Kategori: Reisebrev

Etter noen dager på anker utenfor Oban tok vi farvel med byen etter frokost og satte kursen videre mot en ny ankringsplass med et navn som fikk både store og små til å spisse ører: Puillaclodhrain – eller The Pool of the Otter. Forventningene til dyreliv var høye, og vi seilte inn med både kikkert og kamera lett tilgjengelig.

Før avreise rakk Steinar en rask tur opp til butikken han hadde besøkt dagen før, denne gangen for å bytte til lengre skruer til cockpitteltfestet. Med nytt feste på plass ble teltet fikset i en fei – og det føltes godt å vite at vi nå står litt bedre rustet for neste runde med regn på svai.

Den forrige ankringsplassen hadde bydd på rikt dyreliv, og det preget forventningene inn mot “oterbassenget”. Vi speidet, lyttet og fulgte nøye med – og selv om vi ikke fikk øye på noen otere denne gangen, var det likevel en fredelig og vakker plass å kaste anker.

Noen dager med regn – og manglende telt – hadde avdekket en ny lekkasje. Denne gangen fant vannet vei inn via motorpanelet og videre inn i enden av sengen til Alma. Ikke ideelt. Men vi har lært at mye lar seg løse med en fugepistol og litt tålmodighet. Eller… det vil si, denne fugepistolen var ikke helt enig i det. Etter én stripe ga den opp og knakk. Heldigvis ga ikke kapteinen opp like lett, og etter litt overtalelse (les: rå håndkraft), ble jobben fullført. Tørt og tett – for nå.

Da dagens gjøremål var unnagjort tok vi jolla inn til land og ruslet opp til Clachan Bridge, også kjent som Bridge Over the Atlantic. En nydelig gammel steinbro som forbinder fastlandet og øya Seil – en bro med flott utsikt begge veier.

Der traff vi også igjen gjengen i Explore, som hadde samme mål for ettermiddagsturen.

På vei tilbake til jollene ble ungene enige: de ville snorkle igjen. Tørt turtøy ble byttet ut med våtdrakter og svømmeføtter, og ikke lenge etter var de i vannet – klare for å utforske verden under overflaten. Temperaturen lå rett over 13 grader, så eventyret ble av det korte, men like fullt modige slaget.

Noen dager er lange, andre er fulle, og så finnes det de dagene som lander akkurat passe – med litt skruing, litt vassing, litt historie og akkurat nok latter til at man legger seg med følelsen av at dette, det var en fin dag.

I dag skjedde det noe helt uventet: vi traff på det som må være det eneste A-mennesket i hele det skotske slusevesenet. Ved en ren tilfeldighet skrudde jeg på VHF-en ganske tidlig – mest for å sjekke om det var noe liv i nærheten. Plutselig kom det et oppkall til både oss og Explore, med spørsmål om vi kunne være klare ved den første slusen om 15 minutter. Hvis ikke, kunne det ta lang tid før vi fikk slippe ned, da det var mange båter som skulle opp.

«Det må vi da klare,» tenkte jeg, og tuslet over til Explore for å gi dem beskjed. Sammen gjorde vi oss klare og satte kursen mot første sluse.

Et par timer senere hadde vi igjen saltvann under kjølen – en merkedag! Etter mange dager på kanaler og innsjøer var det deilig å kjenne sjøens rytme igjen.

Turen gikk videre for motor frem til Corran-Ardgour, hvor vi etter passering satte fullt storseil og genakker. Vi jibbet oss sørvestover med god fart og god stemning, men etter et par timer, ga vinden etter hvert opp. Da ble det seil ned – og motoren fikk overta igjen.

Vi hadde ikke noe fast mål for dagen, men Oban pekte seg etter hvert ut som et perfekt alternativ. En liten times motorkjøring senere lå vi for anker i le bak Heather Island, vuggende i rolig sjø.

Resten av dagen gikk med til snorkling (kaldt! – altfor kaldt, om du spør meg) og dyrelivsobservasjon på øya Kerrera, rett ved. Der så vi skotsk høylandsfe, sauer og en helt utrolig mengde ville kaniner. Naturen lever sitt eget liv her, og det er artig og avslappende og bare sitte å se på

Etter mange dager med slusekjøring, ligger vi nå på anker utenfor Oban. Det er godt å kjenne på roen i båten, men også fint å ha en by innen jolleavstand – med alt det innebærer av leting, handling og nye omgivelser.

