Forfatter: ingeborgsand7e7291054b

Etter overfarten fra Las Palmas var det godt å kunne sette foten på land i Mindelo, Kapp Verde. Vi ligger i marinaen her, og siden dette er en marina med flytebrygger betyr det mye bevegelse — konstant smågynging, uansett tid på døgnet. Litt uvant, men også en påminnelse om at vi ikke er langt unna Atlanterens rytme.

Dagene har gått med til forberedelser før neste lange strekk. Vi har vært på flere handlerunder i byen, både i supermarkeder og hos slakteren, for å få fylt lagrene. Ingeborg har laget og vakumert fire nye middager som skal være klare til å hentes frem når det store blå havet er alt vi ser rundt oss. Det er en god følelse å få krysset av stadig flere punkter på listen.

Storseilet røk i et av slidesene ved tredje rev på forrige etappe, men seilmakerne her er effektive — seilet ble levert inn 26. november og hentet ferdig reparert allerede dagen etter. Snakk om service!

Vi har også rukket litt sosiale aktiviteter. Vi har fått hilse på en hyggelig familie i den svenske båten SV Eden, og på en av de første dagene tok nesten hele gjengen — Sail What og svenske SV Eden — turen til Praia de Laginha, en lys sandstrand bare noen minutters gange fra marinaen.

Ungene fikk bade i det klare, varme vannet, og vi merket virkelig at temperaturen har tatt et steg (eller fem) opp siden Kanariøyene. Kapp Verde føles varmt: vannet, luften, stemningen. Og det gjør godt. Ungene fikk samlet noen skikkelig fine skjell, og det ble smykkeverksted på fordekket når de var tilbake.

28. november tok vi ferja over til Santo Antão, en av Kapp Verdes vakreste og grønneste øyer.

Øya er kjent for dramatiske fjell, dype daler og grønne terrasser — en stor kontrast til de mer tørre øyene i nord.

Vi startet dagen i vulkanområdet Cova krateret, et rundt, grønt og frodig landskap som ligger i en gammel vulkan.

Derfra gikk vi ned i dalen under krateret, en rute med mange høydemeter. Stien slynger seg nedover fjellsiden med utsikt over terrasser, små gårder og en dyp dal som åpner seg som et eventyrlandskap. Vi brukte omtrent 1,5 time ned, og lårene fikk virkelig kjørt seg — møre og gode i etterkant, men vel verdt det.

Etter vandringen tok guiden oss videre rundt på øya. Santo Antão, er kjent for grogue, en type rom som produseres lokalt. Vi dro innom et destilleri, hvor vi fikk smake på de ulike produktene deres, og endte med å kjøpe med oss en slags sirup laget av sukkerrør. Så, ingen rom, men en annen lokal variant som ble med oss denne gangen.

Vi besøkte det som gjerne omtales som “Banana Valley” — en frodig dal fylt av bananplanter, papaya og sukkerrør. Guiden overrasket oss med en hel stor klase ferske bananer som han plukket til oss og sendte med videre tilbake til båten. Ungene syntes det var stor stas.

Guiden var fantastisk, og viste oss utrolig mye på kort tid. Smale fjellveier, dype daler, små landsbyer — Santo Antão gjorde inntrykk. Turen var akkurat passe lang og full av wow-øyeblikk.

Vi merker nå at tiden i Kapp Verde går mot slutten. Båtprosjektene begynner å bli ferdige, maten er om bord, de ferske bananene henger og modnes i båten — og spenningen før neste lange strekk er på plass.

30. november, kaster vi loss. Kursen settes vestover, med Grenada som neste stopp, langt der ute på den andre siden av det store blå. Stemningen er god. Litt spent, litt høytidelig, men mest av alt klare.
Nå begynner kryssingen vi har forberedt oss på så lenge.

Samtidig begynner alle å kjenne litt på nervene for det som nå ligger foran oss. Dette blir den lengste etappen hittil, og selv om vi har god tid, godt værvindu og en godt forberedt båt, så kribler det litt ekstra i magen. Kanskje spesielt for gjestemannskapet — Tane og Onklav (tidligere kjent som tante Ane og onkel Olav) — som gikk fra nesten null seileerfaring til nesten 1000 nautiske mil i løpet av en knapp uke. Onklav fikk også et sterkt møte med “svingende landjording” da han kom i land igjen — ikke alltid like stas.

