I dag skjedde det noe helt uventet: vi traff på det som må være det eneste A-mennesket i hele det skotske slusevesenet. Ved en ren tilfeldighet skrudde jeg på VHF-en ganske tidlig – mest for å sjekke om det var noe liv i nærheten. Plutselig kom det et oppkall til både oss og Explore, med spørsmål om vi kunne være klare ved den første slusen om 15 minutter. Hvis ikke, kunne det ta lang tid før vi fikk slippe ned, da det var mange båter som skulle opp.
«Det må vi da klare,» tenkte jeg, og tuslet over til Explore for å gi dem beskjed. Sammen gjorde vi oss klare og satte kursen mot første sluse.
Et par timer senere hadde vi igjen saltvann under kjølen – en merkedag! Etter mange dager på kanaler og innsjøer var det deilig å kjenne sjøens rytme igjen.
Turen gikk videre for motor frem til Corran-Ardgour, hvor vi etter passering satte fullt storseil og genakker. Vi jibbet oss sørvestover med god fart og god stemning, men etter et par timer, ga vinden etter hvert opp. Da ble det seil ned – og motoren fikk overta igjen.
Vi hadde ikke noe fast mål for dagen, men Oban pekte seg etter hvert ut som et perfekt alternativ. En liten times motorkjøring senere lå vi for anker i le bak Heather Island, vuggende i rolig sjø.
Resten av dagen gikk med til snorkling (kaldt! – altfor kaldt, om du spør meg) og dyrelivsobservasjon på øya Kerrera, rett ved. Der så vi skotsk høylandsfe, sauer og en helt utrolig mengde ville kaniner. Naturen lever sitt eget liv her, og det er artig og avslappende og bare sitte å se på
Sail What 
Legg igjen en kommentar