Forfatter: ingeborgsand7e7291054b

Vi ligger fortsatt på St. Mary’s. Været er litt grått, men stille – nesten som om øya venter med oss på at vi skal dra. I morgen setter vi kursen sørover, over Biscaya, og dagen i dag ble brukt til å gjøre de siste forberedelsene.

Vi tok turen inn til byen, sammen med gjengen i Explore. Små butikker på rekke og rad, og hus som står helt ute i vannkanten – et landskap som endrer seg dramatisk mellom flo og fjære. Når vannet trekker seg tilbake, ligger båtene tørrlagt på stranden, som om de venter på neste bølge for å kunne puste igjen.

Det ble en rolig dag med vandring, småprat og litt handling til overfarten. Matlageret er fylt opp, og vi er klare for å kaste loss. Likevel ligger det en spenning i lufta. Nordsjøen krysset vi uten problemer, men vi vet at Biscaya kan være en annen historie. Vær og vind kan skifte fort her, og i bakhodet har vi også tankene om spekkhuggere – både fascinerende og skremmende på samme tid. I tillegg er jo denne kryssingen ca. ett døgn lenger, derfor den lengste kryssingen til nå.

Dagen forsvant raskt, slik ventedager ofte gjør. Nå er både små og store spente. I morgen starter neste kapittel, og bølgene sør for England venter.

Fra St. Agnes til St. Martin – velkomst i sundet

Vi satte seil fra St. Agnes med kurs for sundet mellom Teän og St. Martin. Det startet som en rolig lens, men etter hvert som vi rundet nordenden av St. Martin ble havet mer krevende – store bølger og kryssing gjorde sitt for å holde oss skjerpet. Likevel, så snart vi kom inn i sundet, la roen seg igjen. En trygg ankringsplass, hvis man ser bort i fra den store tidevannsforskjellen og et par grunner på to av sidene våre. Det var kort vei til stranden, og på tross av å ligge i et sund med litt trafikk, lå vi veldig rolig.

Velkomsten vi fikk, kunne ikke vært bedre. Seler dukket opp rundt båten, nysgjerrige på hvem som hadde forvillet seg inn i bakgården deres. Fra land kom det også en melding fra våre venner i Explore, som allerede hadde lagt båten på stranden ved Teän.

Resten av dagen forsvant i et rolig tempo. Vi slappet av om bord, fikk besøk av gjengen fra Explore, og kvelden ble fylt av latter og småprat. Ungene rigget seg til med filmkveld under dekk, mens vi voksne satt i cockpit og pratet utover kvelden.

Før vi skiltes, ble vi enige om morgendagens plan: en stranddag på St. Martin. Et lite høydepunkt å se frem til, for det er som regel god stemning blant den yngste besetningen når det nevnes strand og bading.

Nok en dag som endte i ro, selskap og solnedgang.

Solen glitrer over The Cove på St. Agnes, en bukt som får oss til å føle at vi er langt lenger syd enn vi faktisk er. Hvite sandstrender, berg fulle av fugleliv, og vann så klart at vi kan se hver eneste sjøstjerne på bunnen. Båten ligger rolig, og lyden av bølger som slår svakt mot skroget blander seg med ropene fra måkene.

Vi tok jolla inn til land for å utforske. Egentlig utforsket vi to øyer – bundet sammen av en sandstrand som tidevannet sluker mesteparten av på sitt høyeste.

Først gikk vi over til den minste delen, der vi vasset gjennom bregner som rakk oss til skuldrene, og tuslet på små stier omgitt av lyng. Vi så mengder med kaninhull, men ingen kaniner. Et sted fant vi en gammel taregrop, stille og lett å overse, noe selv skiltet sa: Tare pit – easy to miss.

Over sandstranden igjen, og inn på hovedøya, ventet en belønning: lunsj på The Turks Head – puben som ligger lengst sørvest i hele Storbritannia. Etterpå ruslet vi videre til Westward Farm, et lite gin-destilleri med gårdsbutikk midt inne på øya. Kapteinen forlot stedet fornøyd med et par flasker lokale dråper, og vi satte kursen mot is-kiosken for å teste den lokalproduserte isen. Den var like god som ryktet sa.