Likevel er stemningen god. Vi nærmer oss Atlanterhavet på ordentlig nå, med en fin blanding av forventning, spenning og sommerfugler. Neste stopp: Karibien.

Vi dro videre til Gran Canaria, og ankom i de tidlige morgentimene 2. november. Vi fikk plassert oss på det første av to ankringsfelt utenfor Las Palmas marina, hvor kjentfolk i ARC+ flåten ligger.

Vi har nå tilbrakt to uker i Las Palmas, hvor vi for det meste har ligget på anker utenfor marinaen. ARC+-flåten opptok (mer eller mindre) hele havna frem til avreise 9. november, så vi fant oss godt til rette utenfor, sammen med en hel liten landsby av båter som også venter på avgang sørover. Det har vært en fin periode med en god blanding av hverdagsliv, båtprosjekter og hyggelige avbrekk.

Det meste av tiden har gått med til forberedelser før den store avreisen. Vi ventet spent på Ane og Olav, som skal komme ned 14. november med et halvt bagasjerom av deler fra Norge: radar, dynamoer, elektrisk motor til watermakeren og andre småting vi trenger for å ferdigstille prosjektene før kryssingen. Noen ting har vi kunnet jobbe med mens vi ventet – andre har vært satt på pause, og derfor har det blitt rom for litt mer utforsking av øya enn først planlagt.

Vi tok bussen til Arguineguín og Puerto Rico 6. november for en liten miljøforandring.

Gleden var stor da vi møtte Margrethe og Bjørn, som tok oss med rundt og serverte oss etterlengtet vaffel på sjømannskirken. Det ble en skikkelig hyggelig og varm dag – akkurat den typen avbrekk man setter ekstra pris på når man står midt i mange praktiske gjøremål. Så utrolig hyggelig å se kjente fjes, etter noen måneder ute på eventyr.

I Las Palmas har vi vandret litt rundt i byen, og dagene tusler avsted. Leon og Ellie fra Miss U kom innom, og gjensynet var populært – endelig litt wakeboard-action igjen!

ARC+-avgangen ble et lite høydepunkt. Vi tok jolla ut sammen med flere andre og ønsket dem god tur med både tåkelur og heiarop. Det var noe stort og smittende ved stemningen – hele havna var full av energi, forventning og båter som skulle ut i Atlanteren.

Den 12. november fikk vi besøk av kystvakta, som varslet om en storm som skulle feie over Kanariøyene. Heldigvis lå vi i le og merket kun litt ekstra vind.

Dagen etter fikk vi endelig plass i marinaen, noe som gjorde livet – og båtprosjektene – vesentlig enklere, spesielt med tanke på at forsterkningen fra Norge var rett rundt hjørnet.

14. november ankom endelig Ane og Olav, og det var utrolig hyggelig å se dem igjen! De kom til og med i tide til å feire tiåringens store dag, som vi feiret med en hel dag i Palmitos Park – en dyre- og botanisk park i fjellsidene sør på Gran Canaria, kjent for rovfuglshow, delfiner, sommerfuglhus og eksotiske dyr. Ikke hver dag capsen nesten blir blåst av fordi en gribb nesten satte seg på hodet ditt.

Dagen ble avsluttet med gokart, som naturligvis fikk terningkast seks av bursdagsbarnet.

Stemningen ombord er god. Det har vært mange store og små øyeblikk, viktige prosjekter som er ferdigstilt, hyggelige gjenforeninger og innholdsrike dager. Samtidig merker vi alle at vi går inn i en ny fase nå. Vi har kost oss her, men spenningen stiger – store havstrekk venter, og vi kjenner det litt i magen. Alt peker fremover.

Nå gjenstår bare de siste forberedelsene før vi kaster loss og setter kursen mot Kapp Verde. Eventyret fortsetter.

