Solen glitrer over The Cove på St. Agnes, en bukt som får oss til å føle at vi er langt lenger syd enn vi faktisk er. Hvite sandstrender, berg fulle av fugleliv, og vann så klart at vi kan se hver eneste sjøstjerne på bunnen. Båten ligger rolig, og lyden av bølger som slår svakt mot skroget blander seg med ropene fra måkene.
Vi tok jolla inn til land for å utforske. Egentlig utforsket vi to øyer – bundet sammen av en sandstrand som tidevannet sluker mesteparten av på sitt høyeste.
Først gikk vi over til den minste delen, der vi vasset gjennom bregner som rakk oss til skuldrene, og tuslet på små stier omgitt av lyng. Vi så mengder med kaninhull, men ingen kaniner. Et sted fant vi en gammel taregrop, stille og lett å overse, noe selv skiltet sa: Tare pit – easy to miss.
Over sandstranden igjen, og inn på hovedøya, ventet en belønning: lunsj på The Turks Head – puben som ligger lengst sørvest i hele Storbritannia. Etterpå ruslet vi videre til Westward Farm, et lite gin-destilleri med gårdsbutikk midt inne på øya. Kapteinen forlot stedet fornøyd med et par flasker lokale dråper, og vi satte kursen mot is-kiosken for å teste den lokalproduserte isen. Den var like god som ryktet sa.
Hummeren vi hadde håpet på å skaffe, lot vente på seg – fiskeren var ikke inne da vi passerte teinene hans. Men vi fikk likevel se de fine, plastfrie redskapene han bruker, håndlaget og solide. Et lite bevis på at man kan høste av havet uten å etterlate seg mer enn bølgeskvulp og spor i sanden.
Her i The Cove er det lett å glemme tid og sted. Vi vet at tidevannet skal sluke stranden igjen, men akkurat nå er det et par av de yngste i besetningen som må få vasset litt før roturen tilbake til båten.
Sail What 
Legg igjen en kommentar