Kategori: Reisebrev

Vi la Magherabeg bak oss tidlig og satte kursen mot Wales, med Abersoch som mål. Igjen fikk vi god seilvind – og ikke minst: sol. Det er alltid litt lettere å holde humøret oppe når vannet glitrer og det er varmt i ansiktet.

Dagens 63,8 nautiske mil startet med bidevindskryss, før vinden gradvis dro seg akterover og vi fikk en fin lens. Vi suste avgårde med snittfart på 6,2 knop og god flyt i kroppen.

Men som så ofte – det varer ikke evig. Mellom Bardsey Island og fastlandet dreide vinden, og vi endte opp i platt lens. Forseilet blafret som et oppgitt flagg, og da strømmen samtidig snudde og møtte bølgene som allerede var der, ble det hele litt voldsomt. Det føltes som om båten ble kastet rundt i en vaskemaskin. Det er rart hvordan slike øyeblikk kommer brått – alt går fint, og så plutselig: kaos.

Kapteinen tok grep, justerte kursen, og vi fikk ut forseilet igjen. Båten fikk fart, rytmen kom tilbake, og vi kom oss gjennom med en langt hyggeligere balanse i båten.

Innsiglingen til Abersoch var en kontrast: tre hvite sandstrender på rad, seilbåter ankret på rekke og rad – og en varm kveld med nesten sydenfølelse. Vi fant oss en plass på enden av rekka, slapp ut ankeret og senket skuldrene.

Kvelden ble rolig. Litt film, litt snacks, og følelsen av å være på riktig plass. Det er sånn det ofte blir: båtlivet veksler mellom utfordring og idyll – og det er nettopp det som gjør det spennende.

Planen var klar: videre i dag. Men som med det meste i båtlivet, er planen bare et utgangspunkt. Vi hadde et par ting igjen på handlelisten før vi kunne forlate Dùn Laoghaire – så mens ungene holdt fortet i båten, tok vi voksne turen inn til sentrum.

Da vi endelig satte kursen sørover, var målet Arklaw, men etter en værvurdering for området og natten, tok vi turen til Magherabeg beach. Kart og værmeldinger stemte. Ankringsplassen så lovende ut – rolig vann, god dybde og en nydelig strand innen synsvidde. Perfekt, trodde vi. Vi la oss godt til rette og tenkte at dette kunne bli en rolig natt.

Vi tok feil, for det ble det ikke.

Sjøen som hadde sett så uskyldig ut i kveldssolen, viste seg å ha en annen plan. En dønning fra sørvest fant veien inn og traff oss i helt feil vinkel. Båten rullet godt gjennom natten, og det ble mer vugging enn søvn. En sånn natt der man ligger og venter på at kroppen skal venne seg til bevegelsen – men det skjer aldri helt.

Vi sto opp tidlig neste morgen, litt trøtte og lettere oppgitte. Det er fint med ankringsplasser – men det er ikke alltid de lever opp til fantasien. Noen ganger er det bare rulling, lite søvn og en påminnelse om at vi ikke alltid får det vi håper på. Men vi får noe annet: erfaring. Og enda en liten historie til samlingen.

Morgenen startet rolig i Dùn Laoghaire Marina. Vi hadde ikke hastverk. Det trengte vi heller ikke – for utenfor båten dukket det plutselig opp to seler. De svømte rundt utenfor båten, snudde seg i vannet og virket nesten som de lekte. Vi ble stående og følge med i flere minutter, før de forsvant like stille som de kom. Små møter som gir en god start på dagen.

I dag lot vi båten hvile og tok toget inn til Dublin. Storby etter dager med sjøluft og havutsikt føles igrunnen litt intenst, men artig også. Vi ruslet gjennom parken Saint Stephen’s Green og fikk et glimt av Irlands historie, med minner fra starten av løsrivelsen fra Storbritannia.