Vi er fremme, etter en hyggelig seilas med Explore ved vår side. Alltid fint å se andre båter utpå. Vi forsøkte å få plass i Lanzarote Marina, men der var det smekk fullt. Etter en runde på Navily fikk vi plass på Rubicon Marina, plassen hvor vi også skal foreta en riggsjekk (som forsikringen krever før kryssing av atlanteren). Etter et par timers seilas fant vi plass i marinaen, og jaggu kunne man benytte seg av tilhørende basseng også, noe ungene synes var helt greit.

Det var et hyggelig gjensyn med øya, og spenningen var tilstede når vi beveget oss bortover strandpromenaden for å spise paella på den grønne restauranten som vi spiste på med storfamilien Adamsrød for 1,5 år siden. Ungene var heller lunkne i forventningene til maten, men desto større var spenningen knyttet til den søte, grønne papegøyen som bodde på utsiden av restauranten. Var den der? Joda, vår lille, søte og bevingede venn var på plass for å ønske oss velkommen. 

Dagene flyr avsted, vi fikser litt båtprosjekter med tilhørende «båtyoga», sink er skiftet, bassenget er prøvd og funnet i orden, og jammen kom ikke SY Fryd også og la seg et par plasser bortenfor oss. Hyggelig å treffe norske båter igjen 😊 ekstra stas var det også at nabobåten hadde med seg en Bengal, som vi kunne kaste stjålne blikk bort på og mimre litt tilbake på Irisen vår.

Endelig! 29. oktober fikk vi gjennomført riggsjekken vi har ventet på. Alt var i orden – ingen utbedringer, bare gode nyheter. En stor lettelse, og en av de siste boksene som måtte krysses av før vi kan begynne å rette blikket vestover.

Mesteparten av oppholdet lå vi på ankringsplassen utenfor marinaen. Dagene brukte vi på å bade, snorkle og øve på fridykking.

Ungene blir modigere for hver dag, og det var stor stas da de tok jolla sammen med Steinar bort til Museo Atlántico – Europas første undervannsmuseum. Mellom lavamurene på havbunnen ligger hele installasjoner av mennesker og hverdagsmotiver støpt i betong.

Å dykke nedover og se disse figurene tre frem fra det blå er en ganske magisk opplevelse, og ungene kom opp igjen fulle av ny mestring — de kommer seg ned flere meter nå.

Etter en ukes tid tøffet Explore nedover og vi møttes på ankringsfeltet utenfor marinaen. Sammen tok vi en tur opp til Montaña Bajo, vulkanen sør på øya.

Stien slynger seg oppover gjennom rødfarget sand og lavagrus, og på toppen blir man belønnet med utsikt som strekker seg helt til Fuerteventura på klare dager. Ungene klatret rundt på kraterryggen som om de hadde gjort det hundre ganger før.

Dette var jo selveste halloween, så ettermiddagen tilbrakte vi på land – restaurantbesøk, folk i ulike kostymer langs gatene og en by hvor selv innkasterne på restaurantene hadde godis på lur til forbigående i kostymer. Vi avsluttet kvelden med skummel film og godteri fordelt mellom båtene. Det ble en annerledes feiring, uten verken utkledning eller knask eller knep, men ungene var fornøyde allikevel.

Litt utpå dagen, 1. november løftes ankeret, og vi drar videre mot Gran Canaria og Las Palmas. Her skal vi være frem til vi får besøk av tante Ane og onkel Olav, som skal være med oss på kryssingen av Atlanteren, pluss at en kul fyr i båten skal feire sitt første doble tall. Mye gøy i vente der, altså.

Etter flere dager enn først tenkt i Essoueira, har vi nå hatt tid til å lande litt i marinaen i Agadir. Vi har også fått dratt ut på eventyr inn i landet.

Dagene i havna har vært rolige. Vi ligger trygt inne i marinaen, og selv om det er langt til nærmeste supermarked, fikk vi nylig levert varer helt til brygga – luksus! Vi fikk tatt en tur med kabelbane opp til gamlebyen på en liten fjelltopp, med utsikt over hele Agadir. 

