Forfatter: ingeborgsand7e7291054b

Den 12. september forlot vi Leixões i soloppgangen og satte kursen sørover mot São Jacinto. Været spilte på lag, og formiddagen gikk med til både skole og et lite eksperiment: klesvask i vanntettpose på dekk. Det gjenstår å se om dette blir en fast rutine, men det føltes i alle fall effektivt å kombinere sol, saltvann og litt «husarbeid».

Etter en rolig dag til sjøs ankret vi opp i en bukt rett utenfor ferjeleiet i São Jacinto.

Til tross for nærheten til ferja ligger vi overraskende stille og godt. På brygga finner vi et lite bakeri med fersk bakst – akkurat nok til å gi stedet en ekstra dose sjarm.

Fra ankringsplassen tok vi både ferje og buss inn til Aveiro sammen med gjengen i Explore. Byen viste seg å være en skikkelig perle – en slags mini-Venezia med elvebåter og kanal som slynger seg gjennom sentrum.

Vi brukte dagen på å rusle rundt, nyte stemningen og bare være turister.

Nå ligger vi trygt tilbake ved São Jacinto og gjør oss klare til neste etappe sørover. Neste stopp: Nazaré.

Vi har ligget på svai utenfor Marina Porto Atlântico i Leixões de siste dagene, med Miss U og Explore på nabobåtene. Rundt oss ligger noen flere båter på bøyer, og i horisonten glir store fraktskip inn og ut av Porto de Leixões – en travel, men allikevel rolig ankring.

På land har vi opplevd mye forskjellig. Hele gjengen fra de tre båtene dro sammen til stranda Praia de Matosinhos, hvor bølgene ga perfekt testterreng for de nyinnkjøpte bodyboardene. Timene fløy av gårde i vannet, med latter og konkurranse om hvem som fikk best tak på bølgene og kom lengst inn på stranda.

En dag tok Sail What-crewet turen inn til Porto for å utforske byen. Første stopp var World of Discoveries, et interaktivt museum der vi lærte mer om Portugals historie som sjøfarere og handelsmenn.

Deretter gikk turen til den imponerende bokhandelen Livraria Lello, og videre til kirken Igreja dos Carmelitas, der både store og små lot seg fascinere (og kanskje litt skremme) av ekte knokler i kirkegulvet.

Ute på gata fikk vi et helt spesielt musikalsk innslag: en gatemusikant som spilte lirekasse – akkompagnert av duer, papegøyer og til og med høner. Hønenes klukking ble en del av musikken, og vi ble stående og lot oss lenge fascinere av dette festlige innslaget i bybildet.

Vi har også vært innom Pavilhão Da Água, et vannsenter hvor både barn og voksne fikk lære mer om vannets mange former og funksjoner – et lærerikt avbrekk fra byvandringen.

Ellers går dagene med til litt mer praktiske gjøremål. Vi har startet bunkringen til de lengre overfartene som venter, og fikk fylt opp tørrvarelageret på en skikkelig handletur. Det sies at Portugal er et bra land å handle inn mye av dette, både når det gjelder utvalg og pris – så da gjelder det å benytte anledningen.

For nå er det godt å roe litt ned og vente på riktig vær før vi fortsetter sørover. Neste mål er en ankringsplass i São Jacinto, utenfor Aveiro – nye opplevelser venter rett rundt hjørnet.

Den 7. september vinket vi farvel til Baiona og satte kursen mot Portugal. Morgenen møtte oss med regn, bølger og tåke, og det tok ikke lang tid før vi innså at radaren vår ikke fungerte. Sammen med Explore ble vi enige om at de skulle gå først – det føltes tryggere å ha deres radar i front når sikten var dårlig.

Men vi hadde knapt kommet inn på rekke bak Explore før vi plutselig mistet styringen og båten vred seg 90 grader på selvvalgt kurs. Midt i regnet og bølgene måtte nødroret opp, og feilsøkingen i gang. Det viste seg at mutteren som holder fast styrewiren hadde jobbet seg løs og falt av. Frustrasjonen var til å ta og føle på – vi hadde jo planer om å nå helt til Leixões i dag, hvor Miss U lå på svai, men slik det så ut måtte vi snu. Explore fortsatte sørover, mens vi vendte baugen tilbake mot Baiona.

Tre timer senere, og med en god dose båtyoga under dekk, var mutteren på plass og humøret frisket opp. Været hadde også lettet, regnet forsvunnet som ved et trylleslag, og vi kunne igjen sette kursen sørover – tre timer bak skjema, men endelig på vei.

Bølgene var fortsatt store, men vinden lot vente på seg, så motoren fikk gjøre jobben.

