Vi la Magherabeg bak oss tidlig og satte kursen mot Wales, med Abersoch som mål. Igjen fikk vi god seilvind – og ikke minst: sol. Det er alltid litt lettere å holde humøret oppe når vannet glitrer og det er varmt i ansiktet.
Dagens 63,8 nautiske mil startet med bidevindskryss, før vinden gradvis dro seg akterover og vi fikk en fin lens. Vi suste avgårde med snittfart på 6,2 knop og god flyt i kroppen.
Men som så ofte – det varer ikke evig. Mellom Bardsey Island og fastlandet dreide vinden, og vi endte opp i platt lens. Forseilet blafret som et oppgitt flagg, og da strømmen samtidig snudde og møtte bølgene som allerede var der, ble det hele litt voldsomt. Det føltes som om båten ble kastet rundt i en vaskemaskin. Det er rart hvordan slike øyeblikk kommer brått – alt går fint, og så plutselig: kaos.
Kapteinen tok grep, justerte kursen, og vi fikk ut forseilet igjen. Båten fikk fart, rytmen kom tilbake, og vi kom oss gjennom med en langt hyggeligere balanse i båten.
Innsiglingen til Abersoch var en kontrast: tre hvite sandstrender på rad, seilbåter ankret på rekke og rad – og en varm kveld med nesten sydenfølelse. Vi fant oss en plass på enden av rekka, slapp ut ankeret og senket skuldrene.
Kvelden ble rolig. Litt film, litt snacks, og følelsen av å være på riktig plass. Det er sånn det ofte blir: båtlivet veksler mellom utfordring og idyll – og det er nettopp det som gjør det spennende.
Sail What 
Legg igjen en kommentar