Kategori: Reisebrev

Vi satte kurs videre fra Praia de Sardiñeiro og inn mot Ría de Muros y Noia. Planen er å ligge der og vente ut været(store bølger) som kommer fra USA i begynnelsen av neste uke. Dagen startet disig..

Det ble en dag med lite vind, så motoren fikk gjøre mesteparten av jobben. Vi valgte å holde oss nær kysten, innenfor 20 meters dybde, ettersom vi beveget oss inn i området hvor fem seilbåter ble angrepet dagen før.

Pulsen steg brått da vi så flere finner i vannet på vei inn fjorden – men lettelsen var stor da vi skjønte at det ikke var spekkhoggere.

Det var delfiner, og ikke få av dem! Store, kraftige delfiner som virket å dukke opp overalt rundt oss. En intens opplevelse, men denne gangen av det gode slaget.

Vi ankret først langs elvebredden, ikke langt fra en bro utenfor Noia. Strømmen var sterk, så etter en liten lunsj flyttet vi oss over på motsatt side, i håp om roligere forhold. Explore gikk foran, og kunne melde om dypt nok vann også for oss, så vi fant oss en trygg plass for kvelden.

Planen var å ta jolla inn til Noia, men elveløpet tørker helt ut på lavvann. Vi endte derfor opp på en flytebrygge ved roklubben, sammen med gjengen fra Explore. Derfra begynte jakten på taxi – en jakt som til slutt løste seg med god hjelp fra en strandbar og en svært hjelpsom dame som både oversatte og kjørte halve mannskapet inn til byen. Resten tok beina fatt.

I Noia var det full fest – Fiestas de San Bartolomé. Hele byen var fylt av liv, musikk og glade folk. Vi fikk med oss både en rapkonsert og show med orkesteret Kubo, og stemningen var rett og slett fantastisk.

Etter en sen kveld og en god gåtur tilbake til jolla, var vi endelig tilbake i båtene klokken 01.30.

Vi satte seil fra A Coruña på morgenkvisten med kurs mot Fisterra.

Forholdene var stort sett fine, men det ble en liten utfordring å få fylt forseilet godt nok. Før vi rakk å runde Kap Touriñán fikk vi brått kjenne på 25–30 knop i kastene, og da var det bare å reve storseilet og ta det litt roligere.

Å seile langs denne kysten gir en litt høyere puls enn vanlig. Ikke bare på grunn av vær og vind, men fordi vi stadig har i bakhodet at tre grupper med spekkhoggere holder til her og fra tid til annen finner på å herje med båter langs kysten av Spania og Portugal. Høydepunktet denne gangen var derfor ganske enkelt: vi møtte dem ikke.

Både Explore og vi søkte oss litt inn mot kysten for å ligge mer skjermet, mens vi venter på neste luke til å fortsette sørover. Nå ligger vi utenfor Praia de Sardiñeiro – en nydelig strand som har bydd på både soling og bading.

Det viste seg desverre at revelinen som ble flittig brukt i går har fått litt juling(kappen på dynematauet ble gnaget over), og igjen gitt juling til inngangspunktet i bommen(Dynemaen har gnaget seg inn i aluminiumen i bommen, da det manglet en syrefast ring som skulle tatt av for friksjonen fra tauet).

Så det er et problem vi må prøve å få fikset når vi kommer videre nedover, hvor båtdeler og utstyr er litt lettere å få tak i.

Etter kryssingen var det godt å roe ned litt, og vi fant oss til rette i marinaen midt i sentrum av A Coruña. Her fikk vi vasket klær, fylt opp med litt av hvert, og til og med tatt en eller to middag ute i byen – luksus!

På brygga havnet vi ved siden av flere andre skandinaviske båter, blant annet Explore og Miss U. I nabomarinaen lå det også en norsk båt, med en hyggelig familie fra Kongsberg. Allerede andre dagen var det bursdag ombord på Miss U, og da samlet hele den norske gjengen seg til middag ute i byen. Kvelden ble avsluttet i parken med noen intense runder med zombielek, en kamp for å ikke bli til zombie som engasjerte både barn og fedre (tror pappaene i Sail What og Miss U synes det var vel så gøy som barna). Etter middag og en god treningsøkt i parken, ruslet vi tilbake til båtene i elleve-tiden.

Etter to dager i marinaen satte vi kurs ut for å finne en ankringsplass. Første forsøk ble Playa San Amaro – men etter fire bomforsøk med stein, tang og dårlig feste, ga vi opp og dro videre. Valget falt på Santa Christina, en stor og flott strand der vi ble liggende rolig i tre netter. Dagene fylte vi med handleturer på land, bading fra båten, strandliv, og en felles grillmiddag med gjengen i Explore.