Fra parkliv til palass – vi gikk videre til Dublin Castle før vi rundet av sightseeingdelen i Temple Bar, der kapteinen fikk seg en etterlengtet Guinness. På tapp, som seg hør og bør.

Crewets yngste fikk endelig hull i øret, og stemningen var like høy som forventningene. Vi trasket langs elven Liffey på vei tilbake mot togstasjonen – fulle av inntrykk og med litt større radius enn en vanlig dag i havn.

Vel tilbake i marinaen fikk vi endelig tatt et oppgjør med skittentøyet. Det krevde både myntjakt og tålmodighet med maskiner som hadde sine egne meninger om samarbeid, men etter noen runder, et par timer og en liten dose frustrasjon var det gjort. Ren klesvask kan føles som en bragd i båtverdenen.

Alt i alt – en fin balanse mellom dyreliv, historie, bypuls og praktisk båtliv. Og det hele startet med to seler som ga oss et smil før frokost.

Seilvind, deilig! I dag traff vi noe midt i mellom – akkurat passe. Fra vi slapp fortøyningene i Greencastle og satte kursen sørover, hadde vi vinden med oss. Ikke bare på riktig side, men med riktig styrke. Det skjer ikke så ofte som man skulle tro.

Gjennomsnittsfarten vår holdt seg jevnt over 6 knop, og det var god stemning i cockpit. 45,7 nautiske mil forsvant overraskende fort, særlig da vi fikk følge av et lite delfinshow underveis. De kom plutselig, som de alltid gjør, og forsvant like fort – men det rakk å bli en liten dans foran baugen, dog ikke nok tid til å finne frem kamera.

Vi kom inn til Dùn Laoghaire Marina utpå ettermiddagen. Den største havna vi har vært i til nå. Bare å komme seg fra båsen og til havnekontoret føltes som en liten etappe i seg selv. De hadde til og med en egen dusjbåt – i tilfelle servicebygget lå for langt unna. Noen steder tenker faktisk på alt.

Resten av dagen gikk i rolig tempo, vi har bestemt oss for å ligge her i to netter, da blir det tid til både klesvask og en tur til Dublin. Litt karttitting måtte til for å prøve å orientere oss i sentrum, slik at vi kunne tusle opp på den nærmeste butikken.

Båten og mannskapet har jobbet i takt med både vind og sjø i dag. Det er ikke alltid det skjer, men i dag gjorde det det.

Vi ble liggende i Carrickfergus også denne dagen, og startet dagen rolig med frokost og litt matpakkesmøring før vi satte kursen mot Belfast – igjen.

Denne gangen tok vi toget rett inn, og planen var å få med oss litt mer av byens historie via en «hopp-på-hopp-av»-busstur.

At byen skulle være full av liv og regnbueflagg i anledning Pride-parade, visste vi ikke. Det viste seg fort at det meste av trafikken i sentrum stod mer enn den rullet, men med godt humør og tålmodighet kom vi oss likevel av gårde. Guiden om bord leverte en solid runde med historisk formidling – både om Belfasts industrielle vekst og de mer mørke og splittende kapitlene fra «The Troubles», som fortsatt preger bybildet.

Vi valgte å hoppe av ved stopp 18 – Crumlin Road Gaol, et tidligere fengsel som var i bruk helt fram til 1996. Det ble et sterkt og tankevekkende besøk for både store og små – om isolasjon, henrettelser, og mennesker som levde på innsiden av murene, ofte i skyggen av en konflikt mange ikke selv hadde valgt.

Ute igjen fra fengselet oppdaget vi at bussene hadde avsluttet ruta for dagen, noe som naturlig nok gjorde «hopp-på» litt vanskelig. Vi tok derfor en ny runde i toetasjesbussen for å komme oss inn til togstasjonen, sammen med gjengen fra Explore som vi møtte inne i fengselet.

Mange flotte kunstverk å se på i Dublins gater.

