Forfatter: ingeborgsand7e7291054b

Vi ble liggende i Carrickfergus også denne dagen, og startet dagen rolig med frokost og litt matpakkesmøring før vi satte kursen mot Belfast – igjen.

Denne gangen tok vi toget rett inn, og planen var å få med oss litt mer av byens historie via en «hopp-på-hopp-av»-busstur.

At byen skulle være full av liv og regnbueflagg i anledning Pride-parade, visste vi ikke. Det viste seg fort at det meste av trafikken i sentrum stod mer enn den rullet, men med godt humør og tålmodighet kom vi oss likevel av gårde. Guiden om bord leverte en solid runde med historisk formidling – både om Belfasts industrielle vekst og de mer mørke og splittende kapitlene fra «The Troubles», som fortsatt preger bybildet.

Vi valgte å hoppe av ved stopp 18 – Crumlin Road Gaol, et tidligere fengsel som var i bruk helt fram til 1996. Det ble et sterkt og tankevekkende besøk for både store og små – om isolasjon, henrettelser, og mennesker som levde på innsiden av murene, ofte i skyggen av en konflikt mange ikke selv hadde valgt.

Ute igjen fra fengselet oppdaget vi at bussene hadde avsluttet ruta for dagen, noe som naturlig nok gjorde «hopp-på» litt vanskelig. Vi tok derfor en ny runde i toetasjesbussen for å komme oss inn til togstasjonen, sammen med gjengen fra Explore som vi møtte inne i fengselet.

Mange flotte kunstverk å se på i Dublins gater.

Tilbake i Carrickfergus fikk vi avsluttet dagen med middag ute – japansk denne gangen – før vi takket for laget og rundet av med en rolig kveld om bord.
En dag full av kontraster: fra historisk tyngde til sushi og gode samtaler.

I dag har vi hatt en transportetappe, men hvem sier at ikke slike også kan være litt koselig? Været har vært fint, kunne vært litt mer sol til solcellene, men man kan ikke alltid får i pose og sekk. Vi hadde stødig seiling veldig lenge, gennakerseiling mye av veien, men allikevel mye vindskift mot slutten.

Ankringsplassen (hvis det kan kalles det)er vel snarere ett moringsfelt for områdets losbåter og andre små og store båter, noe som gjør at vi ligger tettere enn vi noen gang før har gjort, og kapteinen kommer nok til å sove lett i natt. Men, vi har rukket en tur på land med jolla, sett på Greencastle slott (på avstand, da de kun har åpent fredag-søndag) og ruslet en tur på stranden.

Det er til Ingeborgs store glede mye fugl her, og teist er det rikelig med. I morgen satser vi på å nærme oss Dublin.

I dag hadde vi en rolig morgen, med diverse småærender før vi skulle videre til neste ankringsplass. Vi ville fylle på med litt frukt og grønt, så avreisen ble noe senere enn vi pleier, da butikkene ikke åpnet før klokken 13.00. Etter en liten prat og «på gjensyn» med den hyggelige gjengen i Explore satte vi kursen mot Cloughey Bay. Etter en «jibb og en jabb» på vei ut fra Carrickfergus kunne vi holde en ganske stødig kurs sydover langs kysten, helt til neste ankringsplass.

Vinden avtok en del mot slutten, og jerngenoaen måtte ta oss det siste stykke. I dag seilte vi ca fem og en halv time, i godt vær, med litt kortspill og med god stemning, kun avbrudd i god stemning da en sverm med minst (!) 10 000 fluer bestemte seg for å slappe av litt på båten… og seilene… og tauene… overalt.

De yngste i crewet søkte tilflukt under dekk, mens vi andre holdt fortet oppe. Etter 1,5-2 timer med fluebonanza, bestemte fluene seg for at de hadde fått nok seiling for en dag og fløy videre. Det har vært god seiling og godt vær, noe vi alle kan sette pris på.