Hummeren vi hadde håpet på å skaffe, lot vente på seg – fiskeren var ikke inne da vi passerte teinene hans. Men vi fikk likevel se de fine, plastfrie redskapene han bruker, håndlaget og solide. Et lite bevis på at man kan høste av havet uten å etterlate seg mer enn bølgeskvulp og spor i sanden.

Her i The Cove er det lett å glemme tid og sted. Vi vet at tidevannet skal sluke stranden igjen, men akkurat nå er det et par av de yngste i besetningen som må få vasset litt før roturen tilbake til båten.

Vi våknet til en helt grei natt for anker i Watermill Cove på Isles of Scilly. Første punkt på dagens liste var å få unna det som sto igjen fra dagen før – nemlig toalettproblematikken. Med det avklart, var vi klare for å utforske nærområdet på land.

Jolla ble sjøsatt, og vi tok den lille svippen inn mot stranden. Vel i land bar vi den opp, slik at den ikke skulle drive av gårde mens vi var ute og gikk. En sti fra stranden lokket oss innover øya, men vi rakk ikke langt før ankeralarmen gikk. Med litt høyere puls enn ønsket ruslet vi ned til stranden igjen, men fra avstand så båten ut til å ligge omtrent der vi hadde forlatt den.

Vi ga stien et nytt forsøk, men – selvsagt – da vi passerte punktet der alarmen hadde gått sist, begynte den å ule igjen. Da ble avgjørelsen enkel: tilbake til båten og finne et nytt ankringssted. Vinden skulle dreie litt i løpet av dagen, og et annet sted pekte seg ut som mer gunstig: The Cove på øya Saint Agnes.

Med jolla heist opp og ankeret lettet, satte vi kursen mot dagens destinasjon – en to timers seiltur i fint vær. Vel fremme i The Cove måtte vi gjøre to forsøk før ankeret satt som det skulle. Men når det først lå trygt, var det bare å nyte rammen rundt oss: måkeskrik, sandstrender og over fem meters sikt i krystallklart vann.

Kapteinen, fortsatt litt rystet etter dagens ankeralarmer, valgte å bli om bord. Rederinnen og de små matrosene rodde i land for å utforske strand og vann. Etter et par timer vendte de tilbake, og vi spiste middag før en rolig kveld om bord.

I morgen står mer utforskning av øya Saint Agnes for tur – og forhåpentlig uten at ankeralarmen melder seg.

Dagen startet med jolletur til stranden i Abersoch. Vi dro jolla opp på land, og ruslet fra strandkanten og opp til sentrum – en liten spasertur inn til en like liten og koselig by. Der fikk vi se både tradisjonell båtutsetting og en noe mer kreativ løsning: en båt med hjul som trillet rett ut i sjøen på egen hånd.

Vi feiret landgangen med is – og ikke hvilken som helst is, men en sånn som ser ut som en blomst. Ikke det mest effektive med tanke på ekspederingstid, men man spiser jo med øynene også, så isen var 10/10. Hverdagsluksus på sitt beste.

Mens vi gikk og nøt både isen og byen, begynte vi å ane at dagen kanskje ikke skulle ende i Abersoch likevel.

Værmeldingen sa nemlig sitt: et par runder med mye vind og ruskevær på vei inn. Vi ville helst være et stykke nærmere Isles of Scilly før det slo inn. Så vi la om planene, kastet loss på ettermiddagen, og satte kursen sørover igjen.

Det ble en lang etappe til Fishguard, med nattseilas og alle sansene skjerpet. Lørdagskvelden ble i cockpit med godteri og maritim utsikt. Rett før leggetid fikk ungene og Steinar følge av en flokk delfiner – et sånt øyeblikk som løfter hele stemningen og gjør slitne øyelokk litt lettere å holde oppe.