Vi fikk også feiret Alma sin 12 årsdag, tradisjon tro var Olga Marie med som solist på morgen, og vi fikk feiret med kake senere på dagen, sammen med våre gode naboer i Explore. Sol, sommer og gode dager på rad og rekke!

Nå ser vi at det nærmer seg litt ruskete vær – store bølger fra USA er på vei inn tidlig neste uke. Før de kommer håper vi å rekke litt lenger sørover, slik at vi kan finne en mer skjermet plass å ligge. I dag flyttet vi oss derfor ut fra Santa Christina til Playa de Espiñeiro, hvor vi blir liggende før vi setter kursen videre sørover i morgen tidlig.

Morgenen på St. Mary’s gikk med til de siste forberedelsene. Diesel måtte fylles før overfarten, men det som var avtalt som en enkel jobb, ble alt annet enn det. Først kø, så lavvann, som igjen gjorde at fueldokka ble for grunn for oss. Til slutt ble løsningen å frakte diesel i kanner med jolla – en litt mer langtekkelig prosess en først tenkt, men vi satte kursen sørover med full tank og fulle kanner på dekk.

Trym fikk seg et lite eventyr før avreise. Sammen med gjengen i Explore fylte han en bøtte sand på stranden – beredskap i tilfelle vi skulle være så uheldige å møte spekkhoggere på vei over. Et litt rart, men samtidig betryggende å ha litt beredskap ved et eventuelt møte.

Klokken 15:15 ble ankeret heist og baugen vendt mot Spania. Havet ventet.

De første to døgnene ble rolige. God seilvind bar oss sørover, og med få båter å se, følte vi oss alene i en enorm blåmyr.

Delfiner fulgte oss flere ganger, og en natt gled en hval forbi, oppdaget under rederinnens nattevakt. Midtveis feiret vi «halvveisfest» med popcorn, brus og godteri – en liten fest midt i Biscaya, avsluttet med et bad – midt ute på 4000 meters dyp. Vannet var overraskende varmt, og følelsen av å ha badet på den dybden var spennende og spesiell.

Så skiftet stemningen. Den siste natten ble mer krevende enn meldt, med frisk vind og høyere sjø. Midt i mørket oppdaget kapteinen at noe slepte langs skutesiden: gennakeren med dekksbag var gått over bord. Heldigvis var seilet fortsatt festet i nedre del av baugspydet. Med båten lagt bi og rederinnen på dekk som stø hånd, fikk kapteinen halt alt tilbake om bord. En påminnelse om at sjøen alltid har siste ord.

Likevel er det umulig å bli lei av havet. Delfinene var like velkomne hver gang de dukket opp, og himmelen malte nye bilder for oss hver dag, med vakre horisonter å hvile øynene på

Etter tre døgn kom belønningen: Spanias kystlinje i sikte. Store og små gledet seg over å nærme seg La Coruña. Barna gledet seg til å løpe på fast grunn, og vi voksne til å sove sammenhengende timer uten vakt. Vi var slitne, men lykkelige – og stolte. Biscaya var krysset. Og foran oss lå «Syden».

Vi våknet til stillheten i sundet og tok jolla inn til stranden på St. Martin etter frokost. Stranden lå der som et postkort – hvit sand, krystallklart vann og blå himmel. Sammen med gjengen i Explore tilbrakte vi formiddagen med sol, saltvann og ballspill. Unger som lo, voksne som lot skuldrene senke seg, og tid som bare rant av gårde.

Etter noen timer på stranden var vi mer enn fornøyde med sol og sand for dagen. Begge båtene satte kursen mot St. Mary’s, der vi fant ankringsplass på utsiden av havna. Her skal vi ligge og vente på riktig værvindu før vi setter kursen over Biscaya – et lite mellomspill før neste lange seilas. Som flere ganger før kom vi i grevens tid, og fikk plassert ankeret før plassen fylte seg veldig opp.

Middagslagelysten var derimot ikke helt på topp etter forflytningen, så da Explore foreslo å spise ute, var vi ikke vanskelige å be. Valget falt på en pizzarestaurant med lovnad om mat på 20 minutter. Det ble den lengste halvtimen (eller timen?) på lenge, men pizzaen dukket opp til slutt. En artig vri etter ventetiden, var at vi også skulle få dele opp pizzaene selv – med pizzahjul som raskt ble samlet inn igjen så fort vi var ferdige. Visstnok et yndet suvenir hos andre gjester, og restauranten hadde visst bare noen få igjen å dele på.

Dagen forsvant fort, som den pleier når man har det bra. Strand, seilas, latter rundt et bord, og et snev av ventetid som ble en del av historien. Nå venter vi på været, og på neste kapittel.