Tilbake i Carrickfergus fikk vi avsluttet dagen med middag ute – japansk denne gangen – før vi takket for laget og rundet av med en rolig kveld om bord.
En dag full av kontraster: fra historisk tyngde til sushi og gode samtaler.

I dag har vi hatt en transportetappe, men hvem sier at ikke slike også kan være litt koselig? Været har vært fint, kunne vært litt mer sol til solcellene, men man kan ikke alltid får i pose og sekk. Vi hadde stødig seiling veldig lenge, gennakerseiling mye av veien, men allikevel mye vindskift mot slutten.

Ankringsplassen (hvis det kan kalles det)er vel snarere ett moringsfelt for områdets losbåter og andre små og store båter, noe som gjør at vi ligger tettere enn vi noen gang før har gjort, og kapteinen kommer nok til å sove lett i natt. Men, vi har rukket en tur på land med jolla, sett på Greencastle slott (på avstand, da de kun har åpent fredag-søndag) og ruslet en tur på stranden.

Det er til Ingeborgs store glede mye fugl her, og teist er det rikelig med. I morgen satser vi på å nærme oss Dublin.

I dag hadde vi en rolig morgen, med diverse småærender før vi skulle videre til neste ankringsplass. Vi ville fylle på med litt frukt og grønt, så avreisen ble noe senere enn vi pleier, da butikkene ikke åpnet før klokken 13.00. Etter en liten prat og «på gjensyn» med den hyggelige gjengen i Explore satte vi kursen mot Cloughey Bay. Etter en «jibb og en jabb» på vei ut fra Carrickfergus kunne vi holde en ganske stødig kurs sydover langs kysten, helt til neste ankringsplass.

Vinden avtok en del mot slutten, og jerngenoaen måtte ta oss det siste stykke. I dag seilte vi ca fem og en halv time, i godt vær, med litt kortspill og med god stemning, kun avbrudd i god stemning da en sverm med minst (!) 10 000 fluer bestemte seg for å slappe av litt på båten… og seilene… og tauene… overalt.

De yngste i crewet søkte tilflukt under dekk, mens vi andre holdt fortet oppe. Etter 1,5-2 timer med fluebonanza, bestemte fluene seg for at de hadde fått nok seiling for en dag og fløy videre. Det har vært god seiling og godt vær, noe vi alle kan sette pris på.

I dag ble vi liggende i Carrickfergus, men selv om båten lå stille, fikk vi oppleve mye. Målet for dagen var klart: en utflukt til Belfast og det legendariske Titanicsenteret. Med sekker pakket og sko snørt, tok vi bussen inn til byen – en tur som i teorien skulle være rask, men som i praksis bød på en times sightseeingtur gjennom byggefelt, boligområder og industri. Ikke helt hurtigrute, men godt selskap og glimt av hverdagslivet utenfor bykjernen gjorde det hele ganske trivelig likevel.

Fra sentrum gikk vi til fots gjennom Titanic Quarter. Været var på vår side – varmt og fint – og spaserturen bød på mye å se, fra moderne arkitektur til rester av skipsverftene som i sin tid gjorde Belfast kjent. Som en bonus for den delen av crewet som har sett Game of Thrones, fikk vi også med oss deler av The Glass of Thrones Trail, flotte glassvinduer med motiv fra serien.

Titanicsenteret var absolutt verdt turen. Utstillingene tok oss med på en tidsreise gjennom byens industrielle utvikling – fra linproduksjon og arbeidsliv, til byggingen av Titanic og søsterskipet Olympic. Historien om Titanics jomfrutur og den dramatiske slutten ble formidlet på en måte som gjorde inntrykk på både store og små. Det er noe med å stå midt i det gamle verftsområdet, se ned på slippen hvor Titanic faktisk ble bygget, og tenke på hva som en gang var.

Etter besøket var det fortsatt krefter og timer igjen av dagen. Vi hoppet på en toetasjes buss og satte kurs mot Decathlon, etter tips fra Explore. Der fant vi endelig en sportsbutikk med godt utvalg – og vi fant både seiltøy, og kanskje viktigst: gummistøvler. Med fulle handleposer tok vi toget tilbake til Carrickfergus – betydelig raskere enn morgenturen med buss.

Kvelden kom snikende mens vi spiste middag i båten. Dagen har vært lang, men innholdsrik – og det føles godt å ha brukt en liggedag til å få påfyll av både historie, praktisk utstyr og gode opplevelser.

Noen dager starter tidligere enn andre. I dag var en slik dag. Allerede 04.45 sto Steinar opp for å klargjøre båten – og 05.20 var vi i gang: motoren startet, ankeret løftet, og vi var på vei ut fra Isle of Gigha. Ingeborg tok ansvar for ankerhjelp før hun gikk og la seg igjen, idet seilene ble heist i det første morgenlyset.

Det begynte lovende, men ved enden av Cara Island forsvant vinden. Gennaker måtte gi plass til genoa, som etter hvert fikk hjelp av spristaken – bølgene kom fra alle kanter og båten jobbet seg fremover. Så, som det ofte skjer på sjøen, skiftet alt igjen: vinden tok seg opp, seilene byttes, og plutselig nådde vi dagens – og faktisk båtens – høyeste fart hittil på 10,2 knop SOG. Ikke verst for en båt som vanligvis seiler på lavere tall.

Seilasen over til Nord-Irland og sørover langs kysten var fin. Etter hvert roet vinden seg, og «jerngenoaen» måtte ta siste etappe inn til Carrickfergus Marina, hvor vi ankom i ettermiddagstimene. Det var godt å legge til kai – og ekstra hyggelig at Explore ligger fortøyd bare to plasser bortenfor. Det er noe eget med å seile i tospann, og både store og små setter pris på det fellesskapet det gir.

Resten av dagen ble rolig. Vi tok en lettvint middag på Den Gyldne Måke, før vi krøp tilbake til båten og lot skuldrene senke seg. En lang, men fin dag – med både fart, utsikt, noen delfiner og nok av små seilskifter som holder mannskapet våkne og hverdagen levende.

Etter noen dager med korte hopp og rolige ankringsplasser, var dagens mål å forsere noen flere nautiske mil sørover, med kurs mot Belfast. Vinden var foreløpig fraværende da vi lettet anker, så vi startet dagen med et par timer motor – ikke så dumt, egentlig, etter mange gråværsdager der solcellepanelene har hatt lite å jobbe med. Batteribanken satte nok pris på det.

Rett før vi rundet Scarba fikk vi endelig opp seilene – og for en følelse det alltid er, å slå av motoren og gli videre med vinden som eneste drivkraft. Vi holdt god kurs hele veien til dagens ankringsplass: en bukt utenfor Isle of Gigha. Solen var innom i ny og ne, og sjøen lå rolig da vi kastet anker.

Etter middag firet vi ned jolla og tok en liten tur for å utforske omgivelsene. Vi skjønte raskt at vi ikke var alene – rundt hver odde overrasket vi nye seler, nysgjerrige, rolige og vaktsomme på samme tid. Ett av høydepunktene var en mor med en liten selunge, som kikket litt på oss fra en liten holme, før de jumpet i sjøen.

Vi ruslet en liten tur på land og fant det vi hadde speidet etter fra jolla: kamskjell. Det ble ingen matskatter, men vi fant noen tomme skjell som Trym prøvde å kaste fiskesprett med.

Tilbake i båten ble det en sen middag og planlegging av neste dag. Neste etappe i retning Belfast krever en tidlig start, og med værmeldingen som den er, ser det ut til at vi har et godt værvindu for å nå Carrickfergus i morgen. Seil, sel og skjell – og nå videre sørover mot nye havner og kanskje en is på kaia.