Etter mange døgn på havet kunne vi endelig legge til i Grenada, den sørligste øya i øygruppen Windward Islands i Karibia. Grenada er kjent som “Spice Island” på grunn av produksjonen av muskat, kanel, nellik og kakao.
Vi var litt slitne da vi kom frem. Glade for å være i land igjen, kjenne fast grunn under føttene og få ro i kroppen etter overfarten. Kanskje med unntak av kapteinen og Alma, som glatt kunne tatt noen dager til på det åpne hav. Første dagen gikk med til å orientere oss litt, og ikke minst vaske ned båten. Etter en Atlanterhavskryssing var helt innafor med en vask.
Etter et døgn i ro, der kroppen sakte vender seg til mindre gynging, ventet vi spent på nytt besøk.
Gjensynsglede på brygga
Sent på ettermiddagen 17. desember skjedde det: Tinghauggjengen kom ruslende nedover brygga. Henrik, Lene, Anne-Sofie og Herman – hele gjengen! Gleden var stor, og det var et ganske spesielt øyeblikk å få besøk helt her borte i Karibia. Etter kofferter, folk, litt mat, godteri fraktet fra Norge og litt ro, ble det tidlig kveld for alle.
Dagen etter tøffet vi ut fra marinaen og la oss på en moring i ankringsfeltet utenfor. Her lå vi ganske rolig… i hvert fall ifølge de fleste. Hvis vi spør Lene, var det kanskje litt mer bevegelse enn ønskelig, men tipper hun også blir vant til at det gynger litt etterhvert.
Strand, marked og “sydenfletter”
Fra moringsfeltet var det kort jolletur inn til stranden Grand Anse Beach, hvor vi kunne rusle til både spicemarket og supermarked. På spicemarket endte vi opp i hyggelige og litt lengre samtaler med de lokale, og plutselig var det også duket for ekte “sydenfletter”. Henrik, Lene, Anne-Sofie, Alma, Trym, (T)Ane, O(nk)lav og Ingeborg ble flettet. Steinar rakk dessverre ikke – frisøren måtte hjem til barna sine.
Under vann og videre nordover
Etter en natt flyttet vi oss videre til en ny moring rett ved Grenada Underwater Sculpture Park. Her ligger kunstverkene på havbunnen og fungerer både som attraksjon og kunstige rev. Vi snorklet og utforsket skulpturene, en ganske spesiell opplevelse for både store og små.
Deretter satte vi kursen videre nordover til Sandy Island, en liten, ubebodd sandøy rett utenfor Carriacou, som også er en del av Grenada. Sandy Island viste seg å være en liten edelsten: kritthvit sand, krystallklart vann, skilpadder rundt båten og et yrende liv under overflaten.
Vi ble liggende her i to netter, og det var vanskelig å ikke falle helt til ro. Vi benytter oss også av sjansen til å sjekke ut fra Grenada nå mens vi ligger her.
Siste kvelden spiste vi middag på en strandrestaurant på Carriacou sammen med gjengen i Miss U, som også hadde med seg en Henrik på juleferie. En veldig hyggelig kveld, med god mat, lave skuldre og følelsen av at vi virkelig hadde landet i Karibia. De fleste i følget dro videre for å sjekke ut en musikkfestival litt lengre bort på øya, og med båt-taxi går forflytningen som en lek.
Hverdagsliv i tropene
Været har stort sett vært veldig fint – sol, varme og noen skurer innimellom. Det får man ta med på kjøpet.
For å ha minst mulig av transportetapper, og mer ro og opplevelser, så prøver vi å planlegge korte (så korte og effektive som mulig) forflytninger og valg av rolige ankringsplasser.
Stemningen om bord er god. Litt høstforkjølelser her og der, men da fikk vi endelig testet eukalyptuskrystallene vi kjøpte på medinaen i Essaouira. Løst opp i kokende vann, dype innpust – det åpnet både nese og tårekanaler.
Besøket hadde i tillegg til supert selskap, med seg både tubeost, lakris i flere varianter, pepperkakedeig og julemarsipan, så savnet etter norske smaker er ganske dempet.
Nå gjenstår et siste lite strekk opp til Bequia, hvor vi skal feire jul sammen med andre skandinaviske båter. Det kjennes veldig fint å ha noe å se frem til – fellesskap, julefølelse (hvis vi nordboere får det i 30 grader?) og ankerliv i varme omgivelser.
Karibia har tatt oss godt imot!
Sail What 
Legg igjen en kommentar