Skolearbeidet går sin vante gang om formiddagene, slik at vi holder tritt med klassene hjemme i Norge.

Men den virkelige opplevelsen denne perioden kom da vi pakket sekkene og satte oss på bussen mot Marrakech.

Det ble fem innholdsrike dager: først en kveld i Marrakech, hvor vi fant hotellet, spiste pizza ute og samlet krefter til en tre dagers ørkensafari dagen etter.

Tidlig dagen etter ble vi hentet på utsiden av hotellet av en minbuss, som skulle bære oss mange mil de neste dagene. Etter 2-3 stopp til i sentrum var bussen full av nye turkamerater for de neste 3 dagene. Vi var en god blanding turister fra; Polen, Kroatia, Ungarn, Spania, Malaysia, Norge og en marokkaner på ferie i eget land. Hyggelige mennesker!

Turen gikk over Atlasfjellene, gjennom dramatiske landskap og små landsbyer.

Vi fikk omvisning på ulike destinasjoner, både et senter som laget skjønnhetsprodukter av «Desert rose», samt en plass hvor vi fikk følge produksjon av arganolje og produkter med arganolje i.

Vi stoppet ved Aït-Ben-Haddou, en gammel festningsby bygget av leire og halm – kjent som filmkulisse for flere kjente filmer, og minst like imponerende i virkeligheten. Her fikk vi omvisning med en guide- og ved slutten av besøket fikk vi hjelp med å velge ut bekledning for kamelridning neste dag.

Vi ble innlosjert på et hotell for middag, musikalsk oppvisning på kvelden og hvile før neste fullpakkede dag.

Tidlig neste morgen gikk turen videre og etter flere timer i minibuss og flere stopp, blant annet ved et utsiktspunkt i Dadès-dalen, hvor det finnes spesielle steinformasjoner, ofte kalt «Apehender» eller «Pattes des singes», som er formet av over 150 millioner år med vind- og vannerosjon (de ligner knoker og fingre, derav navnet), og en kort vandring gjennom Todra Gorge, en trang kløft med høye fjellvegger og grønne palmer som klemmer seg langs elven, nådde vi Merzouga, der ørkenen åpnet seg foran oss.

Her ventet kamelene som tok oss innover sanddynene til en liten camp, hvor vi tilbrakte natten under stjernene (dvs i et telt under stjernene).

Kapteinen og yngstemann fikk prøvd seg på sandboarding i de bratte sandbakkene, og på kvelden samlet alle seg rundt bålet for mat, te og musikk fra lokale musikere. En ganske magisk opplevelse!

Etter tre dager med minibuss, ørkenstøv og sol vendte vi tilbake til Marrakech, der vi brukte siste dag før returen til Agadir på å utforske Medinaen. Den var enorm – et virvar av gater, lyder, farger, dufter og liv. Vi gikk oss bort flere ganger, men det var i grunnen en del av opplevelsen.

Tilbake i Agadir har vi brukt tiden til å puste litt ut, reflektere og forberede neste etappe. Det er varmt – veldig varmt – men stemningen om bord er god. Vi kjenner at det skal bli deilig å bade fra båten igjen, og vi drømmer om neste ankringsplass.

Nå gjør vi oss klare for avreise mot Lanzarote den 20. oktober – nye bølger, nye øyer og nye eventyr venter.

Etter to drøye uker på det afrikanske kontinentet var det endelig tid for neste strekk – overfarten fra Agadir til Lanzarote. Det føles stort å sette kursen mot et nytt kapittel, og kanskje enda større å vite at vi nå er på vei mot et kjent sted – tilbake til øya hvor vi var på ferie med storfamilien for bare halvannet år siden. Vi merker også at vi nærmer oss Gran Canaria- det kiler litt ekstra i magen når man tenker på at her er starten for kryssing over Atlanteren, onkel Olav og tante Ane blir med på kryssing, og en 10-åring skal feires!

Vi startet turen på kvelden, passene ble stemplet som et siste ledd i utsjekken kl 21.00, og 21.02 var vi på vei ut av havna.

