28. desember- 13. januar – Saint Vincent og Grenadinene

Romjul og nyttår – Saint Vincent

Vi forlot Bequia i romjulen og seilte det korte stykket nordover til Saint Vincent, hovedøya i staten Saint Vincent og Grenadinene. Her ankret vi opp utenfor Young Island, en liten privat øy like sør for hovedstaden Kingstown. Området er lunt, grønt og frodig.

Rolige dager og små eventyr

Dagene har stort sett gått med til bading, snorkling og avslapping. Etter julefeiringen var det godt å lande litt. Samtidig har vi hatt noen små utflukter utenfor båten.

En av dagene tok vi turen inn til Kingstown, hovedstaden på Saint Vincent. Her prøvde vi for første gang lokal bus – en opplevelse i seg selv. Hele 19 mennesker ble presset inn i en Toyota Hiace med noen seterader, og stemningen var både høylytt og god. En artig kontrast til norsk kollektivtransport.

I Kingstown fikk vi handlet litt mat for de neste dagene, ruslet rundt i byen og til og med postet et par brev – ikke hver dag man sender post fra Karibia.

Vi tok også turen til Fort Duvernette, et lite historisk fort som ligger på en bratt, bitteliten øy rett utenfor Young Island. Fortet ble bygget av britene på 1800-tallet for å beskytte innseilingen til Kingstown. Turen opp går via lange murtrapper hugget inn i fjellet, og det er bratt – men absolutt verdt det. Utsikten fra toppen gir panoramablikk over Kingstown, Young Island og havet rundt.

På denne turen hadde vi med oss en annen familie fra Bergen som vi møtte på Bequia, samt selskap av Ursa Major. En skikkelig fin dag, hvor både små og store koste seg.

Nyttår i tropene

Nyttårsaften feiret vi på restaurant sammen med familiene i båtene Ursa Major og Vue Mer. En rolig og hyggelig kveld med god mat og fine samtaler. Da klokken gikk mot sen kveld, returnerte vi til båtene og så fyrverkeriet lyse opp himmelen fra ankringsplassen. En stille, varm og annerledes overgang til et nytt år.

Avskjeder og ettertanke

Det er med litt blandede følelser vi har gått inn i det nye året. Vi er utrolig glade og takknemlige for alt vi har fått oppleve så langt – og ikke minst for det lange og fine besøket vi har hatt om bord. Først Onklav og Tane, og deretter Henrik, Lene, Anne-Sofie og Herman. Samtidig gjør det vondt å ta farvel. 1. januar ble en dag med mye følelser, og vi visste alle at det kom til å bli litt tungt.

Å si hade er aldri enkelt, men vi vet også at det etter hvert vil falle seg naturlig å finne tilbake til hverdagen om bord – oss fire, rutinene våre og livet slik vi har valgt å leve det på denne turen.

Små utfordringer må med

På vei inn til Saint Vincent fikk vi også en påminnelse om at langturseilas sjelden er helt problemfri: skjøtefestet på genoaen røk.

Seilet ble levert til seilmaker i romjulen, men det viste seg at reparasjon ikke lot seg gjøre der på grunn av manglende fungerende symaskin og transport til alternativ seilmaker. Dermed hentet vi seilet igjen på nyåret.

Grenadinene – øyhopping i postkortlandskap

Vi startet med en kort retur til Bequia 4. januar for å få reparert genoaen. Stemningen i Port Elizabeth var akkurat like avslappet og behagelig som sist vi var her. Litt færre skandinaviske båter denne gangen, men fortsatt liv i bukta og mange kjente fjes.
Seilet ble levert til seilmaker – og for en effektiv kar! Allerede dagen etter kunne vi hente et nysydd og helt tipp-topp seil. Akkurat sånn service man blir ekstra glad for når man lever båt-livet.

Vi lå ankret ikke langt fra SV Eden, og ungene svømte mellom båtene og lekte i vannet. En dag på stranden bød på hyggelig gjensyn med Miss U, Tide og Ursa Major, og det ble en skikkelig fin stranddag med lek, bading og skravling. Bequia har en helt egen vibe – laidback, vennlig og levende – og det er lett å forstå hvorfor mange blir værende her lenge.

Etter noen rolige dager på Bequia gikk turen videre sørover i Grenadinene. Øyene mellom Saint Vincent og Grenada består av en perlerad med små og større øyer, hver med sin egen karakter – og tempoet skrus merkbart ned jo lenger sørover man kommer.

8. januar satte vi kursen mot Canouan, også kjent som “Turtle Island”. Her lå vi for anker, og allerede første dagen så vi masse skilpadder – både på land og i vannet. De lokale var vennlige, stemningen rolig og nede på jorda.

Øya bærer preg av å ha vært hardt rammet av orkanen Beryl. En engelskmann hadde alene finansiert over 300 nye tak etter uværet – et imponerende stykke arbeid som vitner om både pågangsmot og fellesskap.

Avreisedagen fikk vi en litt brå start. Litt over fire på morgenen ble vi vekket av lensepumpa. Det viste seg at kjølsvinet – under dørkplater og motor – var fullt av vann. Heldigvis gikk feilsøkingen effektivt, og synderen var “bare” en røket slangeklemme. En enkel fiks, litt tørkearbeid, og noen ekstra kaffekopper senere var vi klare til å seile videre. Veldig godt når slike ting lar seg løse raskt.

Vi reiste til Tobago Keys 10. januar. Tobago Keys svarte til forventningene – og vel så det. Dette er et marint reservat bestående av små ubebodde øyer omgitt av grunt, krystallklart vann og korallrev. Her svømte skilpadder rolig rundt båten, og snorklingen var helt fantastisk.
Postkort-Karibia, rett og slett. Turkist vann, hvite sandstrender og et rikt dyreliv. Ungene var i sitt ess, og vi kunne blitt her mye lenger.

På vei videre mot Union Island, hvor vi skal sjekke ut av Saint Vincent og Grenadinene, tok vi et kort stopp utenfor Palm Island. Her ble det lunsjpause, og ungene og kapteinen svømte i land.

Øya var under oppbygging etter orkanen, så bevegelsesfriheten begrenset seg til stranden – men det holdt i massevis for et lite avbrekk.

12. januar kom vi til Union Island, hvor vi lå på moring og sjekket ut av Saint Vincent og Grenadinene. Også her er sporene etter orkanen tydelige. Øya er fortsatt i gjenoppbyggingsfasen, men folkene vi møtte var imøtekommende og positive.

Vi ble ikke lenge, men lenge nok til å strekke litt på beina og ta inn inntrykkene. Det føltes godt å få med seg alle disse øyene vi tidligere hadde hoppet over for å rekke julefeiringen på Bequia – uten tidspress denne gangen.

Nå går ferden videre tilbake til Grenada, hvor båten skal på land i Clarks Court Marina for etterlengtet bunnstoff. Før det planlegger vi noen dager i Prickly Bay for handling av båtutstyr og praktiske forberedelser.

Øyhopping i Grenadinene har gitt oss akkurat det vi håpet på: ro, naturopplevelser, små eventyr – og følelsen av virkelig å være midt i Karibia

Nytt år, nye planer – og fortsatt mange nautiske mil igjen.