I dag ble vi liggende i Carrickfergus, men selv om båten lå stille, fikk vi oppleve mye. Målet for dagen var klart: en utflukt til Belfast og det legendariske Titanicsenteret. Med sekker pakket og sko snørt, tok vi bussen inn til byen – en tur som i teorien skulle være rask, men som i praksis bød på en times sightseeingtur gjennom byggefelt, boligområder og industri. Ikke helt hurtigrute, men godt selskap og glimt av hverdagslivet utenfor bykjernen gjorde det hele ganske trivelig likevel.

Fra sentrum gikk vi til fots gjennom Titanic Quarter. Været var på vår side – varmt og fint – og spaserturen bød på mye å se, fra moderne arkitektur til rester av skipsverftene som i sin tid gjorde Belfast kjent. Som en bonus for den delen av crewet som har sett Game of Thrones, fikk vi også med oss deler av The Glass of Thrones Trail, flotte glassvinduer med motiv fra serien.

Titanicsenteret var absolutt verdt turen. Utstillingene tok oss med på en tidsreise gjennom byens industrielle utvikling – fra linproduksjon og arbeidsliv, til byggingen av Titanic og søsterskipet Olympic. Historien om Titanics jomfrutur og den dramatiske slutten ble formidlet på en måte som gjorde inntrykk på både store og små. Det er noe med å stå midt i det gamle verftsområdet, se ned på slippen hvor Titanic faktisk ble bygget, og tenke på hva som en gang var.

Etter besøket var det fortsatt krefter og timer igjen av dagen. Vi hoppet på en toetasjes buss og satte kurs mot Decathlon, etter tips fra Explore. Der fant vi endelig en sportsbutikk med godt utvalg – og vi fant både seiltøy, og kanskje viktigst: gummistøvler. Med fulle handleposer tok vi toget tilbake til Carrickfergus – betydelig raskere enn morgenturen med buss.

Kvelden kom snikende mens vi spiste middag i båten. Dagen har vært lang, men innholdsrik – og det føles godt å ha brukt en liggedag til å få påfyll av både historie, praktisk utstyr og gode opplevelser.

Noen dager starter tidligere enn andre. I dag var en slik dag. Allerede 04.45 sto Steinar opp for å klargjøre båten – og 05.20 var vi i gang: motoren startet, ankeret løftet, og vi var på vei ut fra Isle of Gigha. Ingeborg tok ansvar for ankerhjelp før hun gikk og la seg igjen, idet seilene ble heist i det første morgenlyset.

Det begynte lovende, men ved enden av Cara Island forsvant vinden. Gennaker måtte gi plass til genoa, som etter hvert fikk hjelp av spristaken – bølgene kom fra alle kanter og båten jobbet seg fremover. Så, som det ofte skjer på sjøen, skiftet alt igjen: vinden tok seg opp, seilene byttes, og plutselig nådde vi dagens – og faktisk båtens – høyeste fart hittil på 10,2 knop SOG. Ikke verst for en båt som vanligvis seiler på lavere tall.

Seilasen over til Nord-Irland og sørover langs kysten var fin. Etter hvert roet vinden seg, og «jerngenoaen» måtte ta siste etappe inn til Carrickfergus Marina, hvor vi ankom i ettermiddagstimene. Det var godt å legge til kai – og ekstra hyggelig at Explore ligger fortøyd bare to plasser bortenfor. Det er noe eget med å seile i tospann, og både store og små setter pris på det fellesskapet det gir.

Resten av dagen ble rolig. Vi tok en lettvint middag på Den Gyldne Måke, før vi krøp tilbake til båten og lot skuldrene senke seg. En lang, men fin dag – med både fart, utsikt, noen delfiner og nok av små seilskifter som holder mannskapet våkne og hverdagen levende.

Etter noen dager med korte hopp og rolige ankringsplasser, var dagens mål å forsere noen flere nautiske mil sørover, med kurs mot Belfast. Vinden var foreløpig fraværende da vi lettet anker, så vi startet dagen med et par timer motor – ikke så dumt, egentlig, etter mange gråværsdager der solcellepanelene har hatt lite å jobbe med. Batteribanken satte nok pris på det.