Seilasen gikk fort, faktisk overraskende fort. Vi hadde godt revet både storseil og genoa, men båten suste likevel avgårde med en gjennomsnittsfart på 6,5 knop. Før siste nattevakt måtte vi faktisk reve enda litt mer for å unngå å komme frem til Lanzarote i mørket.

Været varierte mellom sol og skyer, og sjøen spilte på lag med oss det meste av veien.

Fiskelykken derimot – den var det verre med. Etter å ha kastet ut håndlina fikk vi plutselig et skikkelig napp. Kapteinen rakk så vidt å se en stor ryggfinne nærme seg sluken før hele lina ble røsket av og forsvant i dypet. Så ingen fiskemiddag denne gangen – bare en historie rikere.

Vi holdt følge med Explore gjennom hele seilasen, og det er alltid godt å vite at man har selskap der ute (Selv om det nesten bare ser ut som en prikk i horisonten).

Etter rundt 38 timer på sjøen ankom vi Arrecife, men marinaen var helt full. Vi satte derfor kursen videre sørover mot Marina Rubicon, hvor vi fikk plass – og har avtalt riggsjekk neste uke, som et av punktene vi må krysse av før vi skal over Atlanteren.

Stemningen om bord er på topp. Det føles både kjent og trygt å være tilbake på Lanzarote. Vi gleder oss til å bade, snorkle og spise paella på “den grønne restauranten med papegøye utenfor” – et lite gjensyn med ferieminner og en fin overgang til neste fase av reisen.

Nå ligger vi godt forankret i Marina Rubicon, omgitt av palmer, varmt vann og forventninger til alt som ligger foran oss.

Byen viste seg å være et lite eventyr. Medinaen, den gamle bykjernen, er en labyrint av smale gater med boder som selger alt fra krydder, frukt og fisk til håndlagde skinnvarer, keramikk og tekstiler.

Lukten av krydder og sjø blander seg med lyden av måker, mopeder og rop fra handelsmenn – og alt sammen føles intenst, varmt og levende. Vi har fått smaken på både tagine og de marokkanske pannekakene msmen, og investert i litt lett lintøy – et must i varmen her nede.

Hele gjengen fra begge båtene ble invitert på teselskap med Royal Tea av en lokal helt som til å begynne med bare skulle fortelle oss at vi gikk inn i en blindgate. Han tok oss med til en krydderbutikk hvor teen ble forklart, plukket og blandet. Hele prosessen ble demonstrert, med 3 «sh’klub» (Helle teen over i glass for så å helles tilbake på kannen 3 ganger). En veldig artig opplevelse, han fikk til og med kommet med en liten spådom omkring barnas fremtidige yrker. Artig opplevelse!

Dagene i havna går med til å rusle rundt på markedet, langs strandpromenaden og ta inn inntrykk. Det er et rikt fiskemarked rett ved havnen, hvor fiskerne selger dagens fangst. Her finner vi alt fra ulike skjell, sardiner, blekkspruter, tunfisk og hai. Rikt utvalg.

Nederst på strandpromenaden er det mulig å kjøpe seg en tur på hest, kamel eller firhjuling. Det ble med titten denne gangen, men vi hilste og klappet på kamelen Chewbacca og en nydelig hest som het Matrix.

Egentlig hadde vi planlagt å seile videre mot Agadir 8. oktober, men været, eller rettere sagt tettpakket havn har satt en stopper for det. Alle fiskebåtene er kalt inn til havn, og nå ligger de stablet tett i tett – ekte tetris-stil – slik at ingen kommer seg ut før været byr på bedre fiske. Vi er med andre ord havnfaste, men det gjør egentlig ikke så mye. Småprosjekter blir gjort, vinsjene er servet, og med medinaen rett i nærheten har vi mer enn nok å fylle dagene med.

Litt underholdning er det også i havnen, når båter skal omplasseres, det dyttes, ropes og flyttes. Er det ikke plass, så lages det plass, og for å lage plass må man bare ha litt fart ser det ut som. Eksotisk havn.

