Etter mange dager med slusekjøring, ligger vi nå på anker utenfor Oban. Det er godt å kjenne på roen i båten, men også fint å ha en by innen jolleavstand – med alt det innebærer av leting, handling og nye omgivelser.
Dagens første mål var å finne et nytt relé til watermakeren og et par helt vanlige seilstøvler. Enkelt, tenkte vi. Det skulle vise seg å bli en liten rundreise i Obans kriker og kroker. Etter å ha saumfart både båtutstyrsjapper, elektrobutikker og steder med mer eller mindre relevant verktøysortiment, endte vi opp i en bildelbutikk. Der fant vi – overraskende nok – en batteribryter som kan fungere som en midlertidig løsning. Ikke perfekt, men godt nok.
Seilstøvler derimot? Det ble skivebom. Oban leverer på mange områder, men ikke på vanntett fottøy for seilere akkurat i dag. Det ble likevel en fin byvandring, og til slutt bar vi fulle sekker tilbake til jolla etter en liten shoppingrunde.
Vi fikk også tid til en tur opp til McCaig’s Tower – det imponerende byggverket som ruver over byen. En slags skotsk versjon av Colosseum, bygd på slutten av 1800-tallet av en lokal bankmann som ville hedre familien sin – og kanskje gi arbeid til noen i byen samtidig. Et stille sted med god utsikt og rom for pause.
Turen tilbake til båten ble av det våtere slaget. Akkurat idet vi satte oss i jolla, bestemte himmelen seg for å åpne alle sluser på én gang. Det ble en bløt affære, men det ble jo litt komisk også. Det er som om været i Skottland har behov for å minne oss på hvor vi er – selv etter dager med sol.
Resten av dagen ble tilbrakt i båten. Litt skruing på watermakeren, litt justering av cockpitteltet. Sånne arbeidsøkter som ikke alltid ser ut som mye fra utsiden, men som gjør at ting virker, holder tett og funker bedre i morgen.
En dag med by, regn og batteribryter. En dag med små fremskritt og våte sokker. Og en dag som nok en gang minner oss på at langtur handler om mye mer enn seiling – det handler om alt det som skjer mellom.
Sail What 
Legg igjen en kommentar