Timene gikk, sjøen roet seg, og vi fikk selskap av delfiner som lekte lenge i baugen.

De er alltid en fryd å se, men langs denne kysten er det vanskelig å ikke være litt ekstra på vakt når noe stort og mørkt dukker opp i vannet.

Da kvelden nærmet seg, sto vi overfor et valg: stoppe i en havn underveis, eller satse på å rekke helt ned til Leixões før mørket senket seg. Etter et lite «øyråd» og nøye utregning av fart og tid, bestemte vi oss for å gi gass.

Og det gikk! Ti minutter før solen forsvant bak horisonten rundet vi moloen inn til ankringsplassen, og kunne senke skuldrene.

Som en ekstra bonus kom gjengen i Miss U ut i jolla for å ønske oss velkommen – og ikke minst ta med seg matrosene fra Sail What på kortspill ombord hos seg. Etter ankring, latter og en hyggelig kveld, tente vi ankerlanternen og kunne endelig la hodet treffe puten.

Portugal – vi er fremme!

Den 5. september lettet vi anker ved Praia de Aguieira og satte kursen sørover mot Baiona. Vinden var beskjeden, så mesteparten av turen ble motorseiling, med unntak av et lite strekk langs Cíes-øyene der vi fikk dratt ut forseilet og kjent på følelsen av litt seilvind igjen.

Bølgene var merkbare, men håndterbare – båten gikk jevnt og fint gjennom dagen.

Stemningen om bord var god, men vi må innrømme at den også var anspent. Vi har sjelden brukt kikkerten så flittig på en seiltur før – blikkene gikk hele tiden over bølgene, på leting etter høye, sorte ryggfinner. Heldigvis dukket det aldri opp noen orca, men hjertet hoppet i brystet et par ganger når en måke eller et glimt i vannflaten plutselig minnet oss om det vi helst ikke ville se. At vi seilte i følge med Explore gjorde mye – det føltes både trygt og godt å være flere når spenningen er så høy.

Vel fremme i Baiona fant vi en ankringsplass rett utenfor sentrum.

Med jolla er det bare en kort rotur inn, og plutselig står man midt i byen. Der har vi brukt helgen på å spise god mat, rusle rundt i gatene, og handle litt utstyr.

Etter noen dager på Praia de Aguieira ble det tydelig at SUP ikke egner seg så godt til bølgesurfing, så nå har vi investert i bodyboards – klare til å teste dem på portugisiske strender.

Å ligge rolig i Baiona denne helgen har vært deilig, men rastløsheten melder seg igjen. Portugal kjennes så nært – bare en dagsseilas til, så kan vi slippe ankeret i et nytt land. Vi gleder oss!

Fra slutten av august og inn i september har vi holdt oss i området rundt Muros y Noia. Planen var å vente på bedre vær – men like mye å følge med på nye orca-rapporter før vi turte å seile videre sørover.

De første nettene lå vi i nærheten av Explore rett utenfor Noia, ganske langt inne i elva/fjorden. Det var mye strøm, og etter to netter bestemte vi oss for å flytte litt lenger ut. Vi ble liggende utenfor Freixo i tre netter, mens Explore fortsatte lenger opp i elva på grunnere vann. På land var det stille og rolig, lite å finne på bortsett fra en ca 30 minutters rusletur til den lille lokalbutikken.

Der fikk kapteinen tak i noen flasker skikkelig god lokalprodusert vin – en av de små gledene ved å stoppe opp på slike steder.

Etter hvert la vi oss ganske langt ut i fjorden, utenfor den nydelige sandstranda Praia de Aguieira.

Her ble vi liggende nesten en uke, og Explore kom også etter. Vi var klare for å seile videre begge båtene, men nye meldinger om orcaangrep i neste fjordinnseiling satte en brå stopper for planene. Dermed ble vi liggende noen dager ekstra i tryggere farvann, selv om det føltes som en liten nedtur der og da.

Hverdagen på svai utenfor stranden ble likevel rolig og behagelig. Formiddagene gikk med til skolearbeid, ettermiddagene til strandliv. Det ble surfet på bølgene, padlet på SUP, badet omtrent non-stop, og til og med spist middager på stranda.

Vi våknet til lyden av skjellfiskere som jobbet rundt båtene om morgenen, mens bukta fyltes sakte opp av andre seilbåter utover uka.

Alt i alt var det fantastiske omgivelser å være i, og vi koste oss veldig. Samtidig kjente vi på rastløsheten – et sterkt ønske om å forflytte oss videre. Da orca-rapportene tikket inn føltes det tungt å måtte vente igjen, men stemningen ble bedre etter hvert. Av og til er det nettopp dette seilivet handler om: å balansere eventyrlyst med tålmodighet.