Dagens første mål var å finne et nytt relé til watermakeren og et par helt vanlige seilstøvler. Enkelt, tenkte vi. Det skulle vise seg å bli en liten rundreise i Obans kriker og kroker. Etter å ha saumfart både båtutstyrsjapper, elektrobutikker og steder med mer eller mindre relevant verktøysortiment, endte vi opp i en bildelbutikk. Der fant vi – overraskende nok – en batteribryter som kan fungere som en midlertidig løsning. Ikke perfekt, men godt nok.

Seilstøvler derimot? Det ble skivebom. Oban leverer på mange områder, men ikke på vanntett fottøy for seilere akkurat i dag. Det ble likevel en fin byvandring, og til slutt bar vi fulle sekker tilbake til jolla etter en liten shoppingrunde.

Vi fikk også tid til en tur opp til McCaig’s Tower – det imponerende byggverket som ruver over byen. En slags skotsk versjon av Colosseum, bygd på slutten av 1800-tallet av en lokal bankmann som ville hedre familien sin – og kanskje gi arbeid til noen i byen samtidig. Et stille sted med god utsikt og rom for pause.

Turen tilbake til båten ble av det våtere slaget. Akkurat idet vi satte oss i jolla, bestemte himmelen seg for å åpne alle sluser på én gang. Det ble en bløt affære, men det ble jo litt komisk også. Det er som om været i Skottland har behov for å minne oss på hvor vi er – selv etter dager med sol.

Resten av dagen ble tilbrakt i båten. Litt skruing på watermakeren, litt justering av cockpitteltet. Sånne arbeidsøkter som ikke alltid ser ut som mye fra utsiden, men som gjør at ting virker, holder tett og funker bedre i morgen.

En dag med by, regn og batteribryter. En dag med små fremskritt og våte sokker. Og en dag som nok en gang minner oss på at langtur handler om mye mer enn seiling – det handler om alt det som skjer mellom.

Slusen fra Gairlochy viste seg å være som de andre – alt annet enn raske til å komme i gang. Likevel kom vi oss heldigvis med i første slusing for dagen, og kunne sette kursen videre vestover på kanalen.

Fra Gairlochy gikk ferden videre gjennom smale og idylliske kanaler frem til vi nådde den imponerende Neptune’s Staircase – en av turens høydepunkter. Da vi ankom, var det allerede båter på vei opp slusene, så vi fortøyde ved den nærmeste jettyen for å vente på vår tur. Men Skottland følger sitt eget tempo – så snart båtene var oppe, var det nemlig lunsjpause for slusemannskapet. Dermed ble det litt ekstra ventetid (igjen).

Etter lunsjen kom vi med i andre pulje, Explore, hvor Trym hadde mønstret på, var i første pulje. Neptune’s Staircase er den største samlingen av sluser i hele Caledoniakanalen – hele 8 sammenhengende sluser, som til sammen senket oss omtrent 20 meter ned fra toppen til bunnen. Et imponerende skue, og litt av en opplevelse å være en del av.

Etter slusene for dagen var det stopp – vi fortøyde ved bryggene nederst i trappen. Ingen av oss hadde særlig lyst til å dra i gang matlagingen denne kvelden, så vi fulgte slusemannskapets anbefaling og tok turen til den lokale puben like ved. Den kom visst «sterkt anbefalt» – skulle nesten tro slusemannskapet fikk en pint eller to for å lose folk inn der 😉 Uansett – både maten og stemningen var upåklagelig, og kvelden ble avrundet med god mat og godt drikke.

De siste dagene har vi beveget oss rolig, men stødig gjennom den Kaledonske kanal – fra Inverness i øst, via innsjøer, sluser, lune bukter og ruiner mot vest. Hver dag har hatt sitt eget tempo og sine egne små overraskelser.