Ankeret gikk til bunns i stummende mørke klokken 03:30. Ny havn, ny vik, ny erfaring. Det er noe eget med å navigere inn et sted i svarte natta – øynene jobber, ørene lytter, og man er forberedt på overraskelser man ikke får øye på umiddelbart.

Nå ligger vi i en vik utenfor selve Fishguard havn. Her blir vi værende et par dager, før vi håper å nå Isles of Scilly.

Vi ligger fortsatt for anker utenfor Fishguard, og i dag tok vi oss tid. Ikke til å gjøre så mye – men til å gjøre det sakte.

På vei ut av båten fikk vi øye på noe i vannet – kanskje en liten hval, kanskje en stor delfin. Vanskelig å si.

Men den var der, rett utenfor båten vår, og det er slike øyeblikk som gjør at hele mannskapet plutselig er våkne og peker i alle retninger.

Etter frokost tok vi jolla inn til den lille havna innenfor ankringsplassen. Derfra gikk vi til fots opp til sentrum, og videre bort til Gorsedd Stone Circle.

En liten steinring på toppen av en grønn høyde, med utsikt mot sjøen og båtene ute i bukta. Dagen startet med et tåkeslør over landskapet, men innen vi hadde kommet opp til steinene, hadde sola overtatt fullstendig. Resten av dagen ble varm og klar.

Ellers har dagen gått i rolig tempo. Litt fordi vi hadde bestemt det sånn, men også fordi deler av mannskapet var merkbart preget av nattevakten fra i går. Lite søvn setter sitt preg – så det ble mer rusling enn rask gange, og mer vann enn brus i glasset.

En dag i ro. Med sol, steiner og et glimt av noe stort i vannet. Helt greit, egentlig.

Vi la Magherabeg bak oss tidlig og satte kursen mot Wales, med Abersoch som mål. Igjen fikk vi god seilvind – og ikke minst: sol. Det er alltid litt lettere å holde humøret oppe når vannet glitrer og det er varmt i ansiktet.

Dagens 63,8 nautiske mil startet med bidevindskryss, før vinden gradvis dro seg akterover og vi fikk en fin lens. Vi suste avgårde med snittfart på 6,2 knop og god flyt i kroppen.

Men som så ofte – det varer ikke evig. Mellom Bardsey Island og fastlandet dreide vinden, og vi endte opp i platt lens. Forseilet blafret som et oppgitt flagg, og da strømmen samtidig snudde og møtte bølgene som allerede var der, ble det hele litt voldsomt. Det føltes som om båten ble kastet rundt i en vaskemaskin. Det er rart hvordan slike øyeblikk kommer brått – alt går fint, og så plutselig: kaos.

Kapteinen tok grep, justerte kursen, og vi fikk ut forseilet igjen. Båten fikk fart, rytmen kom tilbake, og vi kom oss gjennom med en langt hyggeligere balanse i båten.

Innsiglingen til Abersoch var en kontrast: tre hvite sandstrender på rad, seilbåter ankret på rekke og rad – og en varm kveld med nesten sydenfølelse. Vi fant oss en plass på enden av rekka, slapp ut ankeret og senket skuldrene.

Kvelden ble rolig. Litt film, litt snacks, og følelsen av å være på riktig plass. Det er sånn det ofte blir: båtlivet veksler mellom utfordring og idyll – og det er nettopp det som gjør det spennende.

Planen var klar: videre i dag. Men som med det meste i båtlivet, er planen bare et utgangspunkt. Vi hadde et par ting igjen på handlelisten før vi kunne forlate Dùn Laoghaire – så mens ungene holdt fortet i båten, tok vi voksne turen inn til sentrum.

Da vi endelig satte kursen sørover, var målet Arklaw, men etter en værvurdering for området og natten, tok vi turen til Magherabeg beach. Kart og værmeldinger stemte. Ankringsplassen så lovende ut – rolig vann, god dybde og en nydelig strand innen synsvidde. Perfekt, trodde vi. Vi la oss godt til rette og tenkte at dette kunne bli en rolig natt.