Rett før vi rundet Scarba fikk vi endelig opp seilene – og for en følelse det alltid er, å slå av motoren og gli videre med vinden som eneste drivkraft. Vi holdt god kurs hele veien til dagens ankringsplass: en bukt utenfor Isle of Gigha. Solen var innom i ny og ne, og sjøen lå rolig da vi kastet anker.

Etter middag firet vi ned jolla og tok en liten tur for å utforske omgivelsene. Vi skjønte raskt at vi ikke var alene – rundt hver odde overrasket vi nye seler, nysgjerrige, rolige og vaktsomme på samme tid. Ett av høydepunktene var en mor med en liten selunge, som kikket litt på oss fra en liten holme, før de jumpet i sjøen.

Vi ruslet en liten tur på land og fant det vi hadde speidet etter fra jolla: kamskjell. Det ble ingen matskatter, men vi fant noen tomme skjell som Trym prøvde å kaste fiskesprett med.

Tilbake i båten ble det en sen middag og planlegging av neste dag. Neste etappe i retning Belfast krever en tidlig start, og med værmeldingen som den er, ser det ut til at vi har et godt værvindu for å nå Carrickfergus i morgen. Seil, sel og skjell – og nå videre sørover mot nye havner og kanskje en is på kaia.

Etter noen dager på anker utenfor Oban tok vi farvel med byen etter frokost og satte kursen videre mot en ny ankringsplass med et navn som fikk både store og små til å spisse ører: Puillaclodhrain – eller The Pool of the Otter. Forventningene til dyreliv var høye, og vi seilte inn med både kikkert og kamera lett tilgjengelig.

Før avreise rakk Steinar en rask tur opp til butikken han hadde besøkt dagen før, denne gangen for å bytte til lengre skruer til cockpitteltfestet. Med nytt feste på plass ble teltet fikset i en fei – og det føltes godt å vite at vi nå står litt bedre rustet for neste runde med regn på svai.

Den forrige ankringsplassen hadde bydd på rikt dyreliv, og det preget forventningene inn mot “oterbassenget”. Vi speidet, lyttet og fulgte nøye med – og selv om vi ikke fikk øye på noen otere denne gangen, var det likevel en fredelig og vakker plass å kaste anker.

Noen dager med regn – og manglende telt – hadde avdekket en ny lekkasje. Denne gangen fant vannet vei inn via motorpanelet og videre inn i enden av sengen til Alma. Ikke ideelt. Men vi har lært at mye lar seg løse med en fugepistol og litt tålmodighet. Eller… det vil si, denne fugepistolen var ikke helt enig i det. Etter én stripe ga den opp og knakk. Heldigvis ga ikke kapteinen opp like lett, og etter litt overtalelse (les: rå håndkraft), ble jobben fullført. Tørt og tett – for nå.

Da dagens gjøremål var unnagjort tok vi jolla inn til land og ruslet opp til Clachan Bridge, også kjent som Bridge Over the Atlantic. En nydelig gammel steinbro som forbinder fastlandet og øya Seil – en bro med flott utsikt begge veier.

Der traff vi også igjen gjengen i Explore, som hadde samme mål for ettermiddagsturen.

På vei tilbake til jollene ble ungene enige: de ville snorkle igjen. Tørt turtøy ble byttet ut med våtdrakter og svømmeføtter, og ikke lenge etter var de i vannet – klare for å utforske verden under overflaten. Temperaturen lå rett over 13 grader, så eventyret ble av det korte, men like fullt modige slaget.

Noen dager er lange, andre er fulle, og så finnes det de dagene som lander akkurat passe – med litt skruing, litt vassing, litt historie og akkurat nok latter til at man legger seg med følelsen av at dette, det var en fin dag.

