Etter et fint døgn på Stokken satte vi kursen videre sørover. Seilasen fra Stokken var preget av en del bølger og godt med regn underveis, men ellers fin fremdrift og grei stemning om bord.




Planen var å legge til på Hattholmen utenfor Mandal, men det ble et kort opphold. Strøm og bølger jobbet mot oss ved brygga, og båten fikk kjørt seg mer enn vi var komfortable med – så vi trakk oss ut igjen og fant en rolig ankringsplass i stedet. Der ble vi i to netter. Godt skjermet, stille vann og tid til å bare slappe av og gjøre litt småfiks med båten.
Den 7. juli gikk turen videre til Farsund. På vei inn til gjestehavna fikk vi oss en overraskelse da festet til kicken takket for seg. Ikke dramatisk, men irriterende nok. En påminnelse om at det alltid er noe som trenger oppfølging – gjerne når man minst har lyst.

Vinden var også laber denne dagen, så vi fikk god tid til å kjenne på rytmen og la ting ta den tiden det tok.
Et stort høydepunkt var likevel seilasen med gennaker for aller første gang. Det var en liten milepæl for oss, og noe vi har gledet oss til.


Nå ligger vi i Farsund, hvor vi har hentet noen pakker på postkontoret – og venter på et par til, blant annet et nytt feste til kicken. Samtidig følger vi med på værvinduene for kryssing over til Skottland. Det blir noen dager her, kanskje inne i havna eller på svai rett utenfor, alt etter hva som passer best fra dag til dag. Det er fint å ha litt fast grunn under føttene igjen. Barna koser seg alltid med å utforske land, og vi voksne kjenner at det gjør godt å gå en tur, handle litt og se nye plasser.
Så nå venter vi. På vind. På vær. Og i mellomtiden? Da gjør vi som vi pleier – vi lar dagene gå, én etter én, i det tempoet de selv velger.