Vi ligger fortsatt på St. Mary’s. Været er litt grått, men stille – nesten som om øya venter med oss på at vi skal dra. I morgen setter vi kursen sørover, over Biscaya, og dagen i dag ble brukt til å gjøre de siste forberedelsene.

Vi tok turen inn til byen, sammen med gjengen i Explore. Små butikker på rekke og rad, og hus som står helt ute i vannkanten – et landskap som endrer seg dramatisk mellom flo og fjære. Når vannet trekker seg tilbake, ligger båtene tørrlagt på stranden, som om de venter på neste bølge for å kunne puste igjen.

Det ble en rolig dag med vandring, småprat og litt handling til overfarten. Matlageret er fylt opp, og vi er klare for å kaste loss. Likevel ligger det en spenning i lufta. Nordsjøen krysset vi uten problemer, men vi vet at Biscaya kan være en annen historie. Vær og vind kan skifte fort her, og i bakhodet har vi også tankene om spekkhuggere – både fascinerende og skremmende på samme tid. I tillegg er jo denne kryssingen ca. ett døgn lenger, derfor den lengste kryssingen til nå.

Dagen forsvant raskt, slik ventedager ofte gjør. Nå er både små og store spente. I morgen starter neste kapittel, og bølgene sør for England venter.

Fra St. Agnes til St. Martin – velkomst i sundet

Vi satte seil fra St. Agnes med kurs for sundet mellom Teän og St. Martin. Det startet som en rolig lens, men etter hvert som vi rundet nordenden av St. Martin ble havet mer krevende – store bølger og kryssing gjorde sitt for å holde oss skjerpet. Likevel, så snart vi kom inn i sundet, la roen seg igjen. En trygg ankringsplass, hvis man ser bort i fra den store tidevannsforskjellen og et par grunner på to av sidene våre. Det var kort vei til stranden, og på tross av å ligge i et sund med litt trafikk, lå vi veldig rolig.

Velkomsten vi fikk, kunne ikke vært bedre. Seler dukket opp rundt båten, nysgjerrige på hvem som hadde forvillet seg inn i bakgården deres. Fra land kom det også en melding fra våre venner i Explore, som allerede hadde lagt båten på stranden ved Teän.

Resten av dagen forsvant i et rolig tempo. Vi slappet av om bord, fikk besøk av gjengen fra Explore, og kvelden ble fylt av latter og småprat. Ungene rigget seg til med filmkveld under dekk, mens vi voksne satt i cockpit og pratet utover kvelden.

Før vi skiltes, ble vi enige om morgendagens plan: en stranddag på St. Martin. Et lite høydepunkt å se frem til, for det er som regel god stemning blant den yngste besetningen når det nevnes strand og bading.

Nok en dag som endte i ro, selskap og solnedgang.

Solen glitrer over The Cove på St. Agnes, en bukt som får oss til å føle at vi er langt lenger syd enn vi faktisk er. Hvite sandstrender, berg fulle av fugleliv, og vann så klart at vi kan se hver eneste sjøstjerne på bunnen. Båten ligger rolig, og lyden av bølger som slår svakt mot skroget blander seg med ropene fra måkene.

Vi tok jolla inn til land for å utforske. Egentlig utforsket vi to øyer – bundet sammen av en sandstrand som tidevannet sluker mesteparten av på sitt høyeste.

Først gikk vi over til den minste delen, der vi vasset gjennom bregner som rakk oss til skuldrene, og tuslet på små stier omgitt av lyng. Vi så mengder med kaninhull, men ingen kaniner. Et sted fant vi en gammel taregrop, stille og lett å overse, noe selv skiltet sa: Tare pit – easy to miss.

Over sandstranden igjen, og inn på hovedøya, ventet en belønning: lunsj på The Turks Head – puben som ligger lengst sørvest i hele Storbritannia. Etterpå ruslet vi videre til Westward Farm, et lite gin-destilleri med gårdsbutikk midt inne på øya. Kapteinen forlot stedet fornøyd med et par flasker lokale dråper, og vi satte kursen mot is-kiosken for å teste den lokalproduserte isen. Den var like god som ryktet sa.

Hummeren vi hadde håpet på å skaffe, lot vente på seg – fiskeren var ikke inne da vi passerte teinene hans. Men vi fikk likevel se de fine, plastfrie redskapene han bruker, håndlaget og solide. Et lite bevis på at man kan høste av havet uten å etterlate seg mer enn bølgeskvulp og spor i sanden.

Her i The Cove er det lett å glemme tid og sted. Vi vet at tidevannet skal sluke stranden igjen, men akkurat nå er det et par av de yngste i besetningen som må få vasset litt før roturen tilbake til båten.