Etter mange dager med slusekjøring, ligger vi nå på anker utenfor Oban. Det er godt å kjenne på roen i båten, men også fint å ha en by innen jolleavstand – med alt det innebærer av leting, handling og nye omgivelser.

Dagens første mål var å finne et nytt relé til watermakeren og et par helt vanlige seilstøvler. Enkelt, tenkte vi. Det skulle vise seg å bli en liten rundreise i Obans kriker og kroker. Etter å ha saumfart både båtutstyrsjapper, elektrobutikker og steder med mer eller mindre relevant verktøysortiment, endte vi opp i en bildelbutikk. Der fant vi – overraskende nok – en batteribryter som kan fungere som en midlertidig løsning. Ikke perfekt, men godt nok.

Seilstøvler derimot? Det ble skivebom. Oban leverer på mange områder, men ikke på vanntett fottøy for seilere akkurat i dag. Det ble likevel en fin byvandring, og til slutt bar vi fulle sekker tilbake til jolla etter en liten shoppingrunde.

Vi fikk også tid til en tur opp til McCaig’s Tower – det imponerende byggverket som ruver over byen. En slags skotsk versjon av Colosseum, bygd på slutten av 1800-tallet av en lokal bankmann som ville hedre familien sin – og kanskje gi arbeid til noen i byen samtidig. Et stille sted med god utsikt og rom for pause.

Turen tilbake til båten ble av det våtere slaget. Akkurat idet vi satte oss i jolla, bestemte himmelen seg for å åpne alle sluser på én gang. Det ble en bløt affære, men det ble jo litt komisk også. Det er som om været i Skottland har behov for å minne oss på hvor vi er – selv etter dager med sol.

Resten av dagen ble tilbrakt i båten. Litt skruing på watermakeren, litt justering av cockpitteltet. Sånne arbeidsøkter som ikke alltid ser ut som mye fra utsiden, men som gjør at ting virker, holder tett og funker bedre i morgen.

En dag med by, regn og batteribryter. En dag med små fremskritt og våte sokker. Og en dag som nok en gang minner oss på at langtur handler om mye mer enn seiling – det handler om alt det som skjer mellom.

De siste dagene har vi beveget oss rolig, men stødig gjennom den Kaledonske kanal – fra Inverness i øst, via innsjøer, sluser, lune bukter og ruiner mot vest. Hver dag har hatt sitt eget tempo og sine egne små overraskelser.

15. juli sluset vi oss ned til Loch Ness og fant det som kanskje har vært turens roligste ankringsplass så langt – ved Dores Beach, helt nordøst i innsjøen. Her ankret vi opp ved siden av Explore, en hyggelig norsk familiebåt med barn ombord. Kvelden ble tilbragt på stranden, sammen med Skottlands egen Nessie-jeger – en mann som har bodd i campingvogn på Dores Beach og lett etter sjøormen på fulltid siden 1991. Litt rart, litt fascinerende, og kanskje litt inspirerende også – det å holde fast ved noe, år etter år, mens livet passerer forbi i rolige bølger.

16. juli ble en ny dag med sluser og svingbroer, og etter hvert kjenner vi at vi begynner å vende oss til prating på VHF og rytmen som følger med kanalnavigasjon. Vi tok en pause utenfor Urquhart Castle, med drone i lufta og ungene i jolla – og videre gikk ferden til Fort Augustus, hvor vi la oss til på utsiden av slusene for natten.

17. juli tok vi slusene ut av Fort Augustus sammen med Explore. Ungene byttet på å sitte i hverandres båter, og snek til seg noen lekeøkter på land mens vi ventet i slusene. Turen videre gikk til Castle Bay i Loch Oich, rett under ruinene av Invergarry Castle. Nok en fin ankringsplass.

18. juli satte vi kursen videre, og dagens første mål var lunsj på Whispering Pine Lodge midt på Loch Lochy. Her fikk vi smake både Haggis, Neeps ‘n’ Tatties og Scottish Beef Stew – veldig godt alt sammen.