Vi satte kurs videre fra Praia de Sardiñeiro og inn mot Ría de Muros y Noia. Planen er å ligge der og vente ut været(store bølger) som kommer fra USA i begynnelsen av neste uke. Dagen startet disig..

Det ble en dag med lite vind, så motoren fikk gjøre mesteparten av jobben. Vi valgte å holde oss nær kysten, innenfor 20 meters dybde, ettersom vi beveget oss inn i området hvor fem seilbåter ble angrepet dagen før.

Pulsen steg brått da vi så flere finner i vannet på vei inn fjorden – men lettelsen var stor da vi skjønte at det ikke var spekkhoggere.

Det var delfiner, og ikke få av dem! Store, kraftige delfiner som virket å dukke opp overalt rundt oss. En intens opplevelse, men denne gangen av det gode slaget.

Vi ankret først langs elvebredden, ikke langt fra en bro utenfor Noia. Strømmen var sterk, så etter en liten lunsj flyttet vi oss over på motsatt side, i håp om roligere forhold. Explore gikk foran, og kunne melde om dypt nok vann også for oss, så vi fant oss en trygg plass for kvelden.

Planen var å ta jolla inn til Noia, men elveløpet tørker helt ut på lavvann. Vi endte derfor opp på en flytebrygge ved roklubben, sammen med gjengen fra Explore. Derfra begynte jakten på taxi – en jakt som til slutt løste seg med god hjelp fra en strandbar og en svært hjelpsom dame som både oversatte og kjørte halve mannskapet inn til byen. Resten tok beina fatt.

I Noia var det full fest – Fiestas de San Bartolomé. Hele byen var fylt av liv, musikk og glade folk. Vi fikk med oss både en rapkonsert og show med orkesteret Kubo, og stemningen var rett og slett fantastisk.

Etter en sen kveld og en god gåtur tilbake til jolla, var vi endelig tilbake i båtene klokken 01.30.

Vi satte seil fra A Coruña på morgenkvisten med kurs mot Fisterra.

Forholdene var stort sett fine, men det ble en liten utfordring å få fylt forseilet godt nok. Før vi rakk å runde Kap Touriñán fikk vi brått kjenne på 25–30 knop i kastene, og da var det bare å reve storseilet og ta det litt roligere.

Å seile langs denne kysten gir en litt høyere puls enn vanlig. Ikke bare på grunn av vær og vind, men fordi vi stadig har i bakhodet at tre grupper med spekkhoggere holder til her og fra tid til annen finner på å herje med båter langs kysten av Spania og Portugal. Høydepunktet denne gangen var derfor ganske enkelt: vi møtte dem ikke.

Både Explore og vi søkte oss litt inn mot kysten for å ligge mer skjermet, mens vi venter på neste luke til å fortsette sørover. Nå ligger vi utenfor Praia de Sardiñeiro – en nydelig strand som har bydd på både soling og bading.

Det viste seg desverre at revelinen som ble flittig brukt i går har fått litt juling(kappen på dynematauet ble gnaget over), og igjen gitt juling til inngangspunktet i bommen(Dynemaen har gnaget seg inn i aluminiumen i bommen, da det manglet en syrefast ring som skulle tatt av for friksjonen fra tauet).

Så det er et problem vi må prøve å få fikset når vi kommer videre nedover, hvor båtdeler og utstyr er litt lettere å få tak i.

Etter kryssingen var det godt å roe ned litt, og vi fant oss til rette i marinaen midt i sentrum av A Coruña. Her fikk vi vasket klær, fylt opp med litt av hvert, og til og med tatt en eller to middag ute i byen – luksus!

På brygga havnet vi ved siden av flere andre skandinaviske båter, blant annet Explore og Miss U. I nabomarinaen lå det også en norsk båt, med en hyggelig familie fra Kongsberg. Allerede andre dagen var det bursdag ombord på Miss U, og da samlet hele den norske gjengen seg til middag ute i byen. Kvelden ble avsluttet i parken med noen intense runder med zombielek, en kamp for å ikke bli til zombie som engasjerte både barn og fedre (tror pappaene i Sail What og Miss U synes det var vel så gøy som barna). Etter middag og en god treningsøkt i parken, ruslet vi tilbake til båtene i elleve-tiden.

Etter to dager i marinaen satte vi kurs ut for å finne en ankringsplass. Første forsøk ble Playa San Amaro – men etter fire bomforsøk med stein, tang og dårlig feste, ga vi opp og dro videre. Valget falt på Santa Christina, en stor og flott strand der vi ble liggende rolig i tre netter. Dagene fylte vi med handleturer på land, bading fra båten, strandliv, og en felles grillmiddag med gjengen i Explore.