Vi våknet til en helt grei natt for anker i Watermill Cove på Isles of Scilly. Første punkt på dagens liste var å få unna det som sto igjen fra dagen før – nemlig toalettproblematikken. Med det avklart, var vi klare for å utforske nærområdet på land.

Jolla ble sjøsatt, og vi tok den lille svippen inn mot stranden. Vel i land bar vi den opp, slik at den ikke skulle drive av gårde mens vi var ute og gikk. En sti fra stranden lokket oss innover øya, men vi rakk ikke langt før ankeralarmen gikk. Med litt høyere puls enn ønsket ruslet vi ned til stranden igjen, men fra avstand så båten ut til å ligge omtrent der vi hadde forlatt den.

Vi ga stien et nytt forsøk, men – selvsagt – da vi passerte punktet der alarmen hadde gått sist, begynte den å ule igjen. Da ble avgjørelsen enkel: tilbake til båten og finne et nytt ankringssted. Vinden skulle dreie litt i løpet av dagen, og et annet sted pekte seg ut som mer gunstig: The Cove på øya Saint Agnes.

Med jolla heist opp og ankeret lettet, satte vi kursen mot dagens destinasjon – en to timers seiltur i fint vær. Vel fremme i The Cove måtte vi gjøre to forsøk før ankeret satt som det skulle. Men når det først lå trygt, var det bare å nyte rammen rundt oss: måkeskrik, sandstrender og over fem meters sikt i krystallklart vann.

Kapteinen, fortsatt litt rystet etter dagens ankeralarmer, valgte å bli om bord. Rederinnen og de små matrosene rodde i land for å utforske strand og vann. Etter et par timer vendte de tilbake, og vi spiste middag før en rolig kveld om bord.

I morgen står mer utforskning av øya Saint Agnes for tur – og forhåpentlig uten at ankeralarmen melder seg.

Før vi kastet loss og satte kurs mot Isles of Scilly, rakk vi en liten tur i land. Med jolla tøffet vi inn til den sjarmerende havna i Fishguard Lower, hvor vi kjøpte med oss noen ferske scones med syltetøy og krem – en skikkelig britisk lunsj, passende på vår bryllupsdag. Deretter tok vi beina fatt og gikk en liten tur opp til Fishguard Fort, et lite kystfort bygget på 1700-tallet for å beskytte mot franske invasjonsforsøk. Utsikten herfra var nydelig, og det var lett å se hvorfor akkurat dette stedet ble valgt som utkikkspunkt.

Vel tilbake i båten heiste vi ankeret og satte seil. Vi startet forsiktig, med rev i både forseil og storseil, ettersom vinden lå midt imot og motstrømmen gjorde at fremdriften de første timene var heller beskjeden. Men etter hvert dreide vinden, og vi kunne seile mer effektivt – vinden ble bedre, høyden bedre, og vi trengte bare noen små støtte-slag her og der.

Utover kvelden dabbet dagslyset av, og akkurat idet barna skulle til å hoppe i køys, fikk vi besøk av en stor flokk delfiner som lekte seg rundt båten. Det ble jubel og store smil – en helt uventet og uforglemmelig opplevelse før leggetid.

Kapteinen tok første del av nattevakten og ble avløst av rederinnen rundt 02:30. Seilene holdt i omtrent en time halvannen ut i hennes vakt, før vinden gav seg helt – og «jerngenoaen» (motoren) måtte ta over. Men med motoren i gang fikk vi til gjengjeld et fantastisk syn: morilden lyste opp kjølvannet bak båten som et magisk spor i mørket.

Og plutselig – der! Lysende flekker i vannet nærmet seg båten i full fart, før flere delfiner hoppet opp av sjøen, denne gangen opplyst av morild. De danset og lekte rundt båten lenge – et uvirkelig vakkert show midt på natten, og en stor opplevelse for rederinnen på hennes vakt.

Ved 05:30 var det vaktbytte igjen. Med stødig kurs og motoren brummende i bakgrunnen, var det bare å slappe av og vente på soloppgangen. Barna våknet etter hvert, og frokosten ble fortært mens båten skled gjennom havet. Dagen gikk rolig med lesing og avslapping.

Da Isles of Scilly endelig kom til syne i horisonten, kom vinden tilbake – riktig vinkel og god styrke, så siste time og en halv inn mot øyene ble unnagjort for seil. En perfekt avslutning etter nesten et halvt døgn for motor!

Vi fant en stille og lun vik på St. Mary’s ved navn Watermill Cove, som ga god beskyttelse fra sørvesten. Resten av kvelden gikk til avslapping og kortspill – og et lite skår i gleden: vi oppdaget at dassen er tett. Men det får bli morgendagens problem.