Vi tok feil, for det ble det ikke.

Sjøen som hadde sett så uskyldig ut i kveldssolen, viste seg å ha en annen plan. En dønning fra sørvest fant veien inn og traff oss i helt feil vinkel. Båten rullet godt gjennom natten, og det ble mer vugging enn søvn. En sånn natt der man ligger og venter på at kroppen skal venne seg til bevegelsen – men det skjer aldri helt.

Vi sto opp tidlig neste morgen, litt trøtte og lettere oppgitte. Det er fint med ankringsplasser – men det er ikke alltid de lever opp til fantasien. Noen ganger er det bare rulling, lite søvn og en påminnelse om at vi ikke alltid får det vi håper på. Men vi får noe annet: erfaring. Og enda en liten historie til samlingen.

Morgenen startet rolig i Dùn Laoghaire Marina. Vi hadde ikke hastverk. Det trengte vi heller ikke – for utenfor båten dukket det plutselig opp to seler. De svømte rundt utenfor båten, snudde seg i vannet og virket nesten som de lekte. Vi ble stående og følge med i flere minutter, før de forsvant like stille som de kom. Små møter som gir en god start på dagen.

I dag lot vi båten hvile og tok toget inn til Dublin. Storby etter dager med sjøluft og havutsikt føles igrunnen litt intenst, men artig også. Vi ruslet gjennom parken Saint Stephen’s Green og fikk et glimt av Irlands historie, med minner fra starten av løsrivelsen fra Storbritannia.

Fra parkliv til palass – vi gikk videre til Dublin Castle før vi rundet av sightseeingdelen i Temple Bar, der kapteinen fikk seg en etterlengtet Guinness. På tapp, som seg hør og bør.

Crewets yngste fikk endelig hull i øret, og stemningen var like høy som forventningene. Vi trasket langs elven Liffey på vei tilbake mot togstasjonen – fulle av inntrykk og med litt større radius enn en vanlig dag i havn.

Vel tilbake i marinaen fikk vi endelig tatt et oppgjør med skittentøyet. Det krevde både myntjakt og tålmodighet med maskiner som hadde sine egne meninger om samarbeid, men etter noen runder, et par timer og en liten dose frustrasjon var det gjort. Ren klesvask kan føles som en bragd i båtverdenen.

Alt i alt – en fin balanse mellom dyreliv, historie, bypuls og praktisk båtliv. Og det hele startet med to seler som ga oss et smil før frokost.

Seilvind, deilig! I dag traff vi noe midt i mellom – akkurat passe. Fra vi slapp fortøyningene i Greencastle og satte kursen sørover, hadde vi vinden med oss. Ikke bare på riktig side, men med riktig styrke. Det skjer ikke så ofte som man skulle tro.

Gjennomsnittsfarten vår holdt seg jevnt over 6 knop, og det var god stemning i cockpit. 45,7 nautiske mil forsvant overraskende fort, særlig da vi fikk følge av et lite delfinshow underveis. De kom plutselig, som de alltid gjør, og forsvant like fort – men det rakk å bli en liten dans foran baugen, dog ikke nok tid til å finne frem kamera.

Vi kom inn til Dùn Laoghaire Marina utpå ettermiddagen. Den største havna vi har vært i til nå. Bare å komme seg fra båsen og til havnekontoret føltes som en liten etappe i seg selv. De hadde til og med en egen dusjbåt – i tilfelle servicebygget lå for langt unna. Noen steder tenker faktisk på alt.

Resten av dagen gikk i rolig tempo, vi har bestemt oss for å ligge her i to netter, da blir det tid til både klesvask og en tur til Dublin. Litt karttitting måtte til for å prøve å orientere oss i sentrum, slik at vi kunne tusle opp på den nærmeste butikken.

Båten og mannskapet har jobbet i takt med både vind og sjø i dag. Det er ikke alltid det skjer, men i dag gjorde det det.