Vi fikk også feiret Alma sin 12 årsdag, tradisjon tro var Olga Marie med som solist på morgen, og vi fikk feiret med kake senere på dagen, sammen med våre gode naboer i Explore. Sol, sommer og gode dager på rad og rekke!

Nå ser vi at det nærmer seg litt ruskete vær – store bølger fra USA er på vei inn tidlig neste uke. Før de kommer håper vi å rekke litt lenger sørover, slik at vi kan finne en mer skjermet plass å ligge. I dag flyttet vi oss derfor ut fra Santa Christina til Playa de Espiñeiro, hvor vi blir liggende før vi setter kursen videre sørover i morgen tidlig.

Morgenen på St. Mary’s gikk med til de siste forberedelsene. Diesel måtte fylles før overfarten, men det som var avtalt som en enkel jobb, ble alt annet enn det. Først kø, så lavvann, som igjen gjorde at fueldokka ble for grunn for oss. Til slutt ble løsningen å frakte diesel i kanner med jolla – en litt mer langtekkelig prosess en først tenkt, men vi satte kursen sørover med full tank og fulle kanner på dekk.

Trym fikk seg et lite eventyr før avreise. Sammen med gjengen i Explore fylte han en bøtte sand på stranden – beredskap i tilfelle vi skulle være så uheldige å møte spekkhoggere på vei over. Et litt rart, men samtidig betryggende å ha litt beredskap ved et eventuelt møte.

Klokken 15:15 ble ankeret heist og baugen vendt mot Spania. Havet ventet.

De første to døgnene ble rolige. God seilvind bar oss sørover, og med få båter å se, følte vi oss alene i en enorm blåmyr.

Delfiner fulgte oss flere ganger, og en natt gled en hval forbi, oppdaget under rederinnens nattevakt. Midtveis feiret vi «halvveisfest» med popcorn, brus og godteri – en liten fest midt i Biscaya, avsluttet med et bad – midt ute på 4000 meters dyp. Vannet var overraskende varmt, og følelsen av å ha badet på den dybden var spennende og spesiell.

Så skiftet stemningen. Den siste natten ble mer krevende enn meldt, med frisk vind og høyere sjø. Midt i mørket oppdaget kapteinen at noe slepte langs skutesiden: gennakeren med dekksbag var gått over bord. Heldigvis var seilet fortsatt festet i nedre del av baugspydet. Med båten lagt bi og rederinnen på dekk som stø hånd, fikk kapteinen halt alt tilbake om bord. En påminnelse om at sjøen alltid har siste ord.

Likevel er det umulig å bli lei av havet. Delfinene var like velkomne hver gang de dukket opp, og himmelen malte nye bilder for oss hver dag, med vakre horisonter å hvile øynene på

Etter tre døgn kom belønningen: Spanias kystlinje i sikte. Store og små gledet seg over å nærme seg La Coruña. Barna gledet seg til å løpe på fast grunn, og vi voksne til å sove sammenhengende timer uten vakt. Vi var slitne, men lykkelige – og stolte. Biscaya var krysset. Og foran oss lå «Syden».

Vi våknet til stillheten i sundet og tok jolla inn til stranden på St. Martin etter frokost. Stranden lå der som et postkort – hvit sand, krystallklart vann og blå himmel. Sammen med gjengen i Explore tilbrakte vi formiddagen med sol, saltvann og ballspill. Unger som lo, voksne som lot skuldrene senke seg, og tid som bare rant av gårde.

Etter noen timer på stranden var vi mer enn fornøyde med sol og sand for dagen. Begge båtene satte kursen mot St. Mary’s, der vi fant ankringsplass på utsiden av havna. Her skal vi ligge og vente på riktig værvindu før vi setter kursen over Biscaya – et lite mellomspill før neste lange seilas. Som flere ganger før kom vi i grevens tid, og fikk plassert ankeret før plassen fylte seg veldig opp.

Middagslagelysten var derimot ikke helt på topp etter forflytningen, så da Explore foreslo å spise ute, var vi ikke vanskelige å be. Valget falt på en pizzarestaurant med lovnad om mat på 20 minutter. Det ble den lengste halvtimen (eller timen?) på lenge, men pizzaen dukket opp til slutt. En artig vri etter ventetiden, var at vi også skulle få dele opp pizzaene selv – med pizzahjul som raskt ble samlet inn igjen så fort vi var ferdige. Visstnok et yndet suvenir hos andre gjester, og restauranten hadde visst bare noen få igjen å dele på.

Dagen forsvant fort, som den pleier når man har det bra. Strand, seilas, latter rundt et bord, og et snev av ventetid som ble en del av historien. Nå venter vi på været, og på neste kapittel.