Etter lunsj satte vi kurs mot de neste slusene i Gairlochy, men disse var stengt da vi ankom, så vi blir liggende her til i morgen. Da venter blant annet Neptun’s Staircase – en lang rekke sluser som skal ta oss ned til Fort William.

Slusingen går stadig bedre, og læringskurven er bratt. Det handler om alt fra tauføring til presisjon og tålmodighet.

Samseilingen med Explore har vært en bonus for hele mannskapet. Ungene bader så fort muligheten byr seg, og finner fort nye utforskingsruter på land. Vi voksne setter også pris på å dele denne delen av reisen med noen.

Været i Skottland har vært upåklagelig – mye sol, lite regn og milde netter. Ikke helt det vi var forberedt på, men vi klager ikke. Stemningen ombord er god, og alle koser seg. Kanskje er det følelsen av fremdrift og nye inntrykk, kanskje bare rytmen vi har falt inn i. Kanskje begge deler.

Videre er planen å nå Fort William, hvor vi håper å finne noen nødvendige deler til båten – ting som må fikses eller forbedres, som watermakeren og cockpitteltet. En ny båtshake står også på handlelista. Og så håper vi å få plass til noe som bare er for gøy også.

Den 11. juli klokken 17.00 slapp vi fortøyningene i Farsund og satte kursen vestover. Kicken var reparert, båten klar, og både vi og vinden var spent.

Foran oss lå Nordsjøen – åpen, blågrå og stille mektig – og på andre siden ventet Skottland. Vår første havkryssing lå foran oss.

Seilasen startet med kryssing ut fra Farsund. Etter hvert som vi kom ut i mer åpent farvann, dreide vinden inn fra siden og vi kunne holde stø kurs gjennom store deler av overfarten. Da vinden døde ut tidlig søndag morgen, fikk vi noen stille timer før den returnerte – denne gang fra akter. Det ga oss flere timer med jevn og fin fart under gennaker, og en seilas som egentlig var alt vi hadde håpet på.

Vi har vært bortskjemt med godt vær. Flotte soloppganger og enda vakrere solnedganger satte et fint preg på overfarten, og det føltes til tider nesten litt uvirkelig å være midt ute på havet og likevel ha det såpass rolig.

Matmessig hadde vi forberedt oss med litt meal prep i Farsund – både lapskaus og hønsefrikassé lå klare for oppvarming, og middagslagingen ble redusert til et enkelt løft av lokk. Det var deilig midt ute på blåmyra.

Ungene fant seg godt til rette. De var til stede i det hele, spente og tålmodige, og speidet ivrig etter delfiner når timene begynte å strekke seg ut.

Og delfinene dukket opp, sammen med alkefugler, havsuler, sel og måker som fulgte oss et stykke på vei – som små påminnelser om at vi ikke var alene der ute.

De tøffeste av oss badet til og med ute på Nordsjøen.

Vi ankom Inverness den 14. juli klokken 05.00. Marinaen var full, og vi ble liggende på utsiden av slusene. Sterk strøm og mye vind som dro hver sin vei, gjorde ankringen til den noe mer nervepirrende sorten.

Men etter å ha kjøpt slusepass på morgenkvisten og deretter spurt Clachnaharry sealock pent på VHF, fikk vi heldigvis lov til å starte slusingen samme dag, på tross av regelen om å måtte vente 24 timer fra kjøp til start. Det var en lettelse å få komme i gang – særlig fordi området utenfor slusene ikke akkurat innbød til ro og hvile. To sluser ble tatt før vi valgte å legge til i en liten marina inne i kanalen for å hente oss inn igjen.

Eventyrfølelsen er sterkere nå – både hos store og små. Det er noe helt eget med å komme til et nytt land for egen kjøl. Å vite at vi har krysset et hav, sammen.

I morgen fortsetter vi videre gjennom den Kaledonske kanal, med fem nye sluser før vi når Loch Ness. Der håper vi å finne en rolig ankringsplass, kanskje en badestrand, og selvsagt – Nessie. Det er rykter om slott også.