29. september klokken 16:30 lettet vi fortøyningene i Oeiras og satte kursen mot et nytt kontinent. Værmeldingen lovet fin seilvind på 13–14 knop, og alt startet rolig og fint. Men utover kvelden frisknet det til – vinden økte raskt til 23 knop, med kast opp mot 30. Sjøen bygget seg høyere enn meldt, og etter hvert måtte vi sette tredje rev og rulle godt inn på genoaen. Med vinden i ryggen gjorde vi likevel over 6,5 knop, og etter en stund senket roen seg om bord. Vi fikk besøk av delfiner noen ganger i løpet av overfarten, noe som gir et hyggelig innslag i dagene utpå.

Besetningen fant rytmen, og nattevaktene gikk som de skulle.

Et stykke ut i seilasen, siste døgnet fikk vi endelig napp – vår første fisk på turen! En flott (men moderat størrelse)gullmakrell ble dratt om bord og forvandlet til to fileter.

Like før vi nådde kysten av Marokko, fikk vi følge av et enormt belte med delfiner. Over hundre delfiner svømte og hoppet rundt båten – vannet kokte! Vi var tilfeldigvis på videosamtale med bestemor Therese og bestefar Christian hjemme i Norge, så de fikk være med på opplevelsen de også. Ganske elektrisk stemning, både om bord og hjemme! (klart man kan angre etterpå at man ikke fikk filmet)

Vel framme i Essaouira ble vi tildelt plass i den travle fiskehavnen, fortøyd utenpå SAR-båten – med Explore utenpå oss igjen. Rundt oss lå rekker av fiskebåter i alle størrelser, og det myldret av liv. Mottakelsen var alt annet enn anonym – vi ble møtt av blide og vennlige representanter fra havnevesenet, politi, immigrasjon og toll, og etter en grundig inspeksjon av båten (med hund) og noen runder på diverse kontorer for kapteinen, fikk vi endelig stempelet som lot oss gå i land.

Afrika har ønsket oss velkommen med full pakke – vind, delfiner, kaos, varme og eventyr. Det gledes til eventyr og utforsking på land!

Den 27. september tok vi den korte turen fra ankringen i Cascais til marinaen i Oeiras. Stemningen om bord kunne nok vært bedre – rederinnen hadde nemlig glemt at vi burde ankomme på høyvann for å slippe den kraftigste strømmen inn i marinaen. Det ble derfor plutselig travelt med å få opp ankeret, og med en migrenesyk Alma ble ikke turen akkurat dagens høydepunkt. Innseilingen ble, som varslet, sidelengs i sterk strøm – men vi traff båsen perfekt og pustet lettet ut da fortøyningene var på plass.

Marinaen i Oeiras viste seg å være en skikkelig hyggelig plass. Her ble vi møtt av vennlige folk som ønsket oss velkommen – og hver morgen fikk vi levert nystekte rundstykker direkte i båten.

Etter innsjekk fikk vi tilbud om å flytte til en mer skjermet plass innerst i marinaen, og der lå vi rolig og trygt gjennom dagene som fulgte.

Stormen Gabrielle gjorde seg godt merket, med mye vind og bølger ute, men inne i marinaen var det stille og fint. På søndag tok vi turen til Parque dos Poetas, en stor og vakker park fylt med skulpturer og sitater fra portugisiske poeter – en fredelig kontrast til uværet utenfor.

Vi ligger alene som norsk båt i Oeiras, mens Miss U og den svenske familiebåten Tide holder til inne i marinaen i Cascais. Dagene preges litt av venting – vi er klare for å krysse over til et nytt kontinent, men venter på riktig værvindu for å sette kursen sørover mot Marokko. I løpet av ventetiden er det kjekt å kunne lage klar litt mat for overfarten.

Planen er å seile ut til 10 grader vest (for å holde avstand til spekkhoggerne), og deretter sørover mot Essaouira. Det blir både spennende og spesielt – nytt kontinent, ny kultur og en etterlengtet følelse av å legge Portugal bak oss. Selv om opplevelsene langs kysten her har vært fine, har spekkhoggerne lagt et merkbart preg på seilingen – og vi gleder oss til å slippe å planlegge hver etappe rundt dem.

Rett før soloppgang forlot vi Nazaré og satte kursen sørover mot Cascais. Vi vinket adjø til nabo og buddyboat Explore, da de fortsatt har noen ærender som holder dem i Nazaré noen dager ekstra. Vind var det lite av, men med rolig sjø og godt humør om bord ble dagen likevel fin.

Ungene fikk gjort litt skolearbeid underveis, og det var god stemning i cockpit – stille havdager har sin sjarm de også.

Ved ankomst kastet vi anker utenfor Marina Cascais rett før solnedgang, i nærheten av de norske båtene Miss U, Hera og Aries.

Sånn blir det når man er flere som skal samme vei, man møter andre norske og nordiske båter her og der. Her ligger det mange båter på svai, men det er ventet at feltet tynnes ut snart – lørdag kveld skal den tropiske stormen Gabrielle treffe Portugalkysten.

Ungene hadde en fin dag i land sammen med vennene fra Miss U, med tur innom marinaen og bading på stranden. Steinar og barna tok også en tur på land og møtte kapteinen fra den norske båten som nylig ble angrepet av spekkhoggere – et møte som gjorde inntrykk på både store og små.

Etter litt vurdering og forespørsler fikk vi plass i marinaen i Oeiras, omtrent en times seilas herfra. Planen er å lette anker lørdag morgen og søke ly i Oeiras før stormen når land.

Den 14. september lettet vi anker i São Jacinto med kurs sørover mot Nazaré. Dagen startet i tett tåke, og uten fungerende radar var vi veldig glade for å ha Explore foran oss som “ledestjerne” ut fjorden.

Etter noen timer på sjøen lettet tåken, og himmelen åpnet seg i strålende blått. Resten av turen ble nesten som en belønning – stille sjø og solskinn hele veien.

I Nazaré gikk vi inn i marinaen Clube Naval da Nazaré North, en ryddig og rolig havn som ble vårt hjem for de neste dagene. Og her – her er det surfestemning! Nazaré er jo kjent verden over for bølgene sine, men så langt har vi bare fått se dem fra land. Stranden har ofte vært stengt med rødt flagg, men det er likevel fascinerende å se naturkreftene hamre inn mot kysten.

Ukedagene følger et kjent mønster: skole på formiddagen, og deretter lek og småturer på ettermiddagene. Og med seks norske båter på det meste i havna, i tillegg til svenske og engelske, har barna hatt flere lekekamerater fylle tiden sammen med. Språkgrensene flyter – her går norsk, svensk og engelsk om hverandre i leken på brygga.

Vi voksne har brukt mye tid på å forberede oss for lengre seilaser. Det bestilles og hentes pakker, båtprosjekter ferdigstilles, vi bunkrer mat og drikke, og fyller opp båten med tørrvarer og hermetikk. Det føles både praktisk og nødvendig, men også som en liten påminnelse om at vi snart skal videre ut på litt lengre havstrekk.

Når vi har hatt tid til å utforske, har Nazaré vist seg som en utrolig koselig by. Markedet bugner av fersk frukt, grønnsaker, fisk og kjøtt, og langs stranden tørkes både fisk og blekksprut på gamle stativer – en levende tradisjon.

Vi har ruslet langs strandpromenaden, besøkt Farol de Nazaré på høyden der gamlebyen ligger, og kjent på den spesielle stemningen som Nazaré har – en blanding av fiskerlandsby og surfeplass.

Vi tok også en liten avstikker til Lisboa – denne gangen med buss, da vi styrer unna seilas inn dit på grunn av spekkhugger-rapportene. Lisboa var et lite eventyr i seg selv, fullt av farger, liv og inntrykk. Vi tok en guidet tur i tuktuk med en karismatisk guide som tok oss med til utsiktspunkter og severdigheter vi ellers ikke hadde rukket å manøvrere mellom på egenhånd.

Dagene i Nazaré har vært rolige, men fulle av opplevelser. Nå venter vi bare på riktig værvindu for å kunne seile videre. Kursen peker sannsynligvis mot Cascais – og etter det, Marokko.