15. juli sluset vi oss ned til Loch Ness og fant det som kanskje har vært turens roligste ankringsplass så langt – ved Dores Beach, helt nordøst i innsjøen. Her ankret vi opp ved siden av Explore, en hyggelig norsk familiebåt med barn ombord. Kvelden ble tilbragt på stranden, sammen med Skottlands egen Nessie-jeger – en mann som har bodd i campingvogn på Dores Beach og lett etter sjøormen på fulltid siden 1991. Litt rart, litt fascinerende, og kanskje litt inspirerende også – det å holde fast ved noe, år etter år, mens livet passerer forbi i rolige bølger.

16. juli ble en ny dag med sluser og svingbroer, og etter hvert kjenner vi at vi begynner å vende oss til prating på VHF og rytmen som følger med kanalnavigasjon. Vi tok en pause utenfor Urquhart Castle, med drone i lufta og ungene i jolla – og videre gikk ferden til Fort Augustus, hvor vi la oss til på utsiden av slusene for natten.

17. juli tok vi slusene ut av Fort Augustus sammen med Explore. Ungene byttet på å sitte i hverandres båter, og snek til seg noen lekeøkter på land mens vi ventet i slusene. Turen videre gikk til Castle Bay i Loch Oich, rett under ruinene av Invergarry Castle. Nok en fin ankringsplass.

18. juli satte vi kursen videre, og dagens første mål var lunsj på Whispering Pine Lodge midt på Loch Lochy. Her fikk vi smake både Haggis, Neeps ‘n’ Tatties og Scottish Beef Stew – veldig godt alt sammen.

Etter lunsj satte vi kurs mot de neste slusene i Gairlochy, men disse var stengt da vi ankom, så vi blir liggende her til i morgen. Da venter blant annet Neptun’s Staircase – en lang rekke sluser som skal ta oss ned til Fort William.

Slusingen går stadig bedre, og læringskurven er bratt. Det handler om alt fra tauføring til presisjon og tålmodighet.

Samseilingen med Explore har vært en bonus for hele mannskapet. Ungene bader så fort muligheten byr seg, og finner fort nye utforskingsruter på land. Vi voksne setter også pris på å dele denne delen av reisen med noen.

Været i Skottland har vært upåklagelig – mye sol, lite regn og milde netter. Ikke helt det vi var forberedt på, men vi klager ikke. Stemningen ombord er god, og alle koser seg. Kanskje er det følelsen av fremdrift og nye inntrykk, kanskje bare rytmen vi har falt inn i. Kanskje begge deler.

Videre er planen å nå Fort William, hvor vi håper å finne noen nødvendige deler til båten – ting som må fikses eller forbedres, som watermakeren og cockpitteltet. En ny båtshake står også på handlelista. Og så håper vi å få plass til noe som bare er for gøy også.

Den 11. juli klokken 17.00 slapp vi fortøyningene i Farsund og satte kursen vestover. Kicken var reparert, båten klar, og både vi og vinden var spent.

Foran oss lå Nordsjøen – åpen, blågrå og stille mektig – og på andre siden ventet Skottland. Vår første havkryssing lå foran oss.

Seilasen startet med kryssing ut fra Farsund. Etter hvert som vi kom ut i mer åpent farvann, dreide vinden inn fra siden og vi kunne holde stø kurs gjennom store deler av overfarten. Da vinden døde ut tidlig søndag morgen, fikk vi noen stille timer før den returnerte – denne gang fra akter. Det ga oss flere timer med jevn og fin fart under gennaker, og en seilas som egentlig var alt vi hadde håpet på.

Vi har vært bortskjemt med godt vær. Flotte soloppganger og enda vakrere solnedganger satte et fint preg på overfarten, og det føltes til tider nesten litt uvirkelig å være midt ute på havet og likevel ha det såpass rolig.

Matmessig hadde vi forberedt oss med litt meal prep i Farsund – både lapskaus og hønsefrikassé lå klare for oppvarming, og middagslagingen ble redusert til et enkelt løft av lokk. Det var deilig midt ute på blåmyra.

Ungene fant seg godt til rette. De var til stede i det hele, spente og tålmodige, og speidet ivrig etter delfiner når timene begynte å strekke seg ut.

Og delfinene dukket opp, sammen med alkefugler, havsuler, sel og måker som fulgte oss et stykke på vei – som små påminnelser om at vi ikke var alene der ute.

De tøffeste av oss badet til og med ute på Nordsjøen.

Vi ankom Inverness den 14. juli klokken 05.00. Marinaen var full, og vi ble liggende på utsiden av slusene. Sterk strøm og mye vind som dro hver sin vei, gjorde ankringen til den noe mer nervepirrende sorten.

Men etter å ha kjøpt slusepass på morgenkvisten og deretter spurt Clachnaharry sealock pent på VHF, fikk vi heldigvis lov til å starte slusingen samme dag, på tross av regelen om å måtte vente 24 timer fra kjøp til start. Det var en lettelse å få komme i gang – særlig fordi området utenfor slusene ikke akkurat innbød til ro og hvile. To sluser ble tatt før vi valgte å legge til i en liten marina inne i kanalen for å hente oss inn igjen.

Eventyrfølelsen er sterkere nå – både hos store og små. Det er noe helt eget med å komme til et nytt land for egen kjøl. Å vite at vi har krysset et hav, sammen.

I morgen fortsetter vi videre gjennom den Kaledonske kanal, med fem nye sluser før vi når Loch Ness. Der håper vi å finne en rolig ankringsplass, kanskje en badestrand, og selvsagt – Nessie. Det er rykter om slott også.

Etter et fint døgn på Stokken satte vi kursen videre sørover. Seilasen fra Stokken var preget av en del bølger og godt med regn underveis, men ellers fin fremdrift og grei stemning om bord.

Planen var å legge til på Hattholmen utenfor Mandal, men det ble et kort opphold. Strøm og bølger jobbet mot oss ved brygga, og båten fikk kjørt seg mer enn vi var komfortable med – så vi trakk oss ut igjen og fant en rolig ankringsplass i stedet. Der ble vi i to netter. Godt skjermet, stille vann og tid til å bare slappe av og gjøre litt småfiks med båten.

Den 7. juli gikk turen videre til Farsund. På vei inn til gjestehavna fikk vi oss en overraskelse da festet til kicken takket for seg. Ikke dramatisk, men irriterende nok. En påminnelse om at det alltid er noe som trenger oppfølging – gjerne når man minst har lyst.

Vinden var også laber denne dagen, så vi fikk god tid til å kjenne på rytmen og la ting ta den tiden det tok.

Et stort høydepunkt var likevel seilasen med gennaker for aller første gang. Det var en liten milepæl for oss, og noe vi har gledet oss til.

Nå ligger vi i Farsund, hvor vi har hentet noen pakker på postkontoret – og venter på et par til, blant annet et nytt feste til kicken. Samtidig følger vi med på værvinduene for kryssing over til Skottland. Det blir noen dager her, kanskje inne i havna eller på svai rett utenfor, alt etter hva som passer best fra dag til dag. Det er fint å ha litt fast grunn under føttene igjen. Barna koser seg alltid med å utforske land, og vi voksne kjenner at det gjør godt å gå en tur, handle litt og se nye plasser.

Så nå venter vi. På vind. På vær. Og i mellomtiden? Da gjør vi som vi pleier – vi lar dagene gå, én etter én, i det tempoet de selv velger.

Vi har seilt korte strekk de siste dagene. Litt etter vinden, litt etter humøret – og litt etter hvor det så fint ut på kartet.

Dag 1 – Merdø til Hestholmbukta
Dagen startet med lett vind og god flyt i båten.

Vi seilte til Hestholmen og kastet anker i bukta der. En nydelig plass – stille og åpen, men likevel ganske beskyttet. Lillesand var kun en kort jolletur unna, noe som passet godt slik at vi fikk gjort unna klesvask, handlet og spist en sen lunsj på Hos Oss.

Lillesand kunne by på skikkelig sørlandsstemning, og ekstra hyggelig var det å møte kjentfolk på vaskeriet.

Dag 2 – Fortsatt Hestholmen, men nå på brygge
Utover kvelden og natta blåste det opp, og båten beveget seg mye på svai. Vi bestemte oss på morran for å flytte oss inn til bryggene på Skauerøya, for å ligge i le for de sterkeste vindkastene. Det var mye roligere der. Dagen ble full av sommeraktiviteter: wakeboard, SUP og en liten tur til fots rundt på øya.

Ingrid og Mads kom innom med jolla – veldig hyggelig med besøk, og stas med kjentfolk som er godt kjent i området og kan tipse om den ene perlen etter den andre – Tusen takk!

Dag 3 – Hestholmen til Nord Stokken, via Blindleia
Vi dro tidlig fra Hestholmen og fulgte Blindleia sørover, etter tips fra Ingrid og Mads. Det ble motor hele veien – men for en tur. Smale sund, idylliske kystperler med hvite hus og naust. Nå ligger vi longside på brygga på Nord Stokken.

En rolig plass inni ei vik. Kapteinen kjente seg plutselig igjen, da han hadde vært her med bil tidligere for å hente jolle på Kristiansand båt og motor som ligger tvers over sundet. Vi stiftet bekjentskap med de lokale på øya, dvs. ei and som synes det var helt greit med litt besøk. Den testet ut både badeplatform, dekk og cockpit.

Ikke de lengste etappene, men helt greit mens vi beveger oss mot Farsund (som vi tenker er et godt sted å gå ut fra for å krysse over til Skottland).

Etter to fine seilaser er vi nå på Merdø utenfor Arendal, hvor vi ligger på bøye. Vi seilte hit i to etapper: Først fra Tallakshavn til Sildholmen, hvor vi hadde en rolig kveld og overnatting, og deretter videre til Merdø dagen etter.

Seilasen fra Sildholmen til Merdø var en av de gode. Stabil vind, lite sjø og god fart – akkurat sånn vi håper det skal være når vi setter kursen sørover. Det var et jevnt driv som gjorde det lett å bare være til stede og nyte seilingen.

Etter ankomst på Merdø tok vi en tur i land og gikk stien opp til loshytta. Utsikten derfra var verdt turen.

På vei tilbake til båten kom regnet brått. Kraftig og uventet (for oss som er mest opptatt av vindvarslinger, og glemmer selve værmeldingen litt), ledsaget av torden som rullet innover fra fastlandet. Vi rakk så vidt å komme oss om bord før himmelen åpnet seg for fullt.

Vel inne i båten oppdaget vi også en liten vanninntrengning via en kabelgjennomføring. Det var ikke dramatisk, men tydelig nok til at vi måtte gjøre noe med det med en gang. Heldigvis fikk vi tettet det på stedet, og nå er det tett igjen – foreløpig.

Stemningen om bord er god, både hos store og små. Merdø er en fin uthavn/svaiplass, ypperlig for SUP-glade barn.

I morgen går turen videre til Lillesand. Vi håper å møte noen kjente der, og benytter anledningen til å fylle opp litt med mat og det vi ellers trenger. Ellers ser vi frem til neste etappe.

---

Eventyret er i gang! I dag forlot vi Solnes båthavn – med tårer i øyekroken, kjempe-sommerfugler i magen og spenning i hjertet. Det var utrolig rørende å se så mange som møtte opp for å vinke oss farvel. Tusen takk til dere alle – ingen nevnt, ingen glemt. Vi bar med oss varmen fra avskjeden gjennom hele dagens etappe.

Sterke vindkast satte premissene, og vi besluttet å gjøre første stopp allerede i Tallakshavn. Værmeldingen lover lettere forhold i morgen, så da håper vi å få unnagjort litt flere nautiske mil.

Etter at ankeret var satt, fikk vi hyggelig besøk. Wilhelm, Ane og Olav hadde fulgt oss hele veien fra Solnes og la seg longside for en liten stund. En is ble delt før de snudde baugen hjemover. Steinar og Trym tok seg en tur på SUP og fikk utforsket litt av området rundt før middag.

Nå sitter vi i cockpiten og kjenner båten duve rolig i bølgene. Vi lar det synke inn: Vi er faktisk i gang. Ett år med hav, horisonter og uventede opplevelser ligger foran oss. Og det føles helt riktig!

I morgen går ferden videre langs Sørlandskysten. Vinden skal løye litt, og vi håper på en god seildag med flere nautiske mil bak oss når kvelden kommer.

---