Morgenen på St. Mary’s gikk med til de siste forberedelsene. Diesel måtte fylles før overfarten, men det som var avtalt som en enkel jobb, ble alt annet enn det. Først kø, så lavvann, som igjen gjorde at fueldokka ble for grunn for oss. Til slutt ble løsningen å frakte diesel i kanner med jolla – en litt mer langtekkelig prosess en først tenkt, men vi satte kursen sørover med full tank og fulle kanner på dekk.
Trym fikk seg et lite eventyr før avreise. Sammen med gjengen i Explore fylte han en bøtte sand på stranden – beredskap i tilfelle vi skulle være så uheldige å møte spekkhoggere på vei over. Et litt rart, men samtidig betryggende å ha litt beredskap ved et eventuelt møte.
Klokken 15:15 ble ankeret heist og baugen vendt mot Spania. Havet ventet.
De første to døgnene ble rolige. God seilvind bar oss sørover, og med få båter å se, følte vi oss alene i en enorm blåmyr.
Delfiner fulgte oss flere ganger, og en natt gled en hval forbi, oppdaget under rederinnens nattevakt. Midtveis feiret vi «halvveisfest» med popcorn, brus og godteri – en liten fest midt i Biscaya, avsluttet med et bad – midt ute på 4000 meters dyp. Vannet var overraskende varmt, og følelsen av å ha badet på den dybden var spennende og spesiell.
Så skiftet stemningen. Den siste natten ble mer krevende enn meldt, med frisk vind og høyere sjø. Midt i mørket oppdaget kapteinen at noe slepte langs skutesiden: gennakeren med dekksbag var gått over bord. Heldigvis var seilet fortsatt festet i nedre del av baugspydet. Med båten lagt bi og rederinnen på dekk som stø hånd, fikk kapteinen halt alt tilbake om bord. En påminnelse om at sjøen alltid har siste ord.
Likevel er det umulig å bli lei av havet. Delfinene var like velkomne hver gang de dukket opp, og himmelen malte nye bilder for oss hver dag, med vakre horisonter å hvile øynene på
Etter tre døgn kom belønningen: Spanias kystlinje i sikte. Store og små gledet seg over å nærme seg La Coruña. Barna gledet seg til å løpe på fast grunn, og vi voksne til å sove sammenhengende timer uten vakt. Vi var slitne, men lykkelige – og stolte. Biscaya var krysset. Og foran oss lå «Syden».
Sail What 
Legg igjen en kommentar