei inn til Le Marin kjører man jolla si gjennom en kanal med mangrovetrær på begge sider. En artig opplevelse.
12. februar, etter en rolig periode i Saint Anne, dro vi videre til Les Trois-Ilets. Her ankret vi opp utenfor en fin strand, med en kort jolletur inn til land.
Selve «sentrum» viste seg å være en sjarmerende liten plass, med smale gater, små kafeer, butikker og en rolig sommer-og-sol-vibe. Fra ankringen ser vi over til Fort-de-France, som er neste stopp på planen.
Fort-de-France – for en fest!
Vi flyttet båten over til Fort-de-France dagen før det store karnevalet skulle starte. Når ankeret satt i bunnen tok vi oss en tur på land, og det var tydelig at noe veldig viktig nærmet seg. Det bankes og sages, boder blir satt opp i høyt tempo langs gatene, og lys og lydanlegg settes opp.
Karnevalet i Fort-de-France er en intens og fargerik feiring som kulminerer i de fire “jours gras” (de fete dagene) i februar, hvor hele byen fylles av musikk, dans og sterke tradisjoner. Det hele startet på søndag 15. februar, “Dimanche Gras”, med en eksplosjon av farger og presentasjonen av Vaval – karnevalets konge (ofte en satirisk figur som speiler årets hendelser). Mandag, “Lundi Gras”, tar en mer humoristisk vending med de burleske bryllupene, der kjønnsroller snus på hodet og gatene fylles av lek og latter. Tirsdag, “Mardi Gras”, er selve høydepunktet, hvor rødkledde “djevler” og pulserende trommer setter tempoet for store folketog og en nærmest kaotisk feststemning. Til slutt kommer askeonsdag, “Mercredi des Cendres”, hvor alt roes ned i svart og hvitt – en symbolsk begravelse av Vaval markerer slutten på karnevalet og overgangen til fastetiden.
Samlet sett er karnevalet i Fort-de-France en kraftfull blanding av historie, identitet og livsglede, der hver dag har sin egen rytme, farge og betydning. Vi prøvde etter beste evne (begrenset utkledningsutstyr i båten) å kle oss i temafargene de ulike dagene.
Vi hadde en snau uke med karneval og hyggelig samvær med gjengen i Explore, og det er litt rart å si på gjensyn, når vi 20. februar dro videre til Saint-Pierre.
Nå skilles våre veier, etter mange måneder som buddy-båter, selv om det har vært flere perioder hvor vi ikke har sett hverandre. Vi ønsker Explore god tur videre, da deres plan er å ta et år til i båten, og utforske Stillehavet, Japan og etterhvert Nordvestpassasjen. Vi heier på dem, og gleder oss til å møtes igjen i Tønsbergskjærgården i 2027.
Etter mye vinking satte vi kursen mot neste stopp: Saint-Pierre.
Den lille byen Saint-Pierre ligger ved foten av den mektige vulkanen Mount Pelée, og var en gang kjent som “Karibiens Paris”. Byen ble nærmest utslettet under vulkanens utbrudd i 1902, da en glovarm askesky feide gjennom gatene på få minutter. I dag er Saint-Pierre både stille og stemningsfull, men også ganske dramatisk hvis man tar innover seg hva som skjedde i 1902.
Når du vandrer gjennom byen, kan du følge den såkalte blå linjen – en enkel, men effektfull markering som guider deg gjennom de viktigste historiske stedene. Ved å følge den blå linjen går man forbi ruiner av gamle bygninger, som tidligere teater, fengsel og handelsgater, og gir en slags guidet tidsreise gjennom det som en gang var en travel by. Midt blant moderne hus og små kafeer dukker det opp steinvegger, buer og rester av trapper – alt som står igjen etter katastrofen, bevart som en del av bybildet.
21. februar ble en dag med mye spasering. Etter en tur langs den blå linjen tok vi oss en tur til Depaz Distillery, et romdestilleri ved foten av Mount Pelée. Destilleriet ble gjenoppbygget i 1917 av Victor Depaz, den eneste i familien som overlevde vulkanutbruddet i 1902. I dag er det et av de mest kjente romdestilleriene på Martinique, kjent for sin rhum agricole som er laget direkte av fersk sukkerrørsaft fra sukkerrør dyrket i den mineralrike, vulkanske jorden rundt destilleriet.
Vi tuslet rundt gjennom produksjonslokalene, mellom gamle maskiner og annet produksjonsutstyr. Det var gøy å følge hele prosessen, fra høsting, bearbeiding og helt til ferdig produkt. Vi koset oss i de vakre omgivelser utenfor, nesten parklignende uterom som også var tilknyttet eierboligen som lå et (veldig) drøyt steinkast unna destilleriet.
Etter et par fine dager her i Saint-Pierre er vi klare for neste øy: Dominica!
Sail What 
Legg